Tryggve Gran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tryggve Gran
Tryggve Gran, ca. 1912-1913.jpg
FødtJens Tryggve Herman Gran
20. jan. 1888[1]Rediger på Wikidata
Bergen[2]Rediger på Wikidata
Død8. jan. 1980Rediger på Wikidata (91 år)
Grimstad[3]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Oppdagelsesreisende, fotballspiller, skribent, flygerRediger på Wikidata
Utdannet ved Sjøkrigsskolen (1907–)Rediger på Wikidata
Ektefelle Margaret Schønheyder Gran (1941–)[4]Rediger på Wikidata
Barn Hermann GranRediger på Wikidata
Parti Nasjonal Samling[5][6][7]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Military Cross, Polarmedaljen, ridder av 2. klasse av St. Olavs Orden (1915)[6]Rediger på Wikidata
Klubber
År Klubber
Mercantile
Landslag
År Lag Kamper (mål)
1908 Norge 1 (0)

Jens Tryggve Herman Gran (født 20. januar 1888 i Bergen, død 8. januar 1980 i Grimstad) var en norsk flyger, offiser, fotballspiller, polarforsker og forfatter.

I 1908 var Tryggve Gran med på Norges første landslag i fotball, og spilte den første landskamp mot Sverige i Gøteborg som endte 3-11.

Tryggve Gran deltok i årene 1910–1913 i Robert Scotts ekspedisjon til Antarktis som skiekspert, og var der med i gruppen som fant Scott omkommet.

Den 30. juli 1914 fløy han som den første over Nordsjøen fra Cruden Bay i Skottland til Jæren i Norge i et Blériot-fly på 4 timer og 10 minutter.

Den 8. september 1915 foretok han den første flyvning i Nord-Norge fra Elveneset i Salangen med det samme flyet.

Under første verdenskrig deltok Gran som flyger og offiser i fire år (RFC/RAF) i britisk tjeneste hvor han deltok i forsvaret av London som pilot/skvadronsjef, samt deltok i luftkampen mot Tyskland i Belgia og Frankrike. Gran nådde majors grad i britisk tjeneste.

Gran deltok i 1940 i kamp mot den tyske invasjonsstyrken. Gran var medlem av Nasjonal Samling (NS) under krigen, og han ble etter krigen dømt for medlemskap i NS, for et halvt års arbeid på (NS') Statens Seilflykontor (kontor for sivile flyklubber) og for et overfall på en skipsreder.[8][9] Gran slapp soning siden han allerede hadde sittet 13 måneder i varetekt.

Gran ga ut tolv bøker. I årene etter krigen fortsatte han med foredragsturneer om polar- og flyhistorie med støtte fra KUD.[klargjør] Han fortsatte frem til sine siste år å skrive bøker og artikler i hovedsak om polar og flyhistorie. Gran virket i mellomkrigsårene som journalist og foredragsholder, også internasjonalt,[trenger referanse] blant annet på bakgrunn av sin historie i polarutforsking og flyving.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Oppvekst og familie[rediger | rediger kilde]

Tryggve Gran pleide å poengtere at han var født i Bergen og ikke i Laksevåg, hvor hans bestefar hadde grunnlagt «Graneverftet», forløperen til Bergen Mekaniske Verksted. Hans far gikk bort i 1894, da Tryggve var fem år.[10]

Som 11 åring ble han sendt på kostskole i Sveits i 2 år.[trenger referanse] Her lærte han blant annet flere språk.[trenger referanse] Der ble han også interessert i fotball som han noen år senere fikk glede av gjennom sportsklubben Mercantile og første landslag og landskamp mot Sverige i 1908

Hermann Gran er sønn av Tryggve Gran.[11][12]

Sydpolekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

Som ung mann ble Gran, som de fleste andre unge gutter fascinert av Fridjof Nansens skiferd over Grønland, og ikke minst etter et møte med Ernest Shackleton som nettopp hadde gjort fremstøt mot Sydpolen. Gran gikk så langt med sin polarinteresse at han som 18/19 åring gjorde avtale med Skåluren om å bygge en fangstskute som skulle bringe ham til Sydpolen. Han fikk også gjort avtale med Carsten Borchgrevink om å benytte Cape Adare som base. Nansen fikk vite om planene og fordi Nansen også visste at Robert F. Scott allerede nesten var klar til å dra nedover, rådet han Gran til å bli med Scott som skiekspert.[trenger referanse]

Fangstskuta som fikk navnet «Ringsel» ble solgt, og Gran fulgte rådet og ble med på en tre års Sydpolsekspedisjon med Scott.

