Dansk-norsk slavehandel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det danske slavefortet ChristiansborgGullkysten, i dag beliggende i Ghanas hovedstad Accra, var senteret for den dansk-norske slavehandelen.

Dansk-norsk slavehandel foregikk fra ca. 1670–1802. Nær 100 000 slaver ble transportert over Atlanterhavet på danske og norskeide skip. Dødelighetsraten for slavene lå gjennomsnittlig på ca. 10 % under overfarten.[1]
I 1792 vedtok Danmark, som det første land i verden, en lov som forbød handel med slaver. Loven skulle være gjeldende fra 1803. Selve slaveriet i de danske koloniene på de vestindiske øyer ble først forbudt i 1848.
I Danmark og Norge har dette mørke kapittelet i landenes historie vært lite omtalt. For Norges del kan man merke seg at det første dansk–norske slaveskipet seilte for en bergensk kjøpmann.[2]

Sitat Der var Holbergs sorte degn, og der var Christian den Syvende pages Morandi, og så var der alle dem, som vi ikke hørte om - 100.000 sorte afrikanere, der blev gjort til nyttige danske slaver og siden stuvet af vejen i historiens store glemmebog. Sitat
– Alex Frank Larsen: Slavernes Slægt. s.5

Trekantfarten[rediger | rediger kilde]

Trekantshandlen var fordelaktig fordi skipene var lastet under hele reisen og de seilte slik at vind og strøm blev utnyttet maksimalt.

Den europeiske transatlantiske slavehandel foregikk som en trekantfart, mellom de europeiske havnebyene, handelsfortene på Afrikas vestkyst, og koloniene i Amerika. På denne måten kunne man best mulig utnytte strøm og vindretningene, samtidig med at man hadde last på alle tre distansene. Også dansk-norsk transatlantisk slavehandel foregikk på denne måten, og alle reisene begynte og sluttet i København. I Afrika hadde Danmark-Norge et helt nett av handelsfortGullkysten (nåværende Ghana), det mest kjente er Christiansborg. I Amerika hadde Danmark tre koloniøyer, hvorav St. Croix er den mest kjente med sine sukkerplantasjer.

Med utgangspunkt i København fraktet skipene våpen, krutt og brennevin til Afrika. Fra Gullkysten til Karibia var det slaver som var den viktigste lasten, men også betydelige mengder elfenben ble transportert via Karibia til København. Fra Karibia var sukker den viktigste lasten sammen med bl.a. tobakk og mahogni.[2]

Kompaniene[rediger | rediger kilde]

Vestindisk-guineisk Kompagni hadde hovedansvar for den danske slavehandel fra Gullkysten til Karibia.

Kompaniledelsen innså hvilke inntjeningsmuligheter som lå i trekantshandlen, og bygde flere slavefort langs Guineabukten, hvor Fort Christiansborg utenfor dagens Accra var det største. Kompaniet kjøpte hovedsakelig slavene av lokale høvdinger, og de fleste var krigsfanger fra stammekriger. I bytte mot våpen, krutt og brennevin fikk kompaniet bl.a. slaver.

Kompaniets instrukser til sine mannskaper besto bl.a. i at slavene skulle behandles pent. Dette var ikke ut fra et humanitært aspekt, men fordi slavene skulle selges i Vestindia med størst mulig fortjeneste. Døde slaver ga ingen fortjeneste, syke slaver ga dårlig fortjeneste, mens sterke, friske og pene slaver innbrakte den beste betalingen. Det foregikk derfor en utvelgelse av slavene allerede før de kom ombord på skipene. Under overfarten unngikk man også å straffe dem hardere enn nødvendig, siden slaver med merker etter piskeslag ville gi et dårligere utbytte.

