SS «Fredensborg»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fra utstillingen på Aust-Agder kulturhistoriske senter. Modell av slaveskipet Fredensborg, elefanttenner fra vrakfunnet i bakgrunnen

SS «Fredensborg» var en fregatt – og et slaveskip – bygget i København i 1752 eller 1753. Skipet forliste utenfor Arendal 1. desember 1768, og 206 år seinere ble vraket funnet av dykkere. Skipet var bygget for et dansk handelskompani og gjennomførte flere turer i den såkalte trekantfarten. Slaver og sukker var de viktigste varene i denne handelen. Skipet forliste på hjemvei etter en nesten fullført reise, der 265 slaver ble transportert fra Afrika til Karibia. Dokumentene fra reisen er bevart i Rigsarkivet i København. Marinarkeologiske utgravinger ble foretatt etterat vraket ble funnet og historien om slaveskipet Fredensborgs siste reise formidles i dag på en rekke arenaer. Kombinasjonen av arkiv- og gjenstandsmateriale gjør at «Fredensborg» omtales som et av de best dokumenterte slaveskip fra 1700-tallet.

Minnesmerke over forliset til Fredensborg på Øyna på Tromøy
Fra utstillingen på AAks. Gjenstander fra vrakfunnet.
Fra utstillingen på AAks. Gjenstander fra vrakfunnet

Rederi, fart og forlis[rediger | rediger kilde]

SS «Fredensborg» ble bygget for det Vestindisk-guineisk Kompagni. Skipet ble døpt «Cron Prindz Christian» etter prinsen som senere skulle bli kong Christian VII. Skipet ble satt inn i trekantfarten hvor europeiske handelsvarer ble byttet med slaver i Afrika. Disse ble så brakt over som arbeidskraft på plantasjene på den andre siden av Atlanterhavet. På hjemreisen hadde man med kolonialvarer som var et resultat av slavenes arbeid. Handelen ble etter hvert begrenset til Karibien, der hun seilte frem til 1756 da Det Guinesiske kompagni tok over driften. Skipet ble da omdøpt til «Fredensborg», etter ett av de dansk-norske fortene på den afrikanske Gullkysten, og kom under kaptein Espen Kiønigs kommando. [1]

Den 1. desember 1768 forliste «Fredensborg» i storm utenfor Tromøy ved Arendal etter en nesten fullført reise mellom Danmark, Ghana, St. Croix og retur.

Mannskap, utrustning, last[rediger | rediger kilde]

Med seg på den siste seilasen hadde kapteinen et mannskap på 40 mann. Skipsassistent Christian Andreas Hoffmann var kompaniets regnskapsfører og inspektør. Skipskirurg var Joch Christopher Sixtus, som hadde til oppgave å holde liv i mannskap og slaver. Vi vet at tre matroser var norske. Lettmatros Aye var fra Gullkysten. I protokollene fra reisen kan vi lese detaljert om proviant og om annen utrustning som for eksempel våpen. Skipet hadde blant annet 10 4-punds kanoner, 4 muskedundere, 23 gevær, 4 1/2-punds svingbasser og 4 halve trekanoner. I lasterommet hadde skipet blant annet 40 kasser skytevåpen, 32000 flintstein til bruk i skytevåpen, jernstenger, sko, tekstiler, dunker med halsbånd av vestindiske koraller og store mengder vin, brennevin og krutt. Dette var varer som skulle losses ved det danske handelsfort Christiansborg i Accra. [2]

Reise fra København til Gullkysten[rediger | rediger kilde]

«Fredensborgs» siste ferd begynte i København i juni 1767. Skipet passerte Kronborg i Øresund, men som dansk-norsk skip slapp mannskapet å betale avgift. Lørdag 27. juni befant skipet seg i Skagerrak og hadde motvind fra sørvest og man besluttet å gå inn til uthavnen Merdø ved Arendal. Et skip som Fredensborg krysset dårlig og måtte vente på vind fra riktig retning for å kunne seile videre. På Merdø var det mulighet for å kjøpe billig ved og etterfylle vann. En matros var syk og ble avmønstret, mens Christian Runge fra Arendal mønstret på som ny matros. Mannskapet var til gudstjeneste i Tromøy kirke to søndager. [3]