Tryggve Gran deltok 1910–1913 i Scotts sydpolsekspedisjon som ski-instruktør etter anbefaling fra Fridtjof Nansen.[13] Etter ankomsten i Antarktis i januar 1911 deltok Gran på utleggingen av depoter som var nødvendig for at man skulle nå Sydpolen senere samme år. Da sydpolgruppen forlot basen i slutten av oktober ble flagget Union Jack gjenglemt, og Gran fraktet flagget det første korte stykket mot polen.[14] Med sine 23 år var Gran ekspedisjonens yngste deltaker.

Fra november 1911 til februar 1912, mens Scott og store deler av ekspedisjonen var på vei mot polen, var Gran med den geologiske ekspedisjonen, ledet av Thomas Griffith Taylor, til vestsiden av McMurdo-sundet. I november 1912 var Gran med i patruljen som ble sendt ut for å lete etter Scott og hans kamerater som de fant døde og ihjelfrosne. På veien tilbake til basen brukte Gran Scotts ski og bemerket i dagboken at i hvert fall skiene skulle fullføre hele ekspedisjonen. Skiene er idag utstilt på Skimuseet i Holmenkollen. Av Grans enge ski laget han et kors som ble plassert på Snepyramiden over Scott og hans menns grav.

I Scotts telt fant de brev med beskjeden om at Roald Amundsen hadde nådd polpunktet først.[15][16] Gran ble bedt om å ta med brevet hjem til Kong Haakon i Norge.

Før han forlot Antarktis var Gran med på å bestige vulkanen Mount Erebus, som det andre teamet i verden, og som de første som kom helt opp i krateret på 4 000 meters høyde. Et uventet utbrudd da Gran var på toppen førte til at klærne hans ble svidd, men han kom ikke fysisk til skade.[17] Etter ekspedisjonen ble Gran tildelt Polarmedaljen av den britiske kongen Georg V.

Første flyvning over Nordsjøen[rediger | rediger kilde]

Den britiske skuespilleren og flyveren Robert Loraine som Gran møtte i 1913.

Etter Sydpolekspedisjonen lærte Gran å fly og tok sitt flysertifikat ved Louis Bleriots flyskole i Buc. Han var en av de første som utførte looping og ryggflyvning.[18] Gran fattet interesse for flyvning i 1913 da han på vei hjem fra Sydpolen over Atlanterhavet, møtte den britiske skuespiller og flyver, Robert Loraine som selv hadde fløyet over sjøen mellom England og Irland.[19]

Omtrentlig rute for Grans flyvning over Nordsjøen.

Gran fløy 30. juli 1914 som den første over Nordsjøen, på 4 timer og 10 minutter fra Cruden Bay i Skottland til RevtangenJæren med et Blériot-fly. Flyet hadde 80 hestekrefter og var en enkel konstruksjon. Været var dårlig under flyturen på over 450 km. Flyvningen var en bragd, på linje med Blériots flyvning over Den engelske kanal fire år tidligere (35 km). Hendelsen skjedde samtidig med utbruddet av Første verdenskrig, noe som førte til at Grans Nordsjø-flyvning fikk liten oppmerksomhet.[20][19] Gran ble mottatt av en stor folkemengde da han kom til Kristiania 1. august. Forsvarsdepartementet kjøpt Grans Bleriot-fly og han ble ansatt som militær flyver med grad som premierløytnant.[21]

Flyet «Nordsjøen» er idag på permanent utstilling på Norsk Teknisk Museum på Kjelsås.