Varene som ble brakt til København ble losset ved kompaniets store pakkhus ved Søndre Tollbod.[2]

Handelsfortene[rediger | rediger kilde]

Kart over Gullkysten

«Guinea-bugten» står det på gamle kart over den store bukten i Vest-Afrika. På kysten finner vi stedsnavn som Gullkysten, Slavekysten og Elfenbenskysten, navn som peker på viktige varer som de ulike deler av kysten har kunnet fremby på den tiden da de første europeerne utforsket området. Ett av disse navnene er fremdeles i bruk for en av nasjonene i området. Alle de viktige europeiske sjøfartsnasjonene forsøkte å etablere seg her på 1600-tallet, og virksomheten var mest omfattende på slutten av 1700-tallet. Det ble inngått avtaler med de lokale herskere, bl.a. Ashanti-folket, akwamo-folket og fante-folket. Det ble bygd såkalte handelsfort. Europeerne var i konkurranse med hverandre, og det var tider med krigshandlinger, liksom i Europa. Også de afrikanske folkeslagene hadde konflikter, både innbyrdes og til tider med europeerne. Krigshandlinger var derfor ventet, og festningsanlegg var nødvendige. Handelsforterne skiftet ofte eiere.

Handelsfortenes viktigste oppgave var å skaffe de varene som europeerne ønsket. Fortene tok imot varer fra Europa – bl.a. rom, stangjern, våpen, krutt og tekstiler – og byttet disse i varer beregnet for utskipning, bl.a. slaver, elfenben og gull. Fortene var utstyrt for å gi husly til slaver, fra disse ankom fra innlandet til de skulle skipes videre.

De lokale samarbeidspartnere var krigerfolk. Våpen var derfor viktige varer fra Europa, og avsetningen av disse gjorde samarbeidspartnerne bedre rustet til å føre krig mod sine nabofolk lenger inne i landet.

Det danske Vestindisk-guineisk Kompagni hadde tilsammen seks handelsfort på Gullkysten. Det viktigste av disse var Fort Christiansborg ved en landsby utenfor Accra. De andre danske handelsfort var: Fort Fredensborg, som lå lenger mot øst, ved landsbyen Old Ningo. Fort Prinsensten, Fort Kongensten i Ada, Fort Augustaborg i Teshie og Fort Isegram i Kpone.[3]

Handelsfortene hadde mannskap fra hjemlandet, og den viktigste oppgaven var handel. De hadde også håndverkere og soldater. De største fortene hadde en prest. De dansker som oppholdt seg på Gullkysten, hadde anledning til å inngå midlertidig ekteskap med afrikanske kvinner. Biskop Worm hadde gitt en dispensasjon som ga alle danske lov å ta seg eet sort fruentimmer. Betingelsene var at mannen skulle love å omvende sin sorte kone til kristendommen, og når han dro tilbake til Europa skulle han ta henne med om hun ønsket. Å ta seg en sort kone het Å cassare. Resultatet ble afrikanske barn som var lysere i huden, men lys hud ga status i de afrikanske samfunnene. Guttene kunne i neste omgang få tjeneste som soldater på fortet, mens jentene kunne finne en europeisk ektemann.[4] Naar den blankes negerinde først har faaed et par mulattbørn til ham, saa holder han ligesaa meget af hende, og hans børn, som en mand, der har sin ægte hustrue og børn i Europa(sitat etter Rømer, en av de danske på Guldkysten).[5] Den dansken som er best kjent i denne sammenheng, er Wulff Joseph Wulff, som bodde på Gullkysten fra 1836 til 1842 og var gift med en mulattkvinne med navnet Sara Malm, visstnok med det opprinnelige navnet Tim Tam. På 1900-tallet bodde stadig Wulffs etterkommere i Frederiksminde, huset han bygde i landsbyen Osu.[6]

Tropiske sykdommer var en alvorlig trussel for alle europeere i Vestafrika, og danskene som arbeidet på fortet hadde ofte en kort tjenestetid før de ble begravet på den danske kirkegård bak Christiansborg fort. Også mange fra mannskapet på slaveskipene døde av tropesykdommer mens skipene oppholdt seg på Gullkysten.

