Olav Hunger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Olav Hunger
Konge av Danmark
Regjeringstid: 10861095
Født: ca 1050
Død: 1095
Begravet: Ukjent sted
Foreldre: Svein Estridsson og en ukjent kvinne
Ektefelle‍(r): Ingegjerd Haraldsdatter

Olav Hunger (ca. 1050 – 1095) var konge av Danmark etter sin bror Knut den hellige fra 1086. Han var sønn av kong Svein Estridsson og var den tredje av kong Svein Estridssons fem sønner som ble konge av Danmark.

Olav Hunger ble gift i 1086 med Ingegjerd Haraldsdatter, datter av kong Harald Hardråde. Paret hadde ingen kjente barn. Etter Olavs død giftet Ingegjerd seg med den svenske kongen Filip; også dette ekteskapet ble barnløst. Olavs bror Erik Eiegod ble konge etter ham.

Kampen om tronen[rediger | rediger kilde]

Vegen til tronen var ikke lett. Olav styrte over det sørlige Jylland og ble anklaget av sin bror, kong Knut for å reise opprør mot ham. I 1086 ble Olav forvist til Flandern, sendt ut av Danmark i lenker, og ble sittende som fange hos grev Robert I av Flandern, svoger av kong Knut. Olav klarte senere å få plassert sin bror Nils av Danmark i rollen som gissel hos Robert, og kom seg selv tilbake til hjemlandet[1]. I Danmark hadde kong Erik forsøkt å samle leidgangsflåten til et angrep på England, et forsøk som feilet, og det brøt ut opprør. Året etter, den 10. juli 1086 ble han myrdet i Sankt Albani kirke hvor han hadde søkt asyl. Olav ble da erklært som konge ved landstinget i Viborg.

Roskildekrøniken forteller at Olaf ble valgt som «medregent over hele Danmarks rige», en formulering som kan tyde på at kongen kun var den fremste blant likemenn, og at stormennene ikke ville overgi all makt over riket i kongens hender.[1]

Underlig død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Etter broren og forgjengeren Knuts død forsøkte en annen av brødrene, Erik Eiegod, å få Knut helgenerklært.

Et trekk i arbeidet med helgenkåringen var å skildre et uår året etter Knuts død som et tegn på at Gud var misfornøyd med drapet. Dette uåret og flere påfølgende år med feilslått avling var også opphav til Olavs kallenavn: han ble kalt for «Olav Hunger». I Arild Huitfeldts Danmarks Riges Krønike (8 bind, 15951603) fortaltes det at våren i de følgende årene var så tørre at markene så ut som de hadde blitt brent og om høsten åpnet himmelen seg og det regnet så lenge at folk fløt rundt på trestokker for skjære kornet. Sulten herjet folk slik at de gravde i jorda etter røtter. De rike ble tynne og de fattige døde. Sykdom og sult besøkte store og små. Andre historikere er skeptiske til beretningene om hungersnøden, og den har blitt vurdert som en «teologisk myte» som ikke har støtte i alle samtidige kilder.[2]

På samme tid ble det fortalt om jærtegn og undre som skjedde ved kong Knuts grav i Odense. Samtidens krønikeskrivere som Saxo Grammaticus skildret ulykkene i de mørkest mulige farger. Det var en kirkelig, men især en politisk interesse i å få gjort Knut til helgen for å styrke kongemakten. Olav og hans brødre som Harald Hen og Nils hadde støttet opprøret mot kong Knut. De så seg alle tjent med å knytte en helgen til familien.

Den 18. august 1095 døde Olav Hunger under merkelig omstendigheter. Det har vært spekulert at han drepte seg selv, eller at han faktisk ble ofret på vegne av sitt uheldige folk. Saxo Grammaticus skriver dulgt at «han la ned sin verdighet» og at «han villig ga seg selv hen for å løse landet av ulykken og ba om at alles skyld måtte komme over hans hode alene. Så han ofret da sitt liv for sitt folk». Og, tilføyer Saxo: «han etterlot seg et vakrere minne ved sin død enn hva han hadde utrettet i levende live…».[3] Saxos skildring kan muligens forståes som et «kongeoffer» som i hedensk tid, eller beskriver ellers en fortvilet konge som døde for egen hånd er således uklart. Olav Hunger er uansett den eneste danske konge hvis gravsted ikke er kjent.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Knut den hellige 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Erik Eiegod