Første verdenskrig og Royal Air Force[rediger | rediger kilde]

I 1914 ble Tryggve Gran premierløytnant i Hærens Flyvevåpen. Han reiste i 1915 til Storbritannia og Frankrike for å studere disse landenes flyvåpen i krig. 8. september 1915 foretok Gran den første flyvning i Nord-Norge da han med den samme Blériot han hadde fløyet over Nordsjøen, tok av fra et jorde i nærheten av Elvenes i Salangen.[22]

I 1916 gikk han inn i det britiske flyvåpenet som aktiv flyger, under dekknavnet Teddy Grant fra Canada for å unngå problemer vedrørende Norges nøytralitet. I 1916 ble han innvilget avskjed fra det norske forsvaret og innrullert i Royal Flying Corps under eget navn. Han tjenestegjorde i strid over Frankrike, Tyskland og Belgia og ble i 1916 forfremmet til major. Under et av sine tokt over Frankrike kan han ha skutt ned Hermann Göring, den kommende øverstkommanderende for Luftwaffe.[23]

I 1919 ble han invitert av britisk admiral Kerr til å bli med på å gjøre et britisk forsøk på å fly over Atlanterhavet fra Newfoundland med en Handley Page.[trenger referanse] Det var to uker før John Allcock og Arthur Brown foretok den første atlanterhavsflygningen.

Gran ble etter første verdenskrig oppfordret til å søke britisk statsborgerskap dersom han skulle fortsette, og avansere i gradene. Gran ønsket å forbli norsk statsborger og returnerte til Norge (kilde: Under britisk flagg). Gran var blitt offiser i Royal Air Force, men en motorsykkelulykke i 1921 satte strek for den flykarrieren.

Mellomkrigsårene[rediger | rediger kilde]

Gran fløy to ganger fra England over Nord-Europa til Østlandet (Gardermoen og Kjeller) og foretok den første flygingen mellom Kristiania og Stockholm.[trenger referanse]

Den 8. september, 1915 foretok han, med det samme flyet som over Nordsjøen, første flyvning i Nord Norge. Han tok av fra Elveneset i Salangen. Flyvningen er idag markert med en bronsemodell av flyet på Elveneset flyplass.[trenger referanse]

I begynnelsen av 1920-årene planla Gran en flyferd til Nordpolen.

Gran var fortsatt ivrig skiløper og deltok ved flere anledninger i 5-mila i Holmenkollen. Som en forberedelse til flyprosjektet, dro Gran i mai-juni 1922 på en ca. 20 dagers skiferd på Svalbard sammen med de kjente skiløperne, Thorleif Haug og Jacob Tullin Thams.

De gikk fra Kongsfjorden over breen til Wijdefjorden og tilbake igjen.[24] Det var så sent på våren at skiføret hadde begynt å bli dårlig. Det ble med den forberedende ekspedisjonen, det lyktes ikke Gran å finansiere en flyferd til Nordpolen.[25] Det ble i stedet Roald Amundsen som dro med fly mot Nordpolen i 1925.

I mai 1928 var Gran med å starte Norsk Aeroklubb. Amundsen ble formann og Gran ble styremedlem.[trenger referanse] Dessverre døde Amundsen samme år.

Da Amundsen forulykket med Latham i 1928 var Gran leder for «Veslekariekspedisjonen». Fangstskuta «Veslekari» søkte øst for Svalbard i to uker, men uten resultat.

I 1934 ble det foretatt en jubileumsflymarkering av Nordsjøflyvningen fra 1914.[trenger referanse] Tre fly reiste fra Norge, gjennom Europa og England for så å fly samme ruten fra Cruden Bay over Nordsjøen. På grunn av dårlig vær den 30. juli, måtte de vente en dag før de kunne fullføre flyturen over Nordsjøen. Flyvningen i 1914 markeres årlig på landingsstedet ved Malneset/Klepp.[trenger referanse]

På 1920-tallet skrev Gran en rekke bøker, guttebøkene Heia La Villa og La Villa i kamp inspirert av historier og opplevelser fra tiden på internatskolen La Villa i Sveits. Han skrev også kriminalbøkene Stormen på Mount Blanc og Triumviratet i tillegg til faglitteratur om polar- og flyhistorie.