Det finnes flere beretninger fra de danske handelsfort.

Totalt ble det sendt 120 000 slaver fra de danske fort i Guinea til Karibia, hvorav ca. 50 000 gikk til Dansk Vestindia.

Det var på denne tiden vanlig å merke sine eiendeler med et brennjern. Slaver ble også merket på denne måten. Det Vestindisk-guineisk Kompagni merket sine slaver med et S på låret. Et jern ble glødet opp, og ble så presset mot slavens hud. Arret i form av en S gikk aldri bort.

Afrikansk slavehandel[rediger | rediger kilde]

Slavetransport i Afrika

Slavehandel var en gammel tradisjon i Vestafrika og ble ikke skapt av de europeiske sjøfartsnasjonene. Det var fra gammelt av en omfattende slaveeksport gjennom Sahara til Nordafrika.

Det var afrikanske samarbeidspartnere som skaffet slaver og leverte dem til handelsfortene. De fleste av slavene var krigsfanger. Lokale små kriger mellom nabofolk ga anledning til å ta fanger, og disse fangene kunne selges som slaver. Slavejegere angrep også landsbyer for å ta fanger som kunne føres til kysten og selges som slaver. En tredje måte å bli slave på, var i forbindelse med avvikling av gjeld. Et familiemedlem kunne overlates som pant for gjeld og selges som slave om den ikke ble innfridd.

I sin undersøkelse fra Nord-Ghana beskriver G.Der hvordan det gamle krigerfolket Ashantiene i 1744-45 har skytevåpen, mens Dagomba-folket som angripes bruker pil og bue, lanser og sverd. En Dagomba-høvding tas til fange og må kjøpes tilbake mot to tusen slaver. Slaveraiding og slavehandel var en sak for høvdinger. Bevæpnete menn sniker seg inn i landsbyene om kvelden, eller ved høylys dag. Om raidet er vellykket, tar de med seg menn, kvinner og barn, og eiendeler som kveg, sauer og geiter.[7]

Ashantibyen Kumasi var hovedsenter for slavehandelen på Gullkysten. Alle slaverutene fra nord gikk mot Kumasi, og derfra gikk transportrutene videre ut til handelsfortene langs kysten.

Slaveskipene[rediger | rediger kilde]

Fra utstillingen på Aust-Agder kulturhistoriske senter. Modell av slaveskipet Fredensborg, elefanttenner fra vrakfunnet i bakgrunnen

Det første kjente dansk-norske skip som fraktet slaver fra Gullkysten til Karibia for kompaniet tilhørte handelsmannen Jørgen Thor Møhlen i Bergen. Det var skipet Cornelia som ankom St. Thomas i 1674 med 103 slaver.[2]

Mange av de danske slaveskipene fikk navn etter kompaniets handelsfort på Gullkysten, bl.a. Christiansborg.

Men det best kjente av de danske slaveskipene er SS «Fredensborg», som forliste 1. desember 1768 ved Arendal i Norge efter nesten å ha fullført en reise i trekanthandelen. Straks efter forliset ble et nytt skip med samme mål og samme navn bygget til selskapet.

Et av slaveskipene i 1790-årene var oppkalt efter danskenes mektigste samarbeidspartnere, kongen for Ashantifolket. Kongen af Assianthe het skipet som var bygget i Finland. Skipet ble solgt til en reder i Arendal etter at slavehandelen ble forbudt i Danmark fra 1802.

De danske slaveskipene kjøpte slaver fra kompaniets egne handelsfort, men de kunne også kjøpe fra fort som tilhørte andre nasjoner.

