Stornesle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stornesle
Stornesle
Vitenskapelig(e)
navn: 		Urtica dioica
L.
Norsk(e) navn: stornesle, brennesle, brennenesle
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Roseordenen
Familie: Neslefamilien
Slekt: Nesleslekta
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: Næringsrik skog, eng og åker
Utbredelse: Eurasia, Nord-Afrika, innført i Nord-Amerika
Underarter:

Stornesle (Urtica dioica) er en flerårig plante i nesleslekta som opptrer i flere underarter. Denne artikkelen behandler hovedsakelig brennesle, som er vanligst i Norge, utbredt på kulturpåvirket mark næringsrik jord og kan bli inntil 2 meter høy. Se for øvrig underavsnittet om underarter nedenfor.

Slik navnet tilsier er alle delene av planten over jorden forsynt med brennhår som utskiller gift ved berøring. Den har vært kjent siden middelalderen, og er en tradisjonsrik nyttevekst, til tross for at den kan opptre som et ugress. Den har vært brukt i plantefarging, i mat, til tekstilproduksjon og i folkemedisin. Hvis man ønsker å høste den inn, eller bli kvitt den som ugress, er det nyttig å vite at en beslektet forvekslingsart er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter i 2021.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Stornesle er flerårig urt med en flatedekkende, opprett vekstform. Stengelen er firkantet, ru og tett dekket med brennhår. Bladene er mellom 5 og 16 cm lange med tagger på kanten. Formen er oval og kan minne om egg eller hjerter og ender ut i en lang spiss. De er mørkegrønne på oversiden og lysegrønne på undersiden. Begge sider er dekket med brennhår. De små blomstene dannes ved skuddspissene og mangler kronblader. Frøene er botanisk sett nøtter. Tallrike røtter skyter ned i jorden fra krypende, gule og vedaktige jordstengler.

Systematisk beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Carl von Linné beskrev stornesle under navnet Urtica dioica i verket Species Plantarum, og det er valgt som den første gyldige beskrivelsen av arten i botanisk sammenheng.[1] Det betyr ikke at planten var ubeskrevet før det, siden Olof Rudbeck d.e. beskrev den allerede i sin Catalogus plantarum i 1658.[2]

Systematisk navn[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige navnet på slekten, Urtica, kommer av latin og er beslektet med det latinske ordet for «å brenne» (urere).[3] Artsepitetet dioica er latin, men kommer fra gresk, di og oikos, som betyr «to hus». Det beskriver at hver enkelt plante enten bærer hann- eller hunnblomster.[2] På fagspråket kalles det diøsisk, eller særbu.[4]

Forvekslingsart[rediger | rediger kilde]

Siden smånesle er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter bør sankere gjøre seg kjent med kjennetegnene på de to plantene.[5] Smånesle tilhører samme slekt, men skiller seg ut fra stornesle på flere måter, deriblant i størrelse, blomster og blader.

I motsetning til stornesle er den sambu, noe som betyr at samme plante bærer både hann- og hunnblomster.[6] Blomstene vokser ikke i lange klaser hos smånesle, slik de gjør hos stornesle. Grunnen på bladene hos stornesle er hjerteformet, men smånesle kan ofte være kileformet til butt i overgangen mellom bladstilk og bladplate.[6] Spissen på bladene skiller unge eksemplarer av stornesle, fra unge eksemplarer av smånesle. Bladene hos smånesle kan dessuten være dypere tannet. Størrelsen gir mening til navneforskjellen, da smånesle ikke strekker seg lengre enn omkring 50 cm i høyden.[6]

