Svarthalespove

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Svarthalespove
Svarthalespove Foto: Andreas Trepte, 2014
Svarthalespove
Vitenskapelig(e)
navn
:
Limosa limosa
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: svarthalespove[1]
(islandsspove)
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måse- og alkefugler
Familie: Snipefugler
Slekt: Limosa
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet

Norsk rødliste for arter: [3]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-CR-no.svg

CR — Kritisk truet

Habitat: hekker på bakken i åpen våtmark med gress
Utbredelse: Eurasia, trekker til Vest-Europa, Afrika, Sør-Asia og Australia, finnes i Irland og Storbritannia hele året, men ikke som standfugl
Utbredelseskart for svarthalespove
Utbredelse for svarthalespove. Gult: hekkeområde, Blått: overvintringsområde, Grønt: begge

Svarthalespove (Limosa limosa) er en art i snipefamilien som sorteres i slekten Limosa. Den regnes blant de vakreste fuglene i denne familien. Tre underarter anerkjennes, hvorav to (islandsspove og nominatformen) hekker i Norge.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Svarthalespove som eter en makk
Svarthalespove ♀ ved redet
foto: J. Schröder
Limosa limosa

Svært vakker og elegant, langbeint snipefugl med langt nebb. Den blir cirka 36–44 cm lang; hannen veier typisk 160–440 g, hunnen 244–500 g.[4] Nebbet utgjør cirka 8–11 cm og vingespennet ligger rundt 70–82 cm[4]. langt. Hunnen er grå-brun mens hannen er rød-brun og grålig i fargene. Begge har oransje nebb. Svarthalespoven legger normalt 3–5 egg, med et interval på 1–2 dager.[4] Rugetiden er cirka 22–24 dager, og avkommet blir flygedyktige etter cirka 28–34 dager.[4]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Svarthalespove (Limosa limosa) er relativt ny som hekkefugl i Norge. Første hekking ble dokumentert i Vesterålen i 1955, og det er først etter 1970 at arten (underarten islandica) ble fast etablert som hekkefugl i Nord-Norge. Denne underarten hekker nå først og fremst i Troms og Nordland, men har også hekket med noen få par i Møre og Romsdal og Trøndelag. Nominatunderarten limosa ble konstatert hekkende for første gang i Rogaland og Akershus i 1969, men hekker nå bare på Jæren, Rogaland. Sistnevnte underart hekker hos oss oftest på dyrket mark, mens underarten islandica som regel finnes på myrer og naturlige våtmarker (Lislevand et al. in press). Føden består hovedsakelig av invertebrater. Svarthalespoven er en trekkfugl som overvintrer i Sørvest-Europa og i Vest-Afrika. Det er fåtallige hekkefugler i Norge og Danmark, men den er litt vanligere i Sør-Sverige. Ssp. islandica hekker blant annet på Island, Færøyene, Shetland og i Lofoten, samt noen par i Møre og Romsdal[3].[4] Nominatformen hekker nå bare på Jæren i Rogaland.[3]

Søker føde på enger og fjæreflater. Den bruker det lange nebbet til å rote i sanden etter småkryp som leddormer og krepsdyr. På hekkeplassen utfører en boltrende sangflukt og er svært støyende når den forstyrres. Den sitter ofte og speider på gjerder og andre høye utsiktsplasser.

Den overvintrer i Vest- og Sentral-Afrika, og et fåtall overvintrer i Sør-Europa.

Bestand og bestandsutvikling[rediger | rediger kilde]

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått å være i intervallet 110-166 individer, med 26-60 individer av underarten limosa, og 84-106 individer av underarten islandica. Nye undersøkelser på hekkeplassene har vist at dette tallet kan reduseres til kun 34–64 individer, med 26-40 individer av limosa og 8-24 individer av islandica. Bestandsestimatet tilsier både rødlistekategori sterkt truet EN og kritisk truet CR etter kriteriet D1 (antall reproduksjonsdyktige individ), men med den mest sannsynlige verdien i kategorien kritisk truet CR.

I Sverige er bestanden vurdert til ca. 230 individer, og synes å være stabil (SLU Artdatabanken 2020). I Danmark ble bestanden vurdert til 1054-1074 individer i 2012 (Dansk Ornitologisk Forening 2020), og den er i nedgang. I Finland ble bestanden anslått til 140-180 individer i 2011, og vurderes som økende. På Island har hekkebestanden av underarten islandica vært i jevn vekst de siste tiårene, og er nå på ca. 50 000 individer. Samlet for Europa (EBCC 2017) har det vært en markant bestandsnedgang både på lang (59 %, 1984-2017) og kort (29 %, 2008-2017) sikt. De større bestandene i Nederland og Polen ble redusert med 59 % mellom 1984 og 2017. På bakgrunn av dette er arten vurdert som sårbar VU på den europeiske og nær truet NT på den globale rødlista (BirdLife International 2015a; 2017; 2020).[3]

Rødlistevurdering[rediger | rediger kilde]

Arten har siden 2011 vært definert som prioritert art i Naturmangfoldloven, og i den forbindelse ble det laget en egen forskrift (DN 2010, Miljøverndepartementet 2011). Det ble senere gjort en «av-prioritering» av arten på grunn av konflikter mellom hensynet til fuglene og jordbruksaktiviteter, og forskriften omfatter nå kun underarten islandica (Klima- og miljødepartementet 2015). Trusler mot arten i hekketida omfatter særlig jordbruksaktiviteter, men gjengroing, drenering og utbygging av våtmarker er også relevant, særlig for den nordlige bestanden som i større grad enn den sørlige finnes i naturlige habitater. Heggøy & Øien (2018) nevner også predasjon, forstyrrelser ved hekkeplassen, klimaendringer, og habitatendringer i trekk- og overvintringsområdene som potensielle påvirkningsfaktorer. Det er laget en internasjonal handlingsplan for arten.

Konklusjon: Svarthalespove (Limosa limosa) vurderes 2021 til rødlistekategori kritisk truet CR, på bakgrunn av oppdaterte bestandsestimater fra 2018.[3]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019).[5]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 15. februar 2022. Besøkt 15. februar 2022. 
  2. ^ BirdLife International 2017. Limosa limosa (amended version of 2016 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22693150A111611637. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-1.RLTS.T22693150A111611637.en. Downloaded on 17 November 2019.
  3. ^ a b c d e «Artsdatabankens rødliste for arter». Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 15. februar 2022. 
  4. ^ a b c d e Van Gils, J., Wiersma, P., Christie, D.A., Garcia, E.F.J. & Boesman, P. (2019). Black-tailed Godwit (Limosa limosa). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53888 on 17 November 2019).
  5. ^ Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Ruddy-turnstone-icon.pngDenne ornitologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.