Bergen Mekaniske Verksted

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sjøsetting ved Bergen Mekaniske Verksted på 1960-tallet
Verftet på Laksevåg
Flytedokken ved Bergen Mekaniske Verksted i 2010

Bergens Mekaniske Verksted (BMV) var et skipsverft som ble etablert i Solheimsviken i Bergen i 1855. Verftene bygde dampskip i jern – som var nytenkende i en tid der trebåtene dominerte på «de syv hav». Rundt forrige århundeskifte var over 1500 arbeidere i sving på verftsområdet. I 1929 ble BMV slått sammen med Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri på Laksevåg. Aktiviteten var stor ved verftene frem til 1970-tallet, deretter ble det gradvis dårligere tider for tradisjonelle norske skipsverft.

BMV Solheimsviken i nyere tid[rediger | rediger kilde]

BMV i Solheimsviken ble nedlagt i 1991, mens aktiviteten på Laksevåg fortsatte med ulike operatører som har leid området av grunneier. Bergen Mekaniske Verksted har i perioder vært en del av både Bergen Group og Noryards. Fra og med 2005 begynte BMV etter lang tids stillhet å hevde seg på nybyggingsmarkedet igjen, og veksten var god[1]. Per 2008 var BMV et av de norske verft med sterkest ordrebok i en ellers ennå usikker tid[2], blant annet i markedet for svært avanserte offshorefartøyer. Men i 2016 ble det igjen meldt om dårlige tider, med tvungen akkort og permitteringsvarsler til alle ansatte[3]. 13. april 2016 ble Noryards BMV konkurs[4].

Planer for BMV Laksevåg[rediger | rediger kilde]

I 2013 lanserte Marin Eiendom nye planer for området, med delvis avvikling av industrien og bygging av næringseiendom[5], mens justerte planer i 2015 også inkluderer 1500 boliger på området[6].

Historie[rediger | rediger kilde]

Solheimsviken[rediger | rediger kilde]

Bergens Mekaniske Verksted ble anlagt i Solheimsviken i 1855 med Michael Krohn som pådriver. Krohn ønsket å etablere et verksted som kunne reparere og vedlikeholde de nye dampskipene. Noe slikt fantes nemlig ikke i nærheten av Bergen.

I Solheimsviken overtok bedriften et lite sjøhus og støperi, og i løpet av kort tid ble det bygd smie, maskinverksted, støperi, hammersmie, kontorbygning og arbeiderbolig. I 1858 sto tørrdokken ferdig. Denne var da landets største.

BMV var planlagt som et allsidig mekanisk verksted, men på grunn av den ustabile etterspørselen ble driften snart vanskelig. Ledelsen bestemte seg derfor for å starte med båtproduksjon i tillegg til de andre oppgavene. Et nytt kaianlegg sto ferdig i 1866 og verftet begynte med skipsbygging i stor stil. I 1875 hadde verftet full bemanning med 400 personer i arbeid, de fleste voksne, men også en del barn. Mange av oppgavene måtte utføres av fagfolk, og verkstedet ble også en utdanningsanstalt for folk med fagkunnskaper på alle nivå.

Fornyelse og modernisering[rediger | rediger kilde]

I 1890-årene fikk BMV problemer med ordretilgangen og det ble klart at verftet måtte gjennom en radikal fornyelse for å klare seg. Mesteparten av de opprinnelige bygningene ble revet og erstattet med mer tidsmessige verksteder, det ble installert elektrisk lys og nye maskiner, tørrdokken ble utvidet og kaianlegget ble bygd ut. BMV var nå blitt et topp moderne skipsverft.

Etableringen av BMV fikk stor betydning for utviklingen av Solheimsviken. BMV kjøpte opp en del eiendommer, etablerte egen skole og bygde arbeiderboliger for de ansatte. I nærheten av verftsområdet vokste det etter hvert frem et lite tettsted med boliger, butikker, drikkesteder, kafeer og ulike andre næringsvirksomheter.