  • Stornesle har blomster i klaser

    Stornesle har blomster i klaser

  • Hunnblomst hos stornesle

    Hunnblomst hos stornesle

  • Blomster hos smånesle

    Blomster hos smånesle

  • Bladform

    Bladform

  • Glassaktige brennhår

    Glassaktige brennhår

  • Typisk kratt overvokst av nesler

    Typisk kratt overvokst av nesler

  • Forskjellige fibertråder, deriblant neslefiber

    Forskjellige fibertråder, deriblant neslefiber

  • Gjennomskåret stengel

    Gjennomskåret stengel

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Utbredelsen er sirkumboreal, noe som betyr at den finnes i områder på den nordlige halvkule hvor barskog og myr dominerer vegetasjonen. Stornesle trives godt på grunntyper påvirket av menneskelig aktivitet og er vanlig i åkre, enger, bed, plener og parker. Den får ofte fotfest der hvor det er næringsrik jord, med rik tilgang til nitrogen. Den er indikatorplante for nitrogenrik jord og vokser sammen med andre arter med lignende behov. Fordi den sprer seg med krypende jordstengler vil den også bre seg i tepper, eller vokse i tuer.

Underarter og varieteter[rediger | rediger kilde]

Artsdatabanken oppgir at det i Norge finnes følgende underarter og en varietet:

Brennesle er den vanlige underarten som knyttes spesielt til kulturmark, eng og åker. Den ble mest sannsynlig innført i med tidlig jordbruk.[7] Skognesle er forbundet med næringsrik skogmark i Sør- og Midt-Norge,[8] men er trolig den samme som linesle, og behandles slik av andre forfattere.[9] Linesle er en hjemlig rase i Midt- og Nord-Norge, et hyppig innslag i næringsrike løv- og blandingsskoger fra Trøndelag og nordover, med enkeltforekomster sør til Østerdalen og Dovrefjell.[10]

Ifølge GBIF rapporteres det at forskjellige autoriteter anerkjenner noen eller flere av disse underartene og varietetene:

  • Urtica dioica subsp. afghanica Chrtek
  • Urtica dioica subsp. gansuensis C.J.Chen
  • Urtica dioica subsp. kurdistanica Chrtek
  • Urtica dioica subsp. pubescens (Ledeb.) Domin
  • Urtica dioica var. angustifolia Wimm. & Grab., 1829
  • Urtica dioica var. dioica
  • Urtica dioica var. gracilis (Aiton) Selander, 1947

Bruk[rediger | rediger kilde]

Som fôrplante har stornesle utmerket seg som næringsrikt fôr. Den ble sanket og gitt til grisene i fersk tilstand, eller etter å ha blitt kokt. Storfe, særlig melkekyr har også blitt gitt den, noen steder etter å ha tørket den og hakket den. Den ble også brukt for å fore høns.[11]

I mat[rediger | rediger kilde]

Neslesuppe

Planten er spiselig og blader av unge skudd, eller toppskudd kan brukes til suppe, stuing, eller som krydderurt. Henriette Schønberg Erken, en aktet norsk husholdningslærer, anbefalte varmt å høste neslen tidlig om våren før den frør seg for å bruke den på denne måten.[12] Omkring den tiden hun skrev dette, og før dette, ble det lagt ned mye arbeid i å opplyse folk om spiselige ville vekster.[11] Skikken med å spise nesler ser likevel ut til å være eldre enn denne opplysningsvirksomheten.[11] Likevel var det ifølge botanikeren Jens Holmboe ikke gått helt opp for folk hvilken verdi den hadde som grønnsaksplante.[13] Det finnes tradisjonelle varianter av neslesuppe mange andre land over hele utbredelsesområdet. I Ukraina lages en rett som kalles grønn borsjtsj, tradisjonelt med engsyre, men det er vanlig å erstatte den med nesleblader.[14] I Hellas inngår nesler i en rett som kalles kinteata (Κιντεατα).[15] Neslesuppe lages dessuten tradisjonelt i Irland,[16] og andre steder. Næringsinnholdet i 100 gram rå blader er omkring 1 gram fett, 11 gram karbohydrater, 4 gram proteiner og 7 gram kostfiber. Det holder seg relativt stabilt ved forvelling og tilberedning.[17]

Når man ved sanking klipper planten helt ned vil man sørge for at det spretter opp nye skudd som kan sankes gjennom hele sommeren. Hansker er en effektiv beskyttelse mot brennhårene. Brennhårene uskadeliggjøres ved forvelling og tørking. Planten kan konserveres ved frysing og tørking.[18][19][20] Dauvnesle og rødtvetann har lignende bruksområder.[21]