Etter et kortere opphold ved Merdø, seilte hun videre til handelsfortet Christiansborg på Gullkysten hvor varene ble avlevert. 7 måneder ble skipet liggende på reden utenfor byen Accra. Under det lange oppholdet omkom flere av mannskapet, av tropefeber og i ulykker, blant annet kaptein Kiønig og overstyrmannen. Slik har det seg at styrmann Johan Frantzen Ferentz kunne overta kommandoen på skipet. I Jesu Navn er de første ord han skriver i loggboken. Matros Runge rykker opp til styrmann etter dødsfallene. Omsider ble 265 slaver, gull og elfenben lastet ombord. [4]

Fra Gullkysten til St. Croix[rediger | rediger kilde]

Mannskapet var redusert til et minimum for sikker seilas videre. Et par mann av danskene på handelsfortet ville reise hjem til Danmark og mønstret på som mannskap. En kvinnelig passasjer kom også ombord; hun hadde reist til Gullkysten sammen med sin mann; han var død, hun skulle reise hjem alene. Noen av slavene ble såkalte dekksslaver, som måtte hjelpe til med arbeidet ombord.

23. april 1768 var skipet under seil med kurs mot Karibien og St. Croix. Kursen ble imidlertid ikke satt direkte vestover. Skipet skulle først drive østover med Guineastrømmen, forbi Sao Thome og så nordover og vestover med den ekvatoriale strømmen. Det går sakte. Tre nautiske mil driver de 1. mai. Etterhvert får de vind i nordostpassasjen. I Christiansted ble slavene solgt. Kompaniets agent har annonsert salget som foregår på selskapets egen gård i byen. Plantasjeeier Schimmelmann kjøpte 16 mannsslaver og 2 gutteslaver den første dagen, 18. juli. I kompaniets protokoller kan vi se hvordan salget foregår, dag for dag. Barneslavene og de syke slavene ble solgt til slutt. 27.juli selges de to siste syke kvinneslavene. [5]

Fra St. Croix til forlis på Agdesiden[rediger | rediger kilde]

I Christiansted ble 277 fat sukker, 1044 baller tobakk, 9 fat kanelbark, 4 baller bomull, 300 planker mahogny og store mengder fargetre campechetre lastet ombord for reisen tilbake til København. De får også med seg 3 slaver som er solgt videre til København, en dansk matros og tre nye passasjerer. [6]

14. september varpes Fredensborg ut av havnen i Christiansted. [7]

Det ble en hard høstseilas over Nord-Atlanteren. Riggen slites i stykker, en av slavene dør. Tidlig i november er de tilbake i Skagerrak. Vinden er ikke gunstig for seilas sørover Kattegat, derfor søker de nødhavn i Sandefjord. Der ligger slaveskipet i 16 dager. Riggen blir reparert. Seilasen hjem til København kan fortsette sørover gjennom Kattegat. Men vinden snur, og de tvinges isteden sørvestover langs Agdesiden; igjen søker de nødhavn i Norge. Utenfor Sandøya ved Tvedestrand får de los ombord. [8]

Forliset[rediger | rediger kilde]

Fra utstillingen på AAks. Langhalser, ruer som vokser under skutebunnen i tropiske strøk. Var trolig medvirkende til forliset.

Tidlig om morgenen den 1. desember 1768, blåste det opp til storm, og mannskapet forsøkte å seile skipet inn i Tromøysund. Det lyktes ikke, isteden seilte skipet på grunn ved Gitmertangen helt øst på Tromøy utenfor Arendal. Mannskapet, passasjerene og to slaver klarte å redde seg i land. [9]

To av mannskapet døde imidlertid kort tid etter og ble begravet i Arendal og på Flosta. [10]

Mannskapet fikk med seg kapteinens kiste med gull og skipspapirene som seinere kunne overleveres til kompaniets kontor i København. I dag befinner dokumentene seg i det danske riksarkiv. I bøkene kan man følge skipets siste reise dag for dag.