Etablering på Laksevåg[rediger | rediger kilde]

BMV sin historie på Laksevåg går tilbake til 1805, da kjøpmann Jens Gran startet seilskipverkstedet Graneverftet i Sørevågen på Laksevågneset. Dette ble i utgangspunktet bygget som reparasjonsverksted for Gran sin handelsflåte. Jens Gran sin sønn Hermann Gran overtok bedriften 1. januar 1924, og han begynte umiddelbart med å gjøre reparasjonsverkstedet om til et skipsbyggeri. Verftet ble utvidet i 1839, da Herman Gran kjøpte eiendommen på sørvestsiden av Tørrisneset. Tredje generasjon Gran overtok verftet da brødrene Henrik og Jens Gran overtok i 1854.

Under krisen i 1920-årene ble det arbeidet for å konsolidere skipsbyggingsindustrien i Bergen. Evje & Andersens Slip, Laxevaag Dok og Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri ble i 1929 slått sammen med BMV til AS Bergens Mek. Verksteder. Etter sammenslåingen ble det i Solheimsviken i hovedsak drevet nybygg av større skip, mens avdeling Laksevåg ble utviklet til et spesialverksted for skipsreparasjoner, men med muligheter for bygging av mindre spesialskip. 

BMV ble gjennomgripende modernisert etter 2. verdenskrig. Beddingene ble kraftig utvidet og verftet kunne nå bygge langt større skip. I 1950- og 60-årene var BMV blitt et av Norges største verft med totalt ca. 2300 ansatte. Det var stor aktivitet ved BMV frem til midten av 1970-årene. Fra da av gikk det gradvis nedover med tradisjonelle norske skipsverft. I 1991 ble BMV Solheimsviken nedlagt, og i dag er det få spor igjen etter det tradisjonsrike verftet.

Arkivet etter Bergens Mekaniske Verksted er oppbevart ved Bergen Byarkiv.

Anlegg på BMV[rediger | rediger kilde]

Det er flere anlegg og strukturer som står igjen på området til BMV, og som fremdeles er i bruk, selv om noe av det er mer enn 100 år gammelt.

Tørrdokken på Laksevåg[rediger | rediger kilde]

Den karakteristiske tørrdokken på Laksevåg er den eldste gjenværende industristrukturen på stedet. Den stod ferdig i 1872, og er det eneste åpenbare sporet som er igjen etter Granerverftets virksomhet. Da dokken ble åpnet 23. august 1872 hadde den en lengde på 260 fot. I 1888 ble den forlenget med ytterligere 60 fot. I 1898 kom den siste utvidelsen, og dokken fikk den størrelsen som den fremdeles har i dag, 364 fot lang, 55 fot bred og med en dybde på 21,6 fot.  Tørrdokken har stor antikvarisk verneverdi, siden den er omtrent uforandret siden utvidelsen i 1898.

Flytedokken på Laksevåg[rediger | rediger kilde]

I 1932 startet byggingen av en stor flytedokk med støtte fra Bergen kommune, for å styrke reparasjonskapasiteten. Denne stod ferdig i 1934, men ble senket i 1944[7]. Den ble hevet igjen etter krigen og ble på nytt tatt i bruk i 1954, frem til den ble erstattet av en flytedokk med enda større kapasitet 40 år senere[8].

Den "nye" flytedokken på Laksevåg kom på plass i 1994. Denne dokken ble bygget i Wallsend, England i 1912 med navnet Medway dock AFD4[9]. Ved levering var dette verdens største dokk med 32.000 tonn løftekapasitet. Den er 207 meter lang. Den stod først ved Devonport for utrusting av skip fra British Royal Navy i forbindelse med første verdenskrig. Fra 1948 var dokken i Rotterdam i Nederland hvor den fikk navnet Prins Bernhard Dock. Den ble solgt til Gøtaverftet i Sverige i 1984. Etter at Gøtaverftet gikk konkurs i 1991 ble dokken solgt til BMV Laksevåg[10].

