Vassfaret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Utsyn over Nevlingen og innover mot Bringen.

Vassfaret (av vassdrag) er et område mellom Hedalen i Valdres, Hallingdal og Ringerike som er definert forskjellig av brukere fra de omkringliggende områdene. I dag blir navnet stort sett brukt om dalen mellom Hallingdal og Valdres, fra Tjernsvollen/Endresætra eller Strøsdammen (Strøen) og til og med Aurdalen (Aurdalsfjorden) eller Mana. Dagens landskapsvernområde i Vassfaret er omtrent sammenfallende med dette.

Området[rediger | rediger kilde]

I Flå blir gjerne skogsområdet helt frem til brinken ned mot bygda omtalt som Vassfaret. I Ringerike er det enkelte som oppgir at de ytre delene av Hedalen til Vidalen også kan regnes med til Vassfaret, mens Vassfaret i Hedalen omtales som området fra Strøsdammen og til og med Aurdalen.

En merkverdighet er at i eldre omtale forekommer formen Hedalen i Vassfaret, til forskjell fra dagens Hedalen i Valdres. Formen kan indikere at begrepet er en overlevering hvor Vassfaret tidligere ble brukt om hele vassdraget, inkludert Vidalen og Hedalen. Navnet på den ytterste fjorden i dagens Vassfaret, Aurdalsfjorden, kan da indikere at Aurdalen er et eldre navn på dalen. Dette navnet eller lignende navn er ikke lengre i bruk.

Vassfaret ble særlig kjent gjennom Mikkjel Fønhus, som ofte skrev med Vassfaret og Vidalen som inspirasjonskilde, og området har vært en yndet plass for friluftsfolk på Østlandet siden da.

Geografisk beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Det sentrale området, med de to innsjøene Nevlingen og Aurdalsfjorden, er en dal som ligger på grensen mellom Sør-Aurdal kommune i Oppland og Flå kommune i Buskerud. I vest er det også områder i Nes kommune i Buskerud. Dalen begynner som en sidedal til Hedalen helt sør i Valdres og strekker seg derfra vestover. I sør er Vassfaret avgrenset av høydedraget mot Hallingdal og tilsvarende i nord av høydedraget mot Valdres. Strøen, Suluvann, Øvre og Nedre Grunntjern, Nevlingen, Skrukkefylla og Aurdalsfjorden er vannene i vassdraget.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kart fra 1839-1842, original ved Statens kartverk

Det er gjort flere funn av menneskelig aktivitet i området, deriblant er det funnet en tømret brønn i nærheten av Suluvann, hvor den gamle plassen Gørrbu ligger, ikke langt fra Bringen. Området har således gjennom mange århundrer vært nyttet til skog- og jordbruk, beite, jakt, fiske og friluftsliv.

Nevlingdammen er ett av flere fløtningsanlegg i Vassfaret.
De gjenoppbygde delene av Vassfarplassen.
Utsyn fra Vassfarplassen. I forgrunnen det gamle stabburet. Vannet i bakgrunnen er Nevlingen.

Allerede før 1700-tallet var det skogsdrift i området, og fra 1684 er det sikre kilder om pågående fløtning. Et tinglest skjøte fra 1714 forteller at Strøsdammen ble solgt av Harald Sukke fra Hedalen til Niels Iversen Tyrholm på Bragernes. Fløtningen fortsatte til 1967 da den ble avviklet. Etter den tid ble tømmeret transportert på lastebil. De områdene hvor det ikke var vei unngikk dermed moderne skogsdrift. På grunn av den særskilte kulturvernplanen for Indre Vassfaret landskapsvernområde så holdes fløtningsanlegg i orden, og det pågår i dag fløtning i området.

Etter pesten er det ikke kjent at det ble drevet landbruk før ca. 1740. Da ryddet Nils Hilde fra Flå og Knut Nerby fra Hedalen gården Nevlingmoen. (Ikke første, se Gørrbu. Ikke kjent navn.) Det er noe usikkerhet om dette er Vassfarplassen. Denne var rundt 1840 kjent som Dølaplassen, men navnet kan tyde på at det bodde en hallingdøl på stedet. Her bodde blant andre den myteomspunnete Gudbrand, som hadde et gevær som han kalte «Vassfar-loven». Man kjenner til i alt 12 gårdsbruk fra Vassfarets nære historie, som stort sett går fra 1700 til 1900. Den siste gården som ble fraflyttet var Olsonheimen i 1914, men de siste fastboende var Berte Skrukkefyllhaugen og sønnen Anton Bjørke. De flyttet til Flå i 1921.

