Gul feber
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Gul feber Klassifikasjoner og eksterne ressurser |
|
 |
|
|---|---|
| Aedes Aegypty er vektor ved gul feber. | |
| ICD-10 kode: | A95. |
| ICD-9 kode: | 060 |
| DiseasesDB | 14203 |
Gul feber er en virussykdom som forekommer i tropiske og subtropiske områder. Mer enn 90% av alle sykdomstilfeller er i Vest-Afrika, men gulfeber finnes også i Sør-Amerika.[1] Viruset som fremkaller sykdommen, overføres ved myggstikk og forårsaker en alvorlig leverbetennelse, med gulsott og mulige indre blødninger. Det kjennes ikke til noen behandlingsmetode som er effektiv, og sykdommen har høy dødelighet. Det finnes derimot en virksom vaksine, som må tas på forhånd.
Symptomene er grusomme: Inkontinens, feber, puss som siver fra tannkjøttet, blødninger fra nese og øyne, og svart oppkast (fordøyd blod), som ofte varsler døden. Sykdommen var fryktet blant britiske sjøfolk og soldater som seilte på Vest-Afrika. Behandlingen de ble utsatt for, var egnet til å forverre tilstanden betraktelig, og bestod på 1700-tallet av doser med kvikksølv, fortynnet eddik, vinstein for å fremkalle oppkast, og årelating, gjerne av 6-800 gram blod i hver runde, som svekket dem ytterligere. En militærlege gav gulfeberpasientene sine cayennepepper innpakket i deig, noe som gjorde tilstanden verre, siden gulfeber svekker mageslimhinnen. Ellers ble alkohol ansett som forebyggende, og troppene fikk derfor daglige rasjoner med rom. Denne var ofte dårlig destillert smuglerbrennevin med høyt innhold av etanol og bly, noe som i tillegg førte til blyforgiftning hos soldatene. Madeira ble også tillagt medisinske egenskaper, så Royal Navy sendte et hospitalskip for å hente forsyninger fra øyen med samme navn. Da en fransk tjenestemann slapp fri en britisk krigsfange fordi han var militærlege, forklarte han den overraskede fangen at overalt hvor han dro, ville han gjøre større skade med sine behandlinger enn om han satt fanget hos franskmennene. [2]
[rediger] Referanser
- ^ Gulfeber. Pasienthåndboka.no. Besøkt 19. august 2007.
- ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 310-11), Pax forlag, Oslo 2006, ISBN 82-525-6292-2
Denne medisinrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