I 1937 ble Sola flyplass, som første sivile flyplass i Norge, høytidelig åpnet av Kong Haakon. Åpningen var en viktig milepæl i norsk luftfartshistorie, og Gran ble med sin flybakgrunn invitert som æresgjest.[trenger referanse]

På 1930-tallet forsvarte Gran Italias invasjon av Etiopia offentlig. Gran fremholdt at Italia «har rett til i plass i solen». Gran viste i Universitetets Aula fotografier (i 1936) fra Italias virksomhet i Etiopia og Tidens Tegn beskrev koloniseringen som humanitært arbeid. I 1933 omtalte Gran den tyske nazisten Goebbels som «åndens gladiator» og Gran mente at marxisme ville undergrave det bestående samfunnet. Gran skrev i Tidens Tegn at marxismen var et vaskeekte jødisk produkt og marxismen hadde skyld i Tysklands problemer.[26]

Gran hadde ved selvsyn fått oppleve resultatet av den russiske revolusjonen i 1917 da han som engelsk offiser i en kort periode i 1919 var stasjonert i Arkhangelsk, nord i Russland.[trenger referanse]

I 1938 ble Gran sendt til Tyskland som forsvarsattaché for å undersøke mulighetene for å frakte fly til Finland. Han sendte en rapport tilbake til Norge og advarte om at han trodde det ville bli krig i Europa. Rapporten ble også sendt i kopi til den amerikanske forsvarsministeren.[27][trenger bedre kilde]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da krigen brøt ut meldte Gran seg til tjeneste i Setesdal. Etter kapitulasjonen ble han flyttet til Valdres. I Valdres under den tyske invasjonen i 1940 opptrådte Gran på en måte som etter krigen førte til at han ble tiltalt for bistand til fienden, ved at han allerede 30. april mens kampene raste stilte seg til disposisjon for tyskerne.[28][klargjør] Sammen med en arbeidbataljon hjalp de til med å rydde vegene for sne i distriktet... Under rettssaken forklarte Gran sin handlemåte med at han hadde handlet under tvang, og at han var nervøs for at hans fortid som britisk offiser skulle føre til at han ble sendt til en tysk fangeleir. Dette var også grunnen, hevdet han selv, til at han senere søkte kontakt med Albert Hagelin.[trenger referanse]

I oktober 1940 meldte Gran seg inn i Nasjonal Samling.[29] I 1941 ble Gran leder av Statens Seilflyvekontor. Kontoret hadde ansvar for sivil seilflyklubb-virksomhet. Kontoret var direkte underlagt Innenriksdepartementet som et eget regjeringskontor. I et brev fra myndighetene datert 5. februar 1941, ble det understreket at kontoret hadde «avgjørende og altomspennende myndighet» i alle saker vedrørende seilflyvning i landet.[30]. Han oversatte og bearbeidet en bok; "Modellflyveren". Gran var sjef for dette kontoret fra 1. mai til 31. oktober 1941.[31]

Under resten av krigen ble han tidvis utnyttet i propagandaformål av NS. Eksempelvis stilte han som æresgjest på «Stiklestadstevnet» den 29. juli 1944, etter invitasjon av det nazistiske regimets kulturdepartement, som sørget for å bruke hans militære tittel og koble ham til sine egne militærstyrker i stevneprogrammet, der programposten kl. 13 hadde følgende innhold: «Flyveren major Tryggve Gran hyldes. Appell for de uniformerte avdelinger. Forbimarsj av de uniformerte avdelinger.».[32][33] Parallelt ga Postverket ut et 30 års minnefrimerke for Grans «Første fly over Nordsjøen» 30. juli 1914, og frimerkelanseringen ble også markert på olsokstevnet . På stevnet på Stiklestad var fremtredende representanter for Quisling-regjeringen og okkupasjonsmakten til stede. Quisling hedret Gran for innsatsen som flyver, og Gran takket med blant annet ordene: «Ut av tåken ser jeg Nasjonal Samlings kamp for det nye Norge».[34][35] Andre tilstede uttrykte at de var stolte over ha Gran som kampfelle, det vil si medlem i NS.[35]