  • Haraldsbråten ble ryddet rundt 1870 av Harald Mikkelsen Olmhuseie.
  • Bjørke
  • Hallingvika, der Berte Skrukkefyllhaugen bodde i årene 1899-1921, den siste bebyggelsen er borte.
  • Skrukkefyllhaugen, der Berte Skrukkefyllhaugen bodde fram til i 1899
  • Amundheimen. Har er første etasjen av stuebygningen den gamle skolestua på Vassfarplassen.
  • Vassfarplassen ble kjøpt av Gudbrand Mikkelsen Olmhuseie av Knut Engebretsen i 1782. Knut og kona fikk livaure, for de hadde ikke barn.
  • Olsonheimen ble ryddet av hallingdølen Ole Olson rundt 1810. Fraflyttet 1914, siste fastboende var Kristi Olsonheimen.
  • Arnebu
  • Nedre Heimen
  • Øvre Heimen
  • Gørrbu ble bygd av en tilfangetatt skotte. Han skal ha vært en av Sinclairs soldater som ble tatt til fange under «skotteslaget» ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612. Etter noen generasjoner sier sagnet at alle på gården døde av farsott.
  • Tjernsvollen og Endresætra ligger ved Strøstjernet, et lite tjern som er skilt fra Strøen med et smalt sund. Gården ble ryddet av Fille-Tåmås. I 1791 solgte Ola Iljarnstad fra Hedalen Tjærnsvollen og Endresætra til Gudbrand Halsteinsplass fra Nes.

Det er også et antall setre i området. Bl.a. de stupbratte Hangensetrene, samt Hansesprangsetrene høgt over Bjørke. På Hansesprangsetrene ble seterjenta Anna Bragerhaug stanget ihjel av en okse. Den skal ha blitt ertet opp av tyske turister over lang tid. På Endresætra ble det setret helt frem til ca. 1980. Det 30 meter lange "Sjumilsfjøset" fra 1750 er en av vassfarets største og eldste gjenværende bygninger.

Vassfaret spilte også en sentral rolle under andre verdenskrig da hjemmefrontbasen «Elg» ble opprettet der. Fjellpartiet rundt Vassfaret var Norges mest brukte slipplass for forsyninger fra England under denne tiden. Den dag idag kan man finne store mengder slippkontainere og nedraste milorgceller her. Vassfaret fungerte også som treningsområde for hjemmestyrkene, som mot slutten av krigen utgjorde et betydelig antall. Til tross for enkelte tyske razziaer var det aldri kamper i området.

Naturvern[rediger | rediger kilde]

I Vassfaret finner man flere naturvernområder med ulik vernestatus. Det totale vernearealet omfatter 264 235 dekar, hvorav 18 740 da utgjøres av ni naturreservater og 245 495 da ugjøres av to landskapsvernområder. Landskapsvernområdene, som henger sammen som om de var et stort område, fungerer som en buffersone rundt de viktige naturreservatene.

Ca. 54 % av verneområdene ligger i Sør‑Aurdal kommune i Oppland, mens ca. 34 % ligger i Flå kommune, ca. 6 % i Nes kommune og ca. 6 % i Ringerike kommune, alle i Buskerud.

Verneområdene nedenfor er listet opp fra sørøst mot nordvest:

  1. Vassfaret/Vidalen landskapsvernområde, opprettet 28. juni 1985, 200 519 dekar
    1. Bukollen naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 3 199 daa
    2. Godmatdalen naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 1 342 daa
    3. Middagsknatten naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 1 241 daa
    4. Søndre Dyttholknatten naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 758 daa
    5. Nordre Dyttholknatten naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 564 daa
    6. Festningen naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 1 007 daa
    7. Aurdalseterberga naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 1 216 daa
    8. Nevlingkollen naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 1 403 daa
  2. Indre Vassfaret landskapsvernområde, opprettet 28. juni 1985, 44 976 daa
    1. Bringen naturreservat, opprettet 27. august 1954, men betydelig utvidet fra 28. juni 1985, 8 010 daa

Fra naturvernhold blir det hevdet at vernet av Vassfaret gjennom landskapsvernområdene har lagt svært få restriksjoner på moderne industriell skogsdrift, blant annet i form av flatehugst og bygging av nye skogsbilveier. I forbindelse med debatten om vern av Trillemarka ble således Vassfaret ofte holdt frem som et eksempel på hvor galt det kan gå når grunneierinteressene får for fritt spillerom.