Slavetransporten over havet[rediger | rediger kilde]

Engelsk slaveskip

Seilasen over Atlanterhavet med slavene var den vanskeligste del av trekantreisen. Overfarten ble gjort tett på ekvator, hvor det ofte er vindstille. Havstrømmen fra øst mot vest var ofte det eneste som bidro til fremdrift, og reisen over havet kunne ta et par måneder.
De danske skipene forberedte seg før avreisen fra København. Med seg hadde de fotjern, mat (hestebønner) og nytelsesmidler som brennevin, tobakk og krittpiper. Dessuten ble det kjøpt proviant på Gullkysten. Å skaffe godt og tilstrekkelig drikkevann var ofte vanskelig, og skipene fra Gullkysten tok ofte en omvei lengre østpå for å skaffe vann.

Skipet måtte tilpasses transport av slaver. Lasterommet ble forsynt med brisker, så slavene kunne ligge i to lag langs skutesiden. Lasterommet var inndelt i fire, for jenter, gutter, menn og kvinner. Kvinnelige slaver lå nærmest mannskapets rom. Det gjaldt å utnytte plassen.
Forreste del av dekket var lufteplass for slavene. Tvers over skipsdekket ble det montert en palisade med gangbro og våpen, så akterskipet (hvor kisten med skytevåpen sto) om nødvendig kunne forsvares. Små kanoner kunne beskyte slavedekket – ikke med kanonkuler, men med poser fylt med tørre erter. Det ble montert et høyt rekkverk langs skutesiden for at slavene ikke skulle ha mulighet til å hoppe overbord. Kvinnene hadde egen latrine som hang utenfor skutesiden, mens mennene hadde tønner inne i rommet. Over dekkslugarene ble ventilasjonsrør av seilduk hengt opp for å forsyne de sammenstuete menneskene med luft. Denne metoden skal være en dansk oppfinnelse.

Et begrenset antall slaver blev tatt opp på dekket av gangen, for å lufte seg, bevege seg og for å spise. Det ble også delt ut rasjoner med brennevin og tobakk. Her var også byssen, hvor de kvinnelige slavene stod for matlagingen.
Av sikkerhetshensyn var de mannlige slavene lenket sammen to og to med et fotjern som ikke kunne åpnes uten bruk av verktøy. Kvinnene kunne bevege seg mer fritt omkring på skipet.

Hvor mange slaver som skulle tas ombord, og hvor tett de skulle stues, var et spørsmål den enkelte slaveskipper måtte ta stilling til fra gang til gang. Hvis man stuet tett nok kunne flere slaver selges, men da ble det også større fare for at vann og proviant ikke strakk til for hele overfarten dersom denne tok lang tid. Om nøden ble stor kunne man bli nødt til å kaste friske slaver overbord for at resten skulle kunne overleve.[1]
På en gjennomsnittstur døde ca. 10 % av slavene i løpet av overfarten, dels av sykdom, dels av mistrivsel. De døde slavene ble kastet overbord.[1]

Det er flere eksempler på at slavene gjorde opprør på overfarten, også på danske slaveskip. Ombord på «Fredensborg» ble et opprør planlagt, men det blev avslørt av slaver fra et annet folk. En strategi for å avsløre opprør var å anbringe mennesker fra forskjellige afrikanske folkeslag i slavelasten – da de ofte ikke stolte på hverandre. Det finnes ingen kjente eksempler på at slavene klarte å frigjøre seg ved å seile skipet tilbake til Afrika.

Danske slaveskip seilte oftest til Christiansted, den viktigste byen på St. Croix, men de kunne også anløpe andre øyer, f.eks. Haiti.

Slaveauksjoner[rediger | rediger kilde]

Ved ankomst ble slavene vanligvis solgt på auksjon i Det Guineiske Kompagnis handelshus. Kompaniets protokoller er bevart. Slavene ble vanligvis fordelt mellom de forskjellige plantasjeeierne, og oftest blev barna og de syke slavene solgt til sist. Om en plantasjeeier fortelles det at han drev sin plantasje med barneslaver.

Plantasjeeierne undersøkte hver enkelt slave grundig før handelen ble gjennomført. På grunn av smittefaren ville de ikke ha syke slaver på sin plantasje.