I september 1944 ble Gran utnevnt til det første æresmedlemmet av Hirdens flykorps, også kalt hirdflykorpset, som fortsatt var en klubb for sivil seilflyvirksomhet, med vekt på unge flyinteresserte. Han deltok i den anledning på et arrangement der flykorpsets øverstkommanderende overrakte ham flykorpsets merke.[36][37] Flykorpsets korpsfører holdt en tale for det nye æresmedlemmet der han blant annet sa om Gran at «han står midt oppe i dagens strid, og hører til blant de politiske forkjempere i det nye Norge».[38] Gran takket for «den store æresbevisning som var vist ham ved å utnevne ham til korpsets første æresmedlem». Han fortalte tilhørerne at «(m)ange av mine gamle venner har ofte stillet meg spørsmålet: Hvorfor er du medlem av Nasjonal Samling. Da svarer jeg allti, at vi flygere har basert alt på det nye som bryter fram. Det er en umulighet for oss å basere noe på et gammelt system. Vi kan jo se alle flygere som har gått inn for den nye nasjonalsosialistiske idé i Italia og Spania.»[38] I sin takketale uttrykte Gran også et håp om at «Hirdflykorpset vilde bli grunnstammen i det nye norske flyvåpen, hvilken form flygingen enn vil få i fremtiden».[38]

De nye lederne i Hærens Flyvekorps fikk under rettsoppgjøret milde dommer for passive medlemskap i NS.[trenger referanse]

Landssvikoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Gran (til høyre) sammen med Vidkun QuislingStiklestad i 1944.

Under rettssaken i 1948 ble Gran dømt til 18 måneders fengsel, men slapp å sone fordi han allerede hadde sittet 13 måneder i varetekt.[18] Han ble videre fradømt retten til å tjenestegjøre i rikets krigsmakt og fradømt statsborgerlige rettigheter i ti år.[39] Saken ble ført for Sand herredsrett (Grimstad). Gran selv nektet for å ha vært medlem i NS.[40] Ifølge tiltalen var Gran NS-medlemm nummer 16668. Gran mente at sitatene fra stevnet på Stiklestad i 1944 hadde blitt forvrengt av nazistene.

Gran ble dømt for medlemskap i NS, for sitt arbeid ved Statens flykontor (også omtalt som NS' flykontor), og for overfall på skipsreder August Stephansen. Ifølge tiltalen ble Stephansen slått to ganger slike at han falt, brakk kjevebenet og skadet hørselen; Gran tok deretter kontakt med Sipo for å hindre at det ble politisak. Gran begrunnet overfallet på Stephansen med at Stephansen saboterte den nye tid ved å unnlate å hilse på Gran som NS-medlem. Gran ble frikjent for å ha stilt seg til rådighet for den tyske invasjonsstyrken i Valdres i 1940 og for å ha hedret norske frontkjempere. Dommen var enstemmig.[41][9][42] Aktoratet hadde lagt ned påstand om to års fengsel.[43]

Enkelte forfattere har stilt spørsmålet hvorfor Tryggve Gran ble medlem av Nasjonal Samling. Susan Barr finner medlemskapet uforståelig, og viser til Grans store innsats for Storbritannia i Antarktis og under den første verdenskrig.[44]

Det er uklart hvorfor han meldte seg inn i NS. Grans bøker gir ikke tegn til sympati med nazismen og var lite påvirket av den nazistiske propagandaen mot bolsjevikene. Ved landssvikoppgjøret ble han frifunnet for støtte til frontkjemperne. Gran var medlem av Fedrelandslaget.[9]

