Einar Tambarskjelve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Einar Tambarskjelve, som Christian Krohg forestilte seg ham. «For veik, for veik er kongens bue.»

Einar Tambarskjelve (født ca. 980, død ca. 1050; norrønt Einarr Þambarskelfir) er en av de mest omtalte personene i sagalitteraturen. Han omtales også av Saxo Grammaticus.[1] I store deler av Snorre Sturlasons Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Han bodde på Husby i Skaun sør for Trondheim.[2]

I Heimskringla heter det om Einar Tambarskjelve at han var «den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også» og «den mektigste og gjeveste mann i hele Trøndelag».[3]

Einar Tambarskjelve framstår som en politiker som ifølge sagaen spiller en avgjørende rolle både når det gjelder helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031 og ved gjeninnsettelsen av Magnus den gode som norsk regent i 1035.[trenger referanse]

Slekt[rediger | rediger kilde]

Ifølge Heimskringla[4] var Einar sønn av Eindride, sønn av Styrkår fra Gimsan (Gimse i Melhus) som var sønn av Reidar. I Heimskringla står det at Styrkår deltok i slaget i Hjørungavåg mot Jomsvikingene sammen med Håkon jarl.[5] Sønnen til Einar het også Eindride og var, ifølge en usikker kilde, gift med Sigrid Erlingsdatter, datter av Erling Skjalgsson på Sola.[6]

Einar ble gift med Håkon jarls datter Bergljot[7] – søster til ladejarlen Eirik Håkonsson og Svein jarl – og hun fikk mange gårder og store veitsler i gave.[trenger referanse]

Ekteskapet mellom Bergljot og Einar viser hvilke maktpolitiske funksjoner ekteskapsinngåelser hadde i nordisk middelalder.

Slaget ved Svolder[rediger | rediger kilde]

For utdypende artikkel, se Slaget ved Svolder

Ifølge sagaen[8] skal han allerede som 18-åring ha kjempet ombord på Ormen Lange sammen med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 999 eller år 1000.

I Snorres skildring fra slaget (Olav Trygvassons saga - som på dette punkt ikke kan verifiseres gjennom andre kilder) heter det:«Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik Håkonsson Jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av samisk ætt, – det var en stor bueskytter – : 'Skyt den mannen i krapperommet du.' Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: 'Hva var det som smalt så høyt?' Einar svarte: 'Norge av din hånd, konge.' 'Det var vel ikke så stort smell', sa kongen, 'ta min bue og skyt med den', og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: 'For veik, for veik er kongens bue', slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»[9]

Einar skiftet side etter slaget. Olav Trygvason saga[trenger referanse]. Einar seilte med skipet Ormen Lange tilbake til Trondheimen som seierherren Eirik Håkonsson Ladejarl fikk.

Politisk liv[rediger | rediger kilde]

Einar sto i opposisjon til Olav den hellige og deltok i kampen mot han i slaget ved Nesjar sammen med Svein jarl – bror til Bergljot. Olavs flåte vant, men Svein nektet å innse at slaget var tapt og ifølge sagaen[trenger referanse] måtte Einar Tambarskjelve hive et anker ombord i skipet hans og hale han vekk fra kampplassen før han ga seg.

Etter slaget ved Nesjar tilbragte Einar noen år utenlands, men kom tilbake og forlikte seg med Olav.[trenger referanse] Han fikk beholde gårdene sine og ble dermed den mektigste høvdingen i Uttrøndelag. I år 1023 drog Einar på pilegrimsferd til Roma og besøkte underveis Knut den mektige i England og fikk rike gaver av han.[trenger referanse]

Han deltok ikke i slaget på Stiklestad, sammen med sønnen Eindride var han reist over til England for bl.a. å ta opp jarlespørsmålet med kong Knut.[trenger referanse] Men heller ikke med Knuts og hans sønn Sveins styre i Norge var Einar tilfreds, kan hende fordi han selv ikke ble jarl og dermed ikke fikk riksstyring i landet. Som reaksjon på de harde vilkårene Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet.[trenger referanse]

Einar spilte en sentral rolle sammen med bispen Grimkjell i helliggjøringen av Olav Haraldsson.[trenger referanse] Grimkjel og Einar sørget i 1031 for at Olavs lik ble tatt opp, og sagaen forteller at hår og skjegg hadde vokst. De danske regentene prøvde å stritte i mot, men under ledelse av Einar ble de tvunget til å bøye av.[trenger referanse]

Einar Tambarskjelve steller med liket til kong Magnus. Tegning av Wilhelm Wetlesen fra 1898 eller 1899

Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 heim Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjenopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme.[trenger referanse] Einar ble Magnus' rådgiver og den mektigste høvding i landet, han dominerte helt i Trøndelag.

På kant med Harald Hårdråde[rediger | rediger kilde]

Han kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hårdråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget.[trenger referanse] Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. Einar sa like ut til kongen at «bøndene ikke ville tåle at han brøt lov og landrett mot dem».[trenger referanse]dikting? Både kongen og Einar følte seg utrygge på hverandre og Einar begynte å holde en stor styrke av huskarer (soldater) om seg, både heime og i særlig grad når han for inn til Nidaros. En gang "frelste" han til og med en tyv, anklaget på bymøtet i Nidaros, unna kongsmennene.[trenger referanse] Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen.[trenger referanse] Ifølge sagatradisjonen[trenger referanse] ble likene deres jordet i Kristskirken (Nidarosdomen) ved siden av Magnus den gode.

Drapet på Einar Tambaskjelve i 1050 «markerer den endelige avslutningen av vikingtida med jarledominansen i Trøndelag og overgangen til et styre med én konge og én gud.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Saxo Grammaticus, Gesta Danorum (Danesaga), Kbnh. 1924, bd 1, s 519
  2. ^ Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga, kap 39
  3. ^ Olav den helliges saga, kap. 21
  4. ^ Snorre Sturlasson, Sagaen om Håkon jarl, kap 9
  5. ^ Olav Trygvassons saga, kap 40
  6. ^ «Tåtten om Eidride og Erling» omsett fra norrønt av Jan Ragnar Hagland, Stavanger, 1998, side 23. Halvdan Koht avviste tåtten som uhistorisk (Hagland, 1998, side 18). Tåtten er fra Flateybok og er skrevet mellom 1387 og 1394. Den forteller at Erling Skjalgssons datter Sigrid Erlingsdatter var gift med Einar Tambarskjelves sønn Eindride Einarson. Sigrid Erlingsdatter er ukjent i eldre kilder.
  7. ^ Olav Trygvassons saga, kap. 21
  8. ^ Olav Trygvassons saga, kap.94
  9. ^ Saxes Danesaga (som ble skrevet før Heimskringla) gjengir også denne historien.