Slaver i danske kolonier[rediger | rediger kilde]

Et viktig skritt ble tatt i 1725, da kompaniet for første gang tillot private slavehandlere å innføre slaver til Dansk Vestindia. Denne tillatelsen ble gitt efter britisk modell og hadde til hensikt å øke tilførselen av slaver. Tilveksten med kjøpet av St. Croix i 1733 ble ledsaget av en økonomisk omlegging – øyene gikk over fra hovedvekt på bomullsdyrking til plantasjedyrking av sukker. Det viste seg å være vanskelig å få flere dansker til å innvandre, så øyene ble i stor grad befolket av utvandrede britiske katolikker som kom via Montserrat. Dessuten ble tilførslen av slaver øket, ikke minst gjennom private spanske slavehandlere.

I 1791 var det registrert 27 608 slaver i Dansk Vestindia, men de offisielle tallene er sannsynligvis for lave. Plantasjeeierne måtte betale en fast sum i skatt pr. slave, og tallet er hentet fra skattelistene. Guvernør Erich Bredal klaget over at der var mange skattesnytere, og at disse skjulte slavene i skogen når det var slavetelling.[8]

Slavene bodde under dårlige forhold, ble tvunget til hardt arbeid og var nesten uten rettigheter. Slaveeierne kunne behandle slavene stort sett som de ønsket, men slavene var også en kostbar investering, som man ikke ønsket skulle gå tapt.

Slavene i Dansk Vestindia kan inndeles i fire kategorier.

  • «Frinegrene» var enten mulatter som var avkom av hvites forhold til sine (kvinnelige) slaver, og som ble gitt frihet ved eierens død, eller det var slaver som hadde kjøpt seg fri. Det siste var uvanlig, fordi prisen var høy, og fordi slaveeierne også ville hevde eierskap til de pengebeløp en slave måtte ha klart å spare.
  • Husslavene var den mest fornemme kategorien, den besto av tjenestefolkene til plantasjeeierne. Herren, fruen og barna hadde hver sine, til oppvartning og tjenester. Mer velstående kunne ha 16 – 24 slike husslaver.
  • Markslavene eller plantasjeslavene var den største gruppen. De utførte det manuelle arbeidet i forbindelse med dyrkingen av sukkerrør og utvinningen av sukker, og de hugget campechetre for eksport til København.
  • Den fjerde kategorien besto av rømte slaver, «maroonnegre», som levde på utilgjengelige steder på øyene. De levde av å stjele mat og andre nødvendigheter, foruten av jakt. Disse hadde soldater og andre lov til å jakte på.[2]

Slavenes kår[rediger | rediger kilde]

"En neger hengt levende i en galge etter ribbeina" illustrasjon laget av William Blake for kaptein John Stedman i 1796. Motivet er hentet fra nederlandske Surinam, og laget som agitasjon mot slavehandel og slaveri.

Forholdet mellom antall slaver og frie i koloniene var nesten 10 til 1, og faren for slaveopprør var alltid til stede. Harde straffer for små forseelser var virkemiddelet plantasjeeierne og guvernøren brukte for å hindre opprør. Guvernørens forordninger sa blant annet at en slave som flyktet skulle få hugget av foten. En slave som oppfordret andre til å rømme skulle knipes med glødende jern, og deretter henrettes. Men slaver var kostbare i anskaffelse, og plantasjeeierne trengte arbeidskraft. Straffer som reduserte slavenes arbeidskraft ble derfor ansett som et onde.