Etter en gjennomlesning av Grans forfatterskap konkluderte psykiateren Carl Severin Albretsen med at bøkene ikke viser tegn på direkte sympati med nasjonalsosialistiske ideer.[9] Albretsen trekker frem at Gran var medlem av Fedrelandslaget, en organisasjon som etter forfatterens oppfatning hadde nasjonalistiske trekk. Gran hadde ifølge Albretsen hatt personlig kontakt med to av Fedrelandslagets stiftere, Christian Michelsen og Fridtjof Nansen. Albretsen bygger i artikkelen på at arbeiderbevegelsen bekjempet Fedrelandslaget som en fascistisk organisasjon og denne politiske kampen kan ha påvirket Grans omdømme i Arbeidernes leksikon. Albretsen mente videre å kunne påvise narsissistiske trekk hos Gran; han søkte alltid mot eliten i samfunnet og ønsket å være i begivenhetenes sentrum.[9]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Årene etter krigen tilbrakte Gran i Grimstad med familien. Han var en flittig forfatter av en artikler i aviser og tidsskrifter. Han skrev flere bøker med utgangspunkt i sine fly og Sydpolopplevelser. Han var også foredragsholder ved Folkeakademiet og på ulike folkehøyskoler over hele landet med avtale gjennom Kirke- og Undervisningsdepartementet. Som siste gjenlevende deltaker etter både Scott- og Amundsenekspedisjonene ble han kontaktet av presse og TV-selskap fra ulike deler av verden som ønsket å høre hans førstehåndsbeskrivelser.[trenger referanse]

Idrettsmann[rediger | rediger kilde]

Gran spilte i 1908 fotball for Oslo-klubben Mercantile, og han var dette året med i Norges første fotball-landskamp, hvor Norge møtte Sverige og tapte 11–3.[45] Gran representerte Mercantile i Holmenkollrennene. Han deltok årvisst på 50-kilometer i Holmenkollen.[46]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Gran i Antarktis, Terra Nova Expedetion, 1911.

I 1944 på 30-årsdagen for flyvningen utgav Postverket et minnefrimerke. Frimerket (NK 325) tegnet av Harald Damsleth har som motiv et kart over Nordsjøen med flyet og dets rute inntegnet.

To av hans dagbøker fra Sydpolekspedisjonen 1910–1913, og internasjonale utmerkelser ble kjøpt på auksjon hos Christie's i London, 2017.[51]

Bokutgivelser[rediger | rediger kilde]

Blériot XI-2, fly av samme type som Gran brukte på flygningen over Nordsjøen.

Som forfatter skrev Gran ikke bare sakprosa og memoarlitteratur, men også guttebøker og romaner.

  • Hvor sydlyset flammer (1915)
  • Under britisk flagg: krigen 1914–18 (1919)
  • Triumviratet (1921), roman
  • En helt: Kaptein Scotts siste færd (1924)
  • Mellom himmel og jord (1927)
  • Heia – La Villa (1932), guttebok
  • Stormen på Mont Blanc (1933) kriminalroman
  • La Villa i kamp (1934)
  • Slik var det: Fra kryp til flyger (1945)
  • Slik var det: Gjennom livets passat (1952)
  • Kampen om Sydpolen (1961)
  • Første fly over Nordsjøen: Et femtiårsminne (1964)
  • Fra tjuagutt til sydpolfarer (1974)
  • Mitt liv mellom himmel og jord (1979)

