Stornesle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Stornesle
Stornesle
Vitenskapelig(e)
navn
:
Urtica dioica
L.
Norsk(e) navn: stornesle, brennesle, brennenesle
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Rosales
Familie: Neslefamilien
Slekt: Urtica
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: nitrogenholdig jord
Utbredelse: Eurasia, Nord-Afrika, innført i Nord-Amerika

Stornesle (Urtica dioica) (som også kalles brennesle) er en 30-200 cm høy, meget vanlig urt. Den vokser på næringsrik jord, især omkring bebyggelse. Den er indikatorplante for nitrogenrik jord.

Alle overjordiske deler av planten er som regel forsynt med hule brennhår, som man ukorrekt tidligere trodde var fylt med maursyre. Det har vist seg å være en blanding av histamin, acetylkolin og 5-hydroxytryptamin (serotonin) og et enda ikke identifisert stoff. Planten har et høyt innhold av ulike mineraler og vitaminer.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Stornesle er en flerårig urt med en flatedekkende, opprett vekstform. Stengelen er firkantet, ru og tett dekket med stive hår. Bladene er 5-16 cm lange, egg- til hjerteformete og langt tilspissete med sagtakket kant. Oversiden er mørkgrønn med dyptliggende ribber, mens undersiden er lysegrønn. Begge sidene er dekket med stive hår.

Planten er særbo, med rent hunlige og rent hanlige individer. Blomstene dannes ved skuddspissene. De enkelte blomster er små og mangler kronblader. Frøene er nøtter.

Roten består av gule, vannrette jordstengler og tallrike loddrette røtter.

Høyde x bredde og årlig tilvekst: 1,5 x 1,5 m (150 x 10 cm/år).

Voksested[rediger | rediger kilde]

Stornesle finnes overalt i Norge på næringsrik jord, steder hvor det er god tilgang til viktige gjødningsstoffer, spesielt nitrogen. Den er indikatorplante for nitrogenrik jord og vokser i plantesamfunn med andre arter som har de samme behovene. Den gror gjerne i stor bestand, hvor andre planter ikke kan hevde seg.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Planten er spiselig og kan brukes til suppe, stuing og som krydderurt. Mineralinnholdet kan utnyttes ved å bruke planten til kompostering eller nesleuttrekk. Tidligere har man brukt fibrene i plantens stengler til å produsere nettelduk.

Stornesle er en gammel medisin- og matplante. Planten samles med saks og plastpose, eventuelt med hansker. Brenningen forsvinner etter kontakt med kokende vann.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lysebraate, Inger Anne (1903-1999) (1973). Viltvoksende salatplanter. Oslo: Nyttevekstforeningen. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]