Sitat §1: Hovedmænd for bortløbne eller bortløbende Negre skulle knibes 3 Gange med gloende Jern og derefter hænges. §2: Medskyldige i et Complot skulle miste et Been, med mindre Ejerne ville pardonnere dem med at miste et Øre og faae en Lussing af 150 Slag. §9: Den Neger, som i Onde løfter sin Haand mod en Blank, eller truer ham, eller giver ham knubbende Ord, skal uden Naade knibes 3 Gange og derefter hænges, om den Blanke det forlander, hvis ikke, da skal han miste sin Haand. §10: En retskaffen Blanks Vidne skal være nok imod en Neger, og om der var Formodninger i Sagen, maae Negren sættes på Tortur Sitat
– Guvernør Philip Gardelins forordninger av 1733.

Plantasjeeierne[rediger | rediger kilde]

Plantasjeeierne tjente store formuer på denne tiden. Schimmelmann-familien stod i en særstilling, og ble på 1700-tallet Danmarks rikeste familie på grunn av sukkerhandelen fra Vestindia. Familien dominerte det økonomiske livet i Danmark – Heinrich Carl von Schimmelmann var finansminister i Danmark-Norge 1768-1782, og hans sønn Ernst Heinrich von Schimmelmann fra 1784.

Slaver i Danmark-Norge[rediger | rediger kilde]

Heinrich Carl Schimmelmann med sin sorte tjener

Velstående fyrster og kjøpmenn i europeiske byer kunne i 1700-tallet ha en farget tjener, gjerne en pasje (en ung gutt.) Både den norske stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve, Grev Ernst Heinrich von Schimmelmann samt generalpostmesterinne Dorothea Krag er portrettert sammen med små fargede gutter. Pasjen var et av datidens statussymboler.

Også i rikets provinsbyer kunne kjøpmenn ha fargede tjenere, som Herlofsen i Arendal i Norge. Slaven Adam kom fra St. Croix til Arendal 12 år gammel i 1778, ombord på et av Herlofsens skip. Han rømte fra sin herre, men vendte tilbake. Adam ble likevel stilt for retten. Dommeren konkluderte at slaveri var ukjent i Norge, og at Adam skulle frigis.[9]

Også kammerherre Bernt Anker i Christiania hadde en afrikansk tjener ved navn Soliman. Han ble i 1786 døpt i Slottskirken på Akershus slott og gitt navnet Christian. Ifølge en samtidig avisomtale var han Bernt Ankers «eiendom». Denne «Svarte-Kristian» skal være avbildet på Carl Vogts veggmaleri fra ca. 1817 i spisestuen på Bogstad gård, «St. Hansfest på Bærums Verk».[10]

Slavene som ble overført til Europa var født og oppvokst på plantasjene i Karibia og hadde ikke selv opplevd annet enn livet som slave. De hadde en fortid som husslaver før de ble solgt eller sendt til Europa.

Hans Jonathan og Peter Samuel var to slaver som kom til København fra Karibia. Den ene arbeidet hos Henriette Schimmelmann, den andre hos plantasjeeieren Isaak Benner. Begge rømte og meldte seg som frivillige til flåten under slaget på Københavns red i 1801. Etter tapper innsats søkte de Frederik VI om ansettelse ved flåten. Eierne protesterte, og kronprinsen konkluderte med at han ikke kjente til slavehold på dansk jord, men at «tyende» eller tjenestefolk skulle adlyde sitt herskap og derfor ikke rømme. Med den begrunnelsen ble de dømt til å bli returnert til slavearbeid på de karibiske kaffeplantasjene. Hans Jonathan rømte til Island, hvor han i dag har mange etterkommere.[11]

Forbud mot slavehandel[rediger | rediger kilde]

Abolisjonistbevegelsen i England og USA arbeidet for opphevelse av slaveri og slavehandel på slutten av 1700-tallet. Zongmassakren var en veldokumentert hendelse som til fulle illustrerte slavehandelens grusomhet og umenneskelighet. Denne saken var sikkert godt kjent også i Danmark, det første land i verden som vedtok en lov som forbød handel med slaver. Loven som ble vedtatt var nærmest en ordrett oversettelse av et engelsk lovforslag. Det engelske forslaget ble vedtatt 17 dager senere.[12]

Lovforslaget som ble vedtatt i 1792 trådte først i kraft i 1803. Som finansminister Schimmelmann sa, var det viktigste tross alt at det var tilstrekkelig med arbeidskraft på plantasjene. Slavene skulle fra da av gis bedre leveforhold og tillatelse til å leve sammen under ekteskapslignende forhold, så de ble en selvrekrutterende stand. Det ble derfor også vedtatt en overgangsperiode på hele ti år.