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

  • Det er satt opp en minnestein på landingsstedet i forbindelse med Nordsjøflyvningen på Reve /Jæren.
  • Utenfor parkanlegget ved Sola flyplass er det også blitt satt opp en minnesten til minne om Nordsjø-flybragden i 1914.
  • I 1971 ble et også satt opp et minnesmerke over den første Nordsjø-flyvning avduket i Cruden Bay.
  • Som markering av "Første fly i Nord Norge" i 1915, utført av Tryggve Gran, ble det i 2015 satt opp en flymodell av Bleriot flyet - til minne om begivenheten på Elveneset flyplass.[trenger referanse]
  • Bleriot-flyet som Tryggve Gran brukte under Nordsjøflyvningen befinner seg i Norsk Teknisk Museums samlinger.
  • I Antarktis er det et fjell og en isbre oppkalt etter Tryggve Gran, «Mount Gran» og «Gran Glacier».
  • På Pripps-øya, en av øyene nord for Svalbard er det også et fjell som bærer navnet «Tryggve Granfjellet».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Norsk biografisk leksikon, verkets språk norsk, Norsk biografisk leksikon ID Tryggve_Gran, «Flyger, offiser, polarforsker og forfatter. Foreldre: Skipsbyggmester og verftseier Jens Gran (1828–94; se NBL1, bd. 4) og Karoline Sofie Olberg (1848–1928). Gift 1) 1917 med skuespiller Lilly St. John, ekteskapet oppløst 1921; 2) 10.5.1923 med Ingeborg Meinich (5.8.1902–9.11.1997), datter av advokat Hans Thomas Meinich (1872–1949) og Solveig Berg (1878–1971), ekteskapet oppløst; 3) 9.4.1941 med kunstmaler Margaret Benedicte Sofie Fredrikke Borgen Schønheyder (17.2.1916–), datter av professor Kristian Gottlieb Fredrik Schønheyder (1874–1953) og Martha Nilsine Lie-Nielsen (1879–1953). Fetter av Haaken Hasberg Gran (1870–1955); tremenning av Gerhard Gran (1856–1925).»[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ tidsskriftet.no[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Aftenposten, utgitt 15. november 1948[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Påstand om 2 år for Tryggve Gran». 1ste Mai. Stavanger. 1948-11-11. s. 6. 
  9. ^ a b c d e Carl Severin Albretsen (30. juni 2000). «Tryggve Gran – Norges første flygerhelt». Tidsskriftet Den norske legeforening. Besøkt 2. juni 2018. «Etter gjennomlesing av alle Grans bøker er det ikke tegn på direkte sympati med nasjonalsosialistiske ideer. Han var øyensynlig ikke påvirket av den nazistiske propagandaen mot bolsjevismen. Hans opplevelser i Arkhangelsk i 1918 kunne ha ført ham inn på en slik vei. Under rettssaken ble han frifunnet for å ha støttet opp om de norske legionærene på Østfronten.» 
  10. ^ Tryggve Gran (1974). Fra tjuagutt til sydpolfarer. Oslo: Ernst G. Mortensens forlag. s. 9. 
  11. ^ «Dette flagget har en hemmelighet». Dagbladet.no (norsk). 31. desember 2011. Besøkt 10. juni 2018. 
  12. ^ «Sønnen hedret flybragden til Tryggve Gran». Aftenbladet. 3. august 2014. Besøkt 10. juni 2018. 
  13. ^ Bomann-Larsen, side 188
  14. ^ Tryggve Gran (1915). Hvor sydlyset flammer. Kristiania: Gyldendal. s. 118. 
  15. ^ Tryggve Gran (1915). Hvor sydlyset flammer. Kristiania: Gyldendal. s. 190. 
  16. ^ Bomann-Larsen, side 189
  17. ^ Tryggve Gran (1915). Hvor sydlyset flammer. Kristiania: Gyldendal. s. 198-199. 
  18. ^ a b Tryggve Gran snl.no
  19. ^ a b Pihlstrøm, Kjell (1989). "Jeg så det hende": øyenvitner til norsk historie 1900-45. Oslo: Tiden. ISBN 8210032615. 
  20. ^ https://digitaltmuseum.no/011024231490/fly
  21. ^ Hølaas, Odd (1976). Norge under Haakon VII: 1905-1945. Oslo: Cappelen. ISBN 8202034426. 