Utrustningsbygget i Solheimsviken[rediger | rediger kilde]

Dette bygget ble oppført i 1954 som et bygg for arbeidet med utrustning av båter på verftet. Her var det lager i første etasje, seilmakerloft på messaninetasjen og verksteder i andre og tredje etasje. På hjørnet av bygget mot nordvest var det broer som gikk over til båtene som lå ved utrustningskaien.

Bygget ble planlagt og prosjektert av Ingeniørkontoret Einar Helmer Olsen i Bergen i samarbeid med sivilingeniørene dr. Østenfeld & Jonson i København og Elliot Strømme i Oslo. Bygget ble ombygget i 1960, blant annet ved at det ble lagt inn en ny etasje mellom første og andre etasje på den sørlige delen av bygget. Det ble også bygget flere lagerskur på byggets vestside og en silo mot øst. I 1995 ble byggets første etasje utvidet langs hele fasaden mot vest. Samtidig ble alle de utvendig skurene revet, og på taket over første etasje ble det laget et nytt inngangsparti og parkeringsplasser. 

Utrustningskaien i Solheimsviken[rediger | rediger kilde]

Skipene som var ferdig bygget ved BMV ble utrustet ved denne delen av verftet. I 1962 ble det byggeanmeldt en 60 meters forlengelse av utrustningskaien. Arbeidet ble utført av A/S Stoltz, Røthing & co. Kaien ble overtatt som ferdig 12. mars 1963. Kaien er fundamenter på betongpeler som har en diameter på 1,5 meter. Etter forlengelsen ble den totale lengden på utrustningskaien 156 meter. 4. februar 2007 ble det avduket en skulptur på utrustningskaien. Dette er kunstverket "Livet, leiken og draumane" av Arne Mæland. Fra 2013 er østsiden av utrustningskaien fylt igjen for å gi plass til videre utbygging av Solheimsviken.

Helsehus i Utrustningsbygget[rediger | rediger kilde]

I 2014 inngikk Bergen kommune og Helse Bergen leieavtale med G.C. Rieber Eiendom AS om etablering av et helsehus i Utrustningsbygget[11]. Den nye legevakten og rusakutten åpnet i 2015[12], mens enhet for Smittevern og Helsevern, døgnenhet for Øyeblikkelig hjelp og psykiatrisk akuttpost åpnet i 2016[13][14].

Arbeiderboliger[rediger | rediger kilde]

Etableringen av BMV fikk stor betydning for utviklingen av Solheimsviken. BMV kjøpte opp eiendommer, etablerte egen skole og bygde arbeiderboliger for de ansatte. Noen ansatte bygget også boliger selv. De eldste gjenværende arbeiderboligene er trehusene som har adressen Damsgårdsveien 24-34[15][16]. Disse ble bygget på 1880-tallet.  I folketellingen for 1900 er det listet opp åtte ulike arbeiderboliger på Solheim. Disse hadde mellom 8 og 24 personer i hvert hus. Syv av disse boligene er avmerket på et kart fra 1912. Dette var en rekke med enkle trehus med adresse Solheimsgaten 62-74[17]. På BMV Laksevåg lå bolighusene like vest for Laksevåg kirke og langs Damsgårdsveien ved Sørevågen. Noe av denne tidlige arbeiderbebyggelsen er bevart.

Skip bygget ved verkstedet[rediger | rediger kilde]

Se egen artikkel Skip bygget ved Bergens Mekaniske Verksted.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bakka, Dag jr: Byen ved de syv hav. Bergen 1998.
  • Bergens nærings- og forretningsliv i tekst og billeder. Red. O.W. Fasting m.fl. A.M. Hanches Forlag, Kristiania. U.å.
  • Kommunedelplan næringskorridoren. Kulturminnegrunnlaget. Byantikvaren. Høst 1997.
  • Båt og bedding, bedriftsorgan for A/S Bergens Mekaniske Verksted. Flere årganger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]