Ved selve forliset omkom ingen mennesker, men reisen i trekantfart hadde kostet 48 menneskeliv: 30 slaver, 16 av mannskapet og to passasjerer. Av det opprinnelige mannskapet på 40 som forlot København var 15 døde. Med hensyn til tap av menneskeliv var dette noe nær en gjennomsnittstur i trekantfarten. [11]

Redningsarbeid og sjøforklaring[rediger | rediger kilde]

Mannskapet ble innlosjert i uthavna Narestø. I omlag en måned ble det stadig arbeidet på vraket for å berge mest mulig av lasten, og varene ble etterpå solgt på auksjon i Arendal.

Det ble også holdt sjøforklaring. Den ble holdt i Hastensund på Tromøy, og dokumentene finnes i dag i Statsarkivet i Kristiansand.

Marinarkeologiske undersøkelser[rediger | rediger kilde]

Slaveskipet Fredensborg og forliset ved Tromøy er omtalt i danske maritim litteratur fra 1900-tallets første halvdel. Det man ikke visste var vrakets nøyaktige posisjon.

Sjøforklaringens beskrivelse gjorde det mulig å sirkle inn et avgrenset leteområde, og i september 1974 ble vraket av «Fredensborg» funnet av dykkere. Marinarkeologiske utgravninger ble satt i gang allerede i 1975 under ledelse av Norsk Sjøfartsmuseum og i 1977 av Aust-Agder-Museet. Endel av utrustningen og lasten ble funnet, men lite av selve skipet var bevart. Dette gjenstandsmaterialet, sammen med det omfattende arkivmaterialet som beskriver en nær fullført reise i trekantfarten, gjør at fartøyet gjerne omtales som det best dokumenterte av kjente slaveskip fra perioden.

Utstillinger, bøker og internett-formidling[rediger | rediger kilde]

I 1998 laget Norsk Sjøfartsmuseum i samarbeid med Aust-Agder-Museet i Arendal, det danske Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg og Göteborg Sjöfartsmuseum en vandreutstilling som ble vist i Oslo, Helsingør og Göteborg før den endte i Arendal. Denne utstillingen kunne sees på Aust-Agder kulturhistoriske senter fram til 2011. Den er for tiden nedpakket men skal reetableres når ny utbygging av museet er gjenomført om noen få år.

Også Nasjonalmuseet i Ghana og et museum på øya St. Croix i Karibien har utstillinger om «Fredensborg», ved siden av at UNESCO Norge har et eget nettsted der skipet presenteres. [12]

Dykkeren Leif Svalesen, en av de tre som fant vraket av Fredensborg, har forfattet en bok om skipet. Boken er oversatt til engelsk og dansk. Det er også laget et tegneserie som er oversatt til flere språk, bl.a. italiensk.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Det finnes ikke bilder som viser hvordan «Fredensborg» så ut. Men kort tid etter forliset ble et nytt skip bygget for kompaniet, også dette kalt «Fredensborg», og det hadde tilnærmet samme mål som sin forgjenger. Også dette nye skipet gikk i trekantfart. Dette skipet er avbildet, og skutemaleriet er grunnlag for modeller og tegninger som er publisert av skipet som forliste ved Tromøy i 1768.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Leif Svalesen 1996: s. 23.
  2. ^ Leif Svalesen 1996. s. 43.
  3. ^ Leif Svalesen 1996. s. 48-51.
  4. ^ Leif Svalesen 1996. s. 100.
  5. ^ Leif Svalesen 1996. s. 133.
  6. ^ Leif Svalesen 1996. s. 145.
  7. ^ Leif Svalesen 1996. s. 143.
  8. ^ Leif Svalesen 1996. s. 153.
  9. ^ Leif Svalesen 1996. s. 153.
  10. ^ Vårt Land – 28. oktober 1996
  11. ^ Leif Svalesen 1996. s. 166-168.
  12. ^ Leif Svalesen 1999, s. 5 – 34.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]