  22. ^ Historisk flyvning i Salangen kommune i 1915 Arkivert 15. januar 2016 hos Wayback Machine.. arenaelvenes.no. Besøksdato 12. september 2015
  23. ^ Geir Hasle: Isens menn, s. 161
  24. ^ Bomann-Larsen, side 202
  25. ^ Bomann-Larsen, side 209
  26. ^ Valaker, Tormod (1999). "Litt fascisme, hr. statsminister!": historien om den borgerlige pressen og fascismen. Oslo: Forum Aschehoug. s. 40, 130, 225. ISBN 8203291074. 
  27. ^ På hemmelig oppdrag – Gran/Frammuseets arkiv
  28. ^ «Alvorlig tiltale mot Tryggve Gran». Arbeiderbladet. Oslo. 1948-01-20. s. 1. 
  29. ^ «Flyveren Trygve Gran følte seg mellom barken og veden i krigsårene – Den siste landssviksak fra Grimstad-distriktet for Sand herredsrett». Grimstad Adressetidende 1948.11.10. Norge;Aust-Agder;Grimstad. 10. november 1948. s. 2. 
  30. ^ «Seilflyvning i solkorsets tegn, forfattere Kay Hagby og Bjørn Hafsten» (PDF). Stiftelsen norsk Okkupasjonshistore. 2014. Besøkt 1. juni 2018. 
  31. ^ Stortingsforhandlinger. 1945/46 Vol. 90 Nr. 4b. Oslo: [Forvaltningstjenestene]. 1946. s. 11. 
  32. ^ «Tryggve Gran som æresgjest ved årets Stiklestadstevne». Indre Akershus Blad. 22. juli 1944. s. 3. 
  33. ^ «Olsokstevnet 23. juli 1944 : Program». Frostingen. Frosta. 26. juli 1944. «Kl. 13.00. Plassen ved Herredshuset. Flyveren major Tryggve Gran hyldes. Appell for de uniformerte avdelinger. Forbimarsj av de uniformerte avdelinger.» 
  34. ^ «Tryggve Gran (1889-1980)». www.ba.no (norsk). 12. juli 2008. Besøkt 30. mai 2018. 
  35. ^ a b «Tryggve Gran – Norges første flygerhelt». Tidsskrift for Den norske legeforening (norsk). Besøkt 30. mai 2018. «Ut av tåken ser jeg Nasjonal Samlings kamp for det nye Norge.» 
  36. ^ «(Artikkel i Fritt Folk)». Fritt Folk. 13. september 1944. s. 5. «... major Gran om å bli flykorpsets første æresmedlem, og han tildelte ham flykorpsets merke. Major Tryggve Gran takket for den store æresbevisning som var vist ham ved å utnevne ham til korpsets første ...» 
  37. ^ «Major Tryggve Gran hedres». Trønderen. 13. september 1944. «Hirdflykorpset arrangerte tirsdag kveld en enkel tilstelning i anledning av Tryggve Grans ...» 
  38. ^ a b c «Major Tryggve Gran hedres». Tromsø. 27. september 1944. s. 4. 
  39. ^ Aftenposten 15. november 1948.
  40. ^ «Tryggve Gran for retten.» Lofotposten, 9. november 1948, s. 8.
  41. ^ Grimstad Adressetidende, 10. november 1948.
  42. ^ Grimstad Adressetidende, 14. januar 1948.
  43. ^ «Påstand om 2 år for Tryggve Gran». 1ste Mai. Stavanger. 1948-11-11. s. 6. 
  44. ^ Susan Barr (13. februar 2009). «Tryggve Gran». Norsk Biografisk leksikon. Besøkt 2. juni 2018. «Med sin norske patriotisme og sin store innsats for Storbritannia i Antarktis og under den første verdenskrig kan Grans tilknytning til Nasjonal Samling under den annen verdenskrig virke uforståelig.» 
  45. ^ Tryggve Gran (1974). Fra tjuagutt til sydpolfarer. Oslo: Ernst G. Mortensens forlag. s. 132-135. 
  46. ^ Bomann-Larsen, side 182-185
  47. ^ Barr, Susan (25. februar 2020). «Tryggve Gran». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 10. mai 2022. 
  48. ^ GRAN, Tryggve (1888-1980). Medals and awards, Christie's
  49. ^ Aftenposten 25. juli 1934
  50. ^ «Museum Acquires Scott's Skiing Expert's Medals and Diaries» (engelsk). 17. januar 2018. Besøkt 21. juli 2022. 
  51. ^ GRAN, Tryggve (1888-1980). Two autograph manuscript journals of the 1910-1913 British Antarctic Expedition, Terra Nova, Simon’s Town and Cape Evans, 1 June 1910 – 23 December 1913. Christie's

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]