Fauna[rediger | rediger kilde]

Brunbjørn (Ursus arctos arctos), binne med valper

Vassfaret og Vidalen har en rik fauna. Fra riktig gammelt av har det vært en stor brunbjørnstamme i Vassfaret. Vinteren 2007/2008 overvintret en stor hannbjørn i 800 meters høyde ved Bogen.[1] Vinteren 2008/2009 overvintret trolig den samme bjørnen ved Strøen.[2] Det siste bjørnefallet i traktene skal ha skjedd i 1956, men vassfarstammen av brunbjørn, som regnes som den siste helnorske bjørnestammen, ble først erklært utdødd på 1980-tallet. Det er også grunn til å anta at området hadde en stor ulvebestand i tidligere tider, men den ble utryddet hurtigere enn bjørnen. Derimot finnes både jerv og gaupe i området, samt kongeørn. I tillegg finnes store hjortedyr som elg og hjort, samt en rekke mindre pattedyr som rødrev, grevling, flere mårdyr, rådyr, hare og gnagere med videre, i tillegg til en rekke ulike rovfugler og en fuglefauna som generelt er typisk for barskogsområdene på Østlandet.

I senere år har det vært antydet at brunbjørn kan etablere seg i Vassfaret på nytt. Lokalbefolkningen er sikre på at det har vært brunbjørn i Vassfaret hele tiden, og det er dokumentert bjørn i området helt siden 1995. Det er dessuten trolig at ulv tidvis streifer gjennom der, men det er lite trolig at norske myndigheter vil tillate at dette rovpattedyret får etablere seg der med det første.

Man antar at det var i disse traktene at den kjente slagbjørnen «Rugg» voks opp. Gjetergutten Johan Sagadalen var bare 13 år da han døde av skader han fikk i møte med bamsen ved Blåfjellhaugene i 1906. Johan var i området og gjete sau sammen med sin to år eldre bror Andreas. En versjon av hendelsesforløpet er at Johan lekte seg med å hoppe fra stein til stein, og plutselig havnet oppå en brunbjørn som lå og sov. Bjørnen bråvåknet, reiste seg og traff gutten med labben. En annen versjon er at Johan gikk rett på bjørnen, som lå og voktet et bytte. Johan ble båret ned til setra av Ole K. Hilde, og behandlet av jernbanelege Saxelund som ble hentet opp til Domfetsetrene fra arbeidet med byggingen av Bergensbanen. Gutten ble fraktet ned til bygda på båre, kjørt med hesteskyss til Gulsvik, dampbåt til Krøderen stasjon og tog til Drammen, hvor han døde en måned senere på Drammen sykehus. En minneplate er satt opp ved Blåfjellhaugene der tragedien skjedde.

Sitat …det var ikke så farlig om bamsen tok en og annen hallingdøl, det bodde da så mye folk i Hallingdalen… Sitat
– Ukjent hedøl[3]

Etter denne historien blir det fortalt at storparten av hans sambygdinger i Hallingdal ble bjørnehatere. Det er sjelden at folk i Hedalen og Hallingdalen er enige så i Hedalen ble det derimot til at forklaringen på dødsfallet var dårlig legebehandling. De antok at bjørnen ble overrasket og reagerte i selvforsvar.

Det er ikke uvanlig å se ferske bjørnespor i disse traktene den dag i dag. I så måte ble bamsen registrert ved 7 anledninger i 1999, 2 i 2001, 1 i 2002, 3 i 2003 og 1 i 2004. Om det dreier seg om Deisjøbamsen eller ikke, vet man ikke med sikkerhet. Bamsen er imidlertid registrert 2 ganger i 2005, hvorav Tor Heine og Hans Johan Åslibråten (far og sønn) fikk et 20 sekunder visuelt møte langs Vassfarveien mellom Bjørke og Skrukkefylla.

Flora[rediger | rediger kilde]

Vassfaret preges av lavalpin barskog, lyng og myr. Den sørvestvendte lia under Bukollen er spesielt verdifull med rik høgstaudevegetasjon.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]