Knut den hellige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Knut IV den hellige
Konge av Danmark
Knut den hellige
Knut den Helliges død i St. Albani Kirke, 1086. Maleri av Christian Albrecht von Benzon (1843)
Regjeringstid: Danmark 10801086
Født: ca 1043
Død: 10. juli 1086, Sankt Albani kirke
Begravet: Odense domkirke
Foreldre: Svein Estridsson og en ukjent kvinne
Ektefelle: Adele av Flandern
Barn: Karl Danske
Cæcilia av Danmark
Ingegerd av Danmark

Knut IV den hellige (født ca. 1043, død 1086, sønn av Svein Estridsson, var konge av Danmark 10801086 etter sin bror Harald Hen. Knut var den andre i rekken av fem sønner av Svein Estridsson, som ble konge av Danmark. Han søkte først kongemakten ved farens død i 1076, men ble vraket til fordel for sin bror, og flyktet for en tid til Sverige, hvorfra han vendte tilbake som tronpretendent ved Haralds død.

Knut var gift med Adele (død 1115), søster til grev Robert II av Flandern. Sammen fikk de tre barn, to døtre og en sønn, Karl av Flandern. Deres sønn ble ikke regent, da Knuts bror Oluf 1. Hunger ble den etterfølgende regent.

Knud ønsket å gjenreise Knut den mektiges imperium, men det falt ikke i stormennenes smak. I 1085 samlet Knut hele den danske leidangflåten – kanskje så mange som 1000 skip – i Limfjorden for å gå til angrep på England. De kom aldri avgårde på grunn av Knuts pågående konflikt med den tysk-romerske keiser, Henrik IV, ved sørgrensen. Først ut på sommeren fikk leidangsflåten lov til å dra hjem. Det resulterte i åpent opprør, og Knut måtte flykte fra kongsgården Børglum til Aggersborg og videre til Viborg og Slesvig for å ende i Odense.

Knuts reformiver skapte motstand i befolkningen, og regnes som den direkte årsaken til at han ble drept.[1][2] Knut hadde planer om å innføre tiende, etablere strengere straffer for lovbrudd begått på helligdager, og utskrive nye skatter. Han påla også leidangen å delta i et planlagt, men ikke realisert hærtog mot England. Motvilje mot å delta i hærtoget skulle også utløse nye bøter. Den 10. juli 1086 ble han myrdet i Sankt Albani Kirke i Odense. Blant kongens følge var det kun hans bror, Erik Ejegod som unnslapp. Straks etter Knuts død gikk blant andre broren Erik Ejegod i gang med å få ham helgenerklært. Knuts posisjon som Danmarks første helgen hadde medvirkende betydning for arbeidet med å få dannet et eget dansk erkebispedømme[1], som i 1103/1104 ble etablert i Lund.

Knut ble gravlagt i domkirken som han selv hadde latt bygge. Ved hans grav begynte det angivelig snart å skje undere, og i 1101 ble han som den hittil eneste danske konge kanonisert og hans jordiske rester ble lagt i et gyldent helgenskrin på alteret i Sankt Knuts Kirke i Odense. Skjelettene av både Knut den Hellige og broren Benedikt kan beskues i Odense domkirkes krypt, hvor de er utstilt i gjennomsiktige kister.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Harald Hen 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Olav Hunger