Knytlinga saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Knýtlinga saga (sagaen om de danske kongene, danakonunga sögur) er en av kongesagaene og ble skrevet helt i slutten av perioden da kongesagaene ble produsert. Den ble skrevet på Island ca. 1260 (eller mellom 1235 og 1300). Sagaen handler om de danske kongene fra Harald Blåtann800-tallet til år 1187 da kong Knut Valdemarsson (død 1202) regjerte.

Inspirert av Heimskringla[rediger | rediger kilde]

Knýtlinga saga er løst forbundet med Snorre Sturlassons Heimskringla, sagaene om de norske kongene, men er ikke av samme kvalitet. Også Knýtlinga saga gjør utstrakt bruk av skaldekvad som dokumentasjon og dekorasjon.

Tilsvarende som Olav den helliges saga er dominerende i Heimskringla, gir forfatteren av Knýtlinga saga mest plass til fortellingen om Knut den hellige (død 1086). I tillegg får biskop Assers far Svein Torgunnasson en påfallende stor plass i historien om Knut den hellige. Denne dominerende plassen kan trekkes tilbake til Jomsvikingenes saga hvor Vagn Åkesson blir stående som den store helten, og fra Vagn nedstammer to danske erkebiskoper hvor den ene er biskop Asser. Før kong Knut blir drept overlater han beltet sitt til Svein Torgunnasson som om han utpeker denne som sin arving. Det er også Svein som den døde kongen åpenbarer seg for. Den særlige rollen som Assers far har i kongesagaen understrekes med flere poengløs anekdoter, blant en om at han ønsker å ri over ei elv men blir hindret av broren.

Om Knut den helliges fromhet[rediger | rediger kilde]

Regimet til Knut Sveinsson, den senere Knut den hellige, opptar kapitlene 23-72 av Knýtlinga saga. Fortellingen om kong Knut hviler på den danske latintradisjonen bestående av to hagiografiske fortellinger om Knuts liv skrevet av engelskmenn som levde i Danmark. Den enes navn er ukjent, men den andre ble kalt for Ailnoth og var en munk fra Canterbury som levde i landflyktighet som en følge av den normanniske erobringen av England i 1066. Disse helgenbiografiene ga kildemateriale til flere senere latinske verker om Danmark, inkludert den berømte Gesta Danorum.

I Knýtlinga saga er Knut framstilt på maskulint vis og portrettert som en viking, som en hersker og som en kristen martyr. Når hans far dør er han ute på et herjingstokt, men blir senere valgt som konge for å beskytte mot nettopp vikingtokt, og styrer deretter på en slik måte at han blir fordømt av sine egne undersåtter når han forbyr vikingtokt, en aktivitet som forfatteren fremstiller som hedensk atferd. Det er likevel lite i Knýtlinga saga som tyder på at Knut har gjennomgått en religiøs vekkelse etter at han fordømmer vikingtokter, noe man kanskje burde forvente av en person hvis hellighet ble bekreftet av mirakler etter hans død.

Hagiografiens tradisjonelle trekk om avvise seksuelle fristelser får sitt tema i fortellingen om kong Knut, men på et noe kuriøst vis. Sagaen slår fast at Knut er gift og har en sønn, og deretter forteller at kongen ved en fest begjærer en prests hustru og forlanger at hun blir fraktet til hans seng. Når Knut kryper opp i sengen overtaler kvinnen ham til ikke å begå hor. Hun minner ham om at det finnes en større konge enn ham selv, og at Gud vil behandle Knut slik han behandler henne. Knut sier seg da enig og tilbringer natten i en annen seng. Det som tilsynelatende blir fremstilt som en passende fromhet er i realiteten en sammenligning mellom Kristus' lidelse på korset med ubehaget av å være monogam i ekteskapet.

Forfatteren[rediger | rediger kilde]

Det er gode grunner til å anta at forfatteren er Olav Tordsson, også kalt for «Kvitaskald» (Ólafr hvítaskáld Þórðarson), død 1259, som var Snorre Sturlassons nevø. Olav oppholdt seg hos den danske kongen Valdemar den store i tidsrommet 12401241, og kong Valdemar ga sagaens forfatter med historier og kunnskap.

Dette har sin historiske parallell da Adam av Bremen oppholdet seg hos Svein Estridsson, konge av Danmark i tidsrommet 10471074, og fikk direkte informasjon som han brukte i sitt historieverk Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum (De hamburgske erkebiskopenes store gjerninger) som også inneholder mange opplysninger om livet i Norden. Forfatteren benyttet også direkte og indirekte av danske kilder, blant annet Saxo Grammaticus' Gesta Danorum. I tillegg gjorde han direkte bruk av Snorres Heimskringla, foruten at han etterlignet Heimskringlas opplegg og oppbygging, men mangler Snorres struktur og kritiske historikerblikk.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]