Stornesle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stornesle
Stornesle
Vitenskapelig(e)
navn
:
Urtica dioica
L.
Norsk(e) navn: stornesle, brennesle, brennenesle
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Rosales
Familie: Neslefamilien
Slekt: Urtica
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: nitrogenholdig jord
Utbredelse: Eurasia, Nord-Afrika, innført i Nord-Amerika

Stornesle (Urtica dioica) er en brennesle som kan bli opptil 2 meter høy. Den vokser på næringsrik jord, ofte rundt bebyggelse. Smånesle er en annen art i samme slekt som er oppført på norsk rødliste for arter.[1] Slik navnet tilsier er alle delene av planten over jorden forsynt med brennhår som utskiller gift ved berøring. Selv om den kan opptre som et ugress er planten en tradisjonsrik nyttevekst. Dauvnesle og rødtvetann har lignende bruksområder.[2]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Stornesle er flerårig og har en flatedekkende, opprett vekstform. Stengelen er firkantet, ru og tett dekket med brennhår. Bladene er mellom 5 og 16 cm lange med tagger på kanten. Formen er oval og kan minne om egg eller hjerter og ender ut i en lang spiss. Spissen på bladene skiller unge eksemplarer av stornesle, fra unge eksemplarer av smånesle.[1] De er mørkegrønne på oversiden og lysegrønne på undersiden. Begge sidene er dekket med brennhår. De små blomstene dannes ved skuddspissene og mangler kronblader. Planten er særbu, med rent hunlige og rent hanlige individer. Frøene er nøtter. Roten består av gule, vannrette jordstengler og tallrike loddrette røtter.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Stornesle finnes overalt i Norge på næringsrik jord, steder hvor det er god tilgang til viktige gjødningsstoffer, spesielt nitrogen. Den er indikatorplante for nitrogenrik jord og vokser i plantesamfunn med andre arter som har de samme behovene. I NiN-systemet er den en vanlig art i en rekke naturtyper. Den vokser gjerne i tuer på grunn av at den sprer seg med krypende jordstengler.[1]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Planten er spiselig og blader av unge skudd, eller toppskudd kan brukes til suppe, stuing, eller som krydderurt. De bør høstes før planten frør seg. Før i tiden har fibrene som kan utvinnes av plantens stengler vært brukt som tekstilfibre, blant annet for å produsere nettelduk. Fibrene kan utvinnes på samme måte som man utvinner fibre av lin.[3] Roten av nesle kan brukes for å utvinne gulfarge[4]

Stornesle har også tradisjoner som medisinplante. Det høye innholdet av jern kan for eksempel styrke kroppens forsvar mot anemi. Når man ved sanking klipper planten helt ned vil man sørge for at det spretter opp nye skudd som kan sankes gjennom hele sommeren. Hansker er en effektiv beskyttelse mot brennhårene. Brennhårene uskadeliggjøres ved forvelling og tørking. Planten kan konserveres ved frysing og tørking.[5][6][7]

Innholdsstoffer. Tidligere trodde man at brennhårene var fylt med maursyre, men det har vist seg å være en blanding av histamin, acetylkolin, 5-hydroxytryptamin (serotonin) og et annet stoff som ikke er identifisert. Planten er rik på A og C-vitaminer i tillegg til mineraler som kalsium, jern, fosfor og kisel.[3] Mineralinnholdet kan utnyttes ved å bruke planten til kompostering eller nesleuttrekk.

Truet forvekslingsart[rediger | rediger kilde]

Siden smånesle er vurdert som sårbar bør sankere i Norge gjøre seg kjent med kjennetegnene på de to plantene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Balvoll, Gudmund (1991). Åkerugras. Rygge: Plantevern-kjemi. s. 14. ISBN 8299149606. 
  2. ^ Blekastad, Hans (1979). Naturen som spiskammer. Gyldendal. s. 56. ISBN 8205115583. 
  3. ^ a b Carlberg, Birgitta (1981). Nyttevekster i ny og gammel tid. [Oslo]: Cappelen. s. 87. ISBN 8202048974. 
  4. ^ Jensen, Cecilie (1993). Urter. Statens fagtjeneste for landbruket ; [Hamar] : Urtehagen på Domkirkeodden. s. 77. 
  5. ^ Nyttevekstboka. Oslo: Dreyer. 1979. s. 16. ISBN 8209015931. 
  6. ^ Lysebraate, Inger Anne (1903-1999) (1973). Viltvoksende salatplanter. Oslo: Nyttevekstforeningen. 
  7. ^ Bakkevig, Sverre (1979). Nyttevekster fra fortid og nåtid. s. 27. ISBN 82-90215-18-5. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]