I løpet av denne tiden var det stor vekst i den danske slavehandelen. Tidligere hadde de fleste slavene som ble transportert over havet vært mannlige, fordi man trengte arbeidskraft til hardt fysisk arbeid, mens reproduksjon av nye slaver nå ble en nødvendighet. Det ble derfor viktig å få tilstrekkelig mange kvinnelige slaver på plass i de karibiske koloniene.

Slaveriet oppheves[rediger | rediger kilde]

Slaveriet ble forbudt i 1848, som var et revolusjonsår i Europa. Guvernør Peter von Scholten avskaffet slaveriet på St. Croix i forbindelse med et slaveopprør i byen Frederiksted.

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Svalesen, kap. 5, s. 101 - 124
  2. ^ a b c d e Johan Kloster: Tekster til utstillingen Med slaver, elfenben og gull. Slaveskipet «Fredensborg»s siste reise. Vist på det danske handels- og sjøfartsmuseum på Kronborg i 1997.
  3. ^ UNESCO Danish-Norwegian historical sites in Ghana. A guide to Danish-Norwegian historical sites during the pre-colonial era, 1661 – 1850. 2002.
  4. ^ Leif Svalesen: s. 95-97
  5. ^ Rømer, Ludvig Ferdinand. Tilforladelig efterretning om Kysten Guinea. København 1760.
  6. ^ W.J.Wulff: Da Guinea var dansk. København 1917.
  7. ^ Benedict G.Der: The Slave Trade in Northern Ghana. Accra 1998.
  8. ^ Thorkild Hansen. Slavernes øer. København: Gyldendal.
  9. ^ Gustav Sætra: Adam - Herlofsons negerslave. I Aust-Agder-Arv 1992.
  10. ^ Per Holck: Bernt Anker, Oslo 2005, s. 147
  11. ^ Larsen: Slavenes slægt. s. 22 – 94.
  12. ^ Thorkild Hansen : Slavernes kyst / Gyldendal 2004. ISBN: 87-02-02416-0

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Leif Svalesen: Slaveskipet Fredensborg og den dansk-norske slavehandel på 1700-tallet. Forord av Johan Kloster. 240s. J.W.Cappelens forlag 1996. ISBN 82-02-15481-2 / 82-02-15481-2
  • Leif Svalesen: Slaveskibet Fredensborg og dansk-norsk slavehandel i 1700 tallet. Oversat af Vibeke Steinicke Sørensen og Hanne Steinicke. 1996. (dansk udgave)
  • Johan Kloster: Tekster til utstillingen Med slaver, elfenben og gull. Slaveskipet Fredensborgs siste reise. Vist på det danske handels- og søfartsmuseum på Kronborg i 1997.
  • Alex Frank Larsen: Slavernes Slægt. København 2008. ISBN 978-87-7680-358-2
  • Wulff Joseph Wulff: [opprinnelig tittel: Da Guinea var dansk.] / A Danish Jew in West Africa. Biography and Letters 1836 – 1842. By Selena Axelrod Winsnes. Nr. 46 Trondheim Studies in History / African Series No. 6. Trondheim 2004. ISBN: 82-7765-049-3
  • Isidor Paiewonsky: Eyewitness Accounts of Slavery in the Danish West Indies, also Graphic Tales of Other Slave Happenings on Ships and Plantations. New York 1989. ISBN 0-8232-1259-9.
  • Benedict G.Der: The Slave Trade in Northern Ghana. Accra 1998.