Einar Tambarskjelve

Einar Tambarskjelve, som Christian Krohg forestilte seg ham

Einar Tambarskjelve (født ca.980, død ca.1050; norrøn Einarr Þambarskelfir) er en av de mest omtalte personene i sagalitteraturen. I store deler av Snorre Sturlasons Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Fra høvdingegården og ættegården Gimsan i Melhus utøvet han sin makt.

I Heimskringla heter det om Einar Tambarskjelve at han var «den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også» og «den mektigste og gjeveste mann i hele Trøndelag».

Einar Tambarskjelve framstår ikke bare som den djerve buskytteren som serverer fyndord ombord på Ormen Lange i slaget ved Svolder, men som en spennende politiker som i følge sagaen spiller en avgjørende rolle både når det gjelder helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031 og ved gjeninnsettelsen av Magnus som norsk regent i 1035.

Slekt

I følge Snorre var Einar sønn av Eindride, sønn av Styrkår, sønn av Reidar som var bror til Asbjørn. Asbjørn hadde en datter som het Ålov og som var gift med Klypp herse og en sønn som het Jernskjegge på Ørlandet. Jernskjegge og Styrkår var med andre ord søskenbarn. I Heimskringla står det at Styrkår deltok i slaget i Hjørungavåg sammen med Håkon jarl. Sønnen til Einar het også Eindride og var gift med Sigrid.

Einar ble gift med Håkon jarl sin datter Bergljot – søster til Eirik jarl og Svein jarl – og fikk mange gårder og store veitsler i gave.

Ekteskapet mellom Bergljot og Einar viser hvilke maktpolitiske funksjoner ekteskapsinngåelser hadde i nordisk middelalder.

Slaget ved Svolder

Ifølge sagaen skal han allerede som 18-åring ha kjempet ombord på Ormen Lange sammen med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder ca år 1000. I Snorres skildring fra slaget heter det:

«Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik Jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av finsk ætt, - det var en stor bueskytter - : 'Skyt den mannen i krapperommet du.' Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: 'Hva var det som smalt så høyt?' Einar svarte: 'Norge av din hånd, konge.' 'Det var vel ikke så stort smell', sa kongen, 'ta min bue og skyt med den', og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: 'For veik, for veik er kongens bue', slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»

Politisk liv

Einar sto i opposisjon til Olav den Hellige og deltok i kampen mot han i slaget ved Nesjar sammen med Svein jarl – bror til Bergljot. Olavs flåte vant, men Svein nektet å innse at slaget var tapt og ifølge sagaen måtte Einar Tambarskjelve hive et anker ombord i skipet hans og hale han vekk fra kampplassen før han ga seg. Etter slaget ved Nesjar tilbragte Einar noen år utenlands, men kom tilbake og forlikte seg med Olav. Han fikk beholde gårdene sine og ble dermed den mektigste høvdingen i ut-trøndelag. I år 1023 drog Einar på pilegrimsferd til Roma og besøkte underveis Knut den mektige i England og fikk rike gaver av han. Han deltok ikke i slaget på Stiklestad, sammen med sønnen Eindride var han reist over til England for bl.a. å ta opp jarlespørsmålet med kong Knut. Men heller ikke med Knuts og hans sønn Sveins styre i Norge var Einar tilfreds, kan hende fordi han selv ikke ble jarl og dermed ikke fikk riksstyring i landet. Som reaksjon på de harde vilkårene Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet.

Einar spilte en sentral rolle sammen med bisp Grimkjell i helliggjøringen av Olav Haraldsson. Grimkjel og Einar sørget i 1031 for at Olavs lik ble tatt opp, og sagaen forteller at hår og skjegg hadde vokst. De danske regentene prøvde å stritte i mot, men under ledelse av Einar ble de tvunget til å bøye av.

Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 heim Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjenopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme. Einar ble Magnus' rådgiver og den mektigste høvding i landet, han dominerte helt i Trøndelag.

På kant med Harald Hårdråde

Han kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hårdråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget. Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. Han sa like ut til kongen at «bøndene ikke ville tåle at han brøt lov og landrett mot dem». Både kongen og Einar følte seg utrygge på hverandre og Einar begynte å holde en stor styrke av huskarer (soldater) om seg, både heime og i særlig grad når han for inn til Nidaros. En gang frelste han til og med en tyv, anklaget på bymøtet i Nidaros, unna kongsmennene. Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen. Ifølge sagatradisjonen ble likene deres jordet i Olavskirken ved siden av Magnus den gode.

Drapet på Einar Tambaskjelve i 1050 «markerer den endelige avslutningen av vikingtida med jarledominansen i Trøndelag [og] styrka ei samlende kongemakt», skriver Olav Skevik. Historikeren Johan Schreiner uttrykte det slik^[hvor?] «Einar og Eindrides død er en av samlingsverkets største seire». Med det var uavhengig trøndersk regionalmakt borte for godt.

Kilder

• Snorres Heimskringla – skrevet i 1220-årene.
• Ågrip, en kort gammelnorsk kongesaga skrevet omlag 1190.
• Odd Snorresson. Soga om Olav Tryggvason : etter Odd munk Snorreson. Ved Magnus Rindal. Samlaget, 1977 (Norrøne bokverk ; 46). ISBN 82-521-0720-6. Skrevet på 1190-tallet.
• Historia Norvegiæ og
• Tjodrek munks Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium – begge små, latinske sagaverk om de eldste norske kongene.
• Morkinskinna
• Flateyarbok
• Håkon Ivarssons saga. København, 1952. Se også: Edvard Bull. «Håkon Ivarssons saga» I Edda 1927, s. 33–44
• Merete Røskaft. «Fra hedendom til kristendom : litt om samfunnsforhold og religion i ei brytningstid». I: Gauldalsminne 1993.
• Ronald Nygård – Sagabygda Melhus.
• Andreas Holmsen. Norges historie : fra de eldste tider til 1660. Universitetsforlaget, 1977 ISBN 82-00-03244-2. Først utgitt 1939
• Erik Gunnes. Norges historie. 2. Rikssamling og kristning, ca. 800-1177. Cappelen, 1976. ISBN 82-02-03422-1
• Gustav Storm. I Historisk tidsskrift 1900.
• Olav Skevik mfl Trøndelags historie. 1. Landskapet blir landsdel : fram til 1350. Tapir forlag, 2005. ISBN 82-519-2001-9
• Claus Krag. Einar Eindridesson Tambarskjelve i Norsk biografisk leksikon