Ådal

Ådal eller Ådalen (av norr. Árdalr = Elvedalen) er et landskap og et dalføre i Ringerike kommune i Buskerud. Ådalen nevnes førte gang i skriftlige kilder som Ardalenom i Nard(r)offss sokn a Ringarike, i et middelalderdiplom datert 11. mars 1436 på Bjarnestad (DN. IX 266).^[1]

Dalføret strekker seg nordover fra Kilemoen i sørvestvest og Nymoen i sørøst, langs begge sider av Ådalselva, Sperillen og Europavei 16, samt langs den sørlige delen Begna og Urula opp til grensen mot Sør-Aurdal kommune i Valdres i nord og Søndre Land, Gran og Jevnaker kommuner i nordøst og øst. Nedbørsmessig tilhører det meste av dalen Begnavassdraget.

Ådal herredskommune[rediger | rediger kilde]

Ådal ble opprettet som egen kommune (herred) i 1857 og bestod til den store kommunesammenslåingen i 1964, da de tidligere landkommunene Ådal, Norderhov, Tyristrand og Hole slo seg sammen med bykommunen Hønefoss til storkommunen Ringerike. Hole trakk seg imidlertid ut av storkommunen igjen og ble på nytt egen kommune fra 1977.

Det er kjent at det fantes minst to stavkirker i dalen før svartedauden i 1349–1350, den ene lå i Viker og den andre på Hvalshaugen ved Hallingby. Før reformasjonen i 1536 tilhørte befolkningen i dalføret Norderhov prestegjeld, men etter dette ble Viker kirke (den gamle stavkirken), som på den tiden trolig var den eneste kirka i dalen, annekskirke til Hole kirke, som selv ble annekskirke til Norderhov kirke. Denne situasjone varte til like før år 1600, da Hole prestegjeld gjenoppsto. Kirka i Viker ble da annekskirke under Norderhov, en situasjon som varte til Ådal prestegjeld ble opprettet i 1857, samtidig med at grenden ble eget herred (kommune). Viker kirke ble da sognekirke, men etter hvert som det ble bygget nye kirker i både Nes i Ådal (1860) og på Hallingby (1862), overtok Hval kirke på Hallingby som hovedkirke i prestegjeldet, som i dag er avløst inndeling i tre sogn.

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

DS «Bægna»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: DS «Bægna»

Dampskipet «Bægna» gikk i rutetrafikk mellom Hen i Ådalselva og Sørum i Begnadalen fra jomfruturen den 13. oktober 1868 til og med den 11. oktober 1929. Fram til 1869 gikk båten bare til Nes i Ådal, men da ble ruten lagt opp til Sørum. «Bægna» hadde faste stoppesteder i elva ved Semmen, Skollerud, Bergsund og Flaskerud. Ved disse plassene måtte folk ro ut til båten. Ved Killingstrømmen måtte det bygges et sluseanlegg for å få båten opp i Sperillen. Der hadde båten faste anløp ved Finsand, Viker, Voldvik og Nes, samt ved endekaia på Sørum nord i Begna. Strekningen fra Hen til Sørum utgjorde ca. 75 km. Da Sperillbanen åpnet ble Finsand det sørligste punktet på ruten. Etter «Bægna» overtok en motorbåt fram til båttrafikken ble endelig nedlagt i 1933. «Bægna» ble også benyttet til postbefordring, og i årene 1925–1929 hadde båten eget brevhusstempel med nummeret 753. Etter at Valdresbanen kom i drift fram til Fagernes i 1906 forsvant turistene, der spesielt mange dansker hadde benyttet seg av reiseruten.

«Bægna» var på 46 brutto tonn og målte 26 meter i lengde, med en største bredde på 4,5 meter. Båten ble bygget ved Akers mekaniske verksted og fraktet i stykker fra Drammen. Besetningen besto av en kaptein, tre dekksgutter og to mann i maskinrommet. Den var opprinnelig serifisert for 162 personer til å begynne med, siden redusert til 127 personer. Lastekapasiteten var på 20 tonn, og da stakk kjølen ca. 160 cm dypt.

