Hopp til innhold

Søterotslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Søterotslekta
Vårsøte (Gentiana verna)
Nomenklatur
Gentiana
Tourn. ex L.
Populærnavn
søterotslekta,
søteslekta,
storsøteslekta
Klassifikasjon
Rikeplanter
Gruppeblomsterplanter
Gruppeegentlige tofrøbladete planter
Gruppeasterider
Ordensøteordenen
Familiesøterotfamilien
TribusGentianeae
Økologi
Antall arter: ca. 360
Habitat: de fleste vokser i fjellstrøk
Utbredelse: Eurasia, Amerika, Marokko, østlige Australia
Inndelt i

se egen seksjon

Søterotslekta (Gentiana) er ei planteslekt i søterotfamilien.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Artene er ett-, to- eller flerårige urter. De kan ha ei kraftig, kjøttfull eller trevlete pælerot, eller flere linjeformede–sylindriske røtter. Stengelen er oppstigende eller opprett. Bladene sitter motsatt, eller av og til kransstilt eller i en grunnstilt rosett.

Én eller noen få blomster er samlet i en blomsterstand som er ende- eller sidestilt. Blomstene er som regel femtallige og blå, men andre farger forekommer også. Det er små fliker mellom de store kronflikene. Begeret er kortere enn kronrøret og har små, hinneaktige sammenvoksninger. Denne slekta har ikke hårkrans i åpningen på kronrøret.

Systematikk og utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Artene i småsøteslekta (Comastoma), bakkesøteslekta (Gentianella), fjæresøteslekta (Gentianopsis), Metagentiana, Sinogentiana og Kuepferia ble tidligere regnet til Gentiana, men er nå skilt ut. Noen botanikere skiller også ut slektene Calathiana, Ciminalis, Dasystephana og Gentianodes, men i denne artikkelen brukes en forholdsvis vid oppfatning av Gentiana i samsvar med Favre et al. (2020).

Det er beskrevet mer enn 360 arter i søterotslekta, og nye arter kommer regelmessig til. Det er omtrent 250 arter i Himalaya og Tibet, og det antas at slekta har oppstått der. Sekundære sentre for artsmangfold finnes i Europa og Nord-Amerika. Det er også noen arter i fjellstrøk i Marokko, Mellom- og Sør-Amerika, Sørøst-Asia og sørøstlige Australia.

Frøene spres med tyngdekraft, vind og vann. Det kan tenkes at spredningen til isolerte tropiske fjell har skjedd ved hjelp av fugler som har hatt med seg frø i mudder klistret til fjær eller føtter.

Hos Favre et al. (2020) deles søterotslekta i 13 seksjoner. Tre seksjoner, Microsperma, Phyllocalyx og Tetramerae, er endemiske for områdene rundt Tibetplatået, og to, Ciminalis og Gentiana, er endemiske for Europa. De andre seksjonene har minst én art med vid utbredelse. Størst utbredelse og flest arter har seksjon Chondrophyllae, som finnes i nesten hele slektas utbredelsesområde. De fleste seksjonene forekommer i åpent terreng i fjellstrøk, men seksjonene Cruciata og Pneumonanthe vokser under skoggrensa i tempererte strøk.

Røttene til flere av artene smaker svært bittert. Bitterstoffene brukes i drikker som skal hjelpe mot fordøyelsesbesvær og andre plager. Det norske navnet søte kommer av at man ville smigre vettene i planten slik at den hadde god virking. Gentiana viser til den illyriske kongen Gentius som visstnok oppdaget den medisinske virkningen.

I Norge finnes tre arter i søterotslekta naturlig: klokkesøte, søterot og snøsøte. Flere arter i slekta dyrkes i hager. De fleste søteartene blomster på seinsommeren eller tidlig på høsten. Blomstene lukker seg i overskyet vær.

Utvalgte arter

[rediger | rediger kilde]

Slekta omfatter omtrent 360 arter som fordeles på 13 seksjoner. Følgende liste inneholder alle seksjoner, men bare et utvalg av artene i slekta:

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]