DS «Sperillen»[rediger | rediger kilde]

DS «Sperillen» var et annet dampskip som trafikkerte på Sperillen. Båten ble bygget for NSB av Christiansand Verksted og satt i drift 1. juli 1896, etter at Stortinget i 1894 hadde bevilget penger til byggingen. «Sperillen» var bygget for isbryting og frakt av tømmervelter. Den var sertifisert for 200 passasjerer, hvorav 100 kunne serveres samtidig i salongene. Den 24. mai 1909 overførte imidlertid NSB skipet til Krøderen og solgte det til et privat selskap. Siden sank båten.

Sperillbanen[rediger | rediger kilde]

Den 20. juli 1921 vedtok Stortinget å bygge Sperillbanen, som åpnet for trafikk mellom jernbanestasjonen på Hen (Randsfjordbanen) og Finsand den 31. juli 1926. Jernbanestrekningen var 24,9 km lang og hadde fem stasjoner; Grønvold, Hallingby, Somdalen, Ringmoen og Finsand ved Sperillen, der det var et kaianlegg for omfrakting til båt. Den 1. juli 1933 ble det imidlertid vedtatt å nedlegge persontrafikken ved Sperillbanen. Godstrafikk fortsatte fram til 1957. Da ble banen nedlagt.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Vest i dalføret rager Ådalsfjellene (best kjent som Vikerfjell) langs grensen mot Strømsoddbygda i nabodalen Soknedalen, og i nord mot sagnomsuste Vassfaret og Vidalen, der den gamle kongeveien snor seg mot Hedalen og Valdres. Nord i disse fjellene ligger også Gyranfisen (1 127 moh.) og Treknatten (1 101 moh.), Ringerikes to høyeste fjelltopper. Fra Skollerud er også veien kort til den myteomspunnende Tjuvenborgen sør i Ådalsfjellene. Øst i dalføret stiger landskapet inn mot åsdragene på fylkesgrensen til Oppland, der det finnes en rekke flotte vann, inkludert Vælsvanna, Samsjøen og de vestlige delene av Fjorda.

Mens Ådalselva dominerer nedre del av dalføret er det Sperillen som dominerer øvre del. Sperillen er Ringerikes nest størte innsjø, etter Tyrifjorden. Innsjøen har tilsig fra elvene Begna og Urula i nord, og utgjør sammen med deler av Ådalselva et yndet sted for sportsfiskere. I Sperillen har det tradisjonelt også vært drevet med yrkesfiske gjennom mange tiår, spesielt etter sik. Den såkalte sperillsiken holder nemlig svært høy kvalitet og brukes utstrakt til å lage rakfisk. E16 går langs østsiden av elva og Sperillen, mens den såkalte Vestsideveien (fylkesvei 172 i Buskerud) strekker seg langs vestiden av dalføret, opp til Elsrud der veien stopper.

Dalførets distrikter[rediger | rediger kilde]

Dalføret deles gjerne inn i tre distinkte områder:

Ytre Ådal er strekningen fra Nymoen og Vågård via Hallingby langs østsiden av Ådalselva og vestsiden av Hovseter høgda, nord til Bergsund og Samsjøen på grensen mot Jevnaker.
Vestre Ådal er området langs begge sider av Vestsideveien på vestsiden av Ådalselva og Sperillen, fra Semmen til Elsrud (der veien stopper), inkludert Ådalsfjellene i vest.
Øvre Ådal er strekningen fra Bergsund via Ringmoen og nordover langs østsiden av Sperillen og Begna, på begge sider av europavei 16, via Nes i Ådal og til fylkesgrensen mot Innlandet i nord og vest. I øst inkluderer dette deler av det naturskjønne området Fjorda og området nordenfor til Tørrsjøen.