Som tekstilfiber[rediger | rediger kilde]

Plantefibre fra stornesle har vært brukt som tekstilfibre og var i nødstider en erstatning for importert lin.[22] Utvinningen av fibrene omfattet det å rense stenglene for løv og legge dem til røyting, det vil si å legge dem i vann, eller utover en gressbakke for å la plantematerialet løses opp.[23] Så ble det brukt et verktøy kalt en bråk for å løsne fibrene fra plantematerialet, før man spant dem sammen til en tråd.[24]

En god del nesler ble funnet sammen med Kvalsundskipet fra slutten av 700-tallet e.kr. De var trolig lagt i myra til røyting. Eldre tradisjoner i Jølster opplyser dessuten at tråd fra nesler ble brukt som renning i åkler.[11] Et antependium fra gamle Glemmen kirke, overlatt til Norsk Folkemuseum, er et eksempel på et håndarbeid som inneholder tråd av stornesle, som sannsynligvis ble brukt da det gikk tomt for ulltråd.[24]

I sin tid anbefalt noen tyske og skotske forfattere å dyrke nesle for å utnytte dem på denne måten. Den norske botanikeren Fredrik Schübeler mente det ikke ville lønne seg i sammenligning med billig innført lin, og begrunnet det med arbeidsmengden det ville kreve å holde en flerårig åker fri for ugress.[24] Det eksklusive tekstilet fra 1700- og 1800-tallet, kalt nettelduk, ble laget av fibrene fra en plante fra østlige områder, ikke fra vår egen brennesle slik det er oppgitt en del steder.[24] Linné beskrev den østlige planten på 1700-tallet under navnet Urtica nivea, og plasserte den altså i nesleslekta. Det betyr at informasjonen oppgitt i verket Planter og tradisjon av Ove Arbo Høeg om at Urtica ble brukt til å veve nettelduk kan være riktig,[11] selv om det ikke betyr at stornesle ble brukt i det tekstilet. Noen tiår etter Linnés tid beskrev Charles Gaudichaud-Beaupré den østlige planten under navnet Boehmeria nivea.[25]

Roten av nesle kan brukes for å utvinne gulfarge.[26]

I folkemedisin[rediger | rediger kilde]

Stornesle har også tradisjoner som medisinplante. I Norge har man forsøkt å kurere en mengde problemer med den. Pisking med brennesle mot giktiske plager har i beste fall løst et problem og erstattet det med et annet.[11] Å drikke neslelåg, eller neslevann mot astma og andre luftveisplager må ha vært langt mindre plagsomt, selv om det sannsynligvis ikke har hatt medisinsk virkning.[11] Hårvask mot flass og kløe er også forsøkt.[11]

Det høye innholdet av jern kan for eksempel styrke kroppens forsvar mot anemi.[trenger referanse]

Innholdsstoffer. Tidligere trodde man at brennhårene var fylt med maursyre, men det har vist seg å være en blanding av histamin, acetylkolin, 5-hydroxytryptamin (serotonin) og et annet stoff som ikke er identifisert. Planten er rik på A og C-vitaminer i tillegg til mineraler som kalsium, jern, fosfor og kisel.[27][22] Mineralinnholdet kan utnyttes ved å bruke planten til kompostering eller nesleuttrekk. Det anbefales å ikke bruke naturmedisinske preparater av stornesle under graviditet eller overdrevet bruk under amming.[28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carl von Linné (1753). Species plantarum (latin). 2. s. 984. doi:10.5962/bhl.title.37656. 
  2. ^ a b «Brännässla». Den virtuella floran. Arkivert fra originalen 12. juli 2022. Besøkt 24. oktober 2021. 
  3. ^ Urticaria. Ordbok på Merriam-Webster.com. Merriam-Webster. Besøkt den 24. oktober 2021.
  4. ^ «dioik» i Botanisk- og plantefysiologisk leksikon hos UiO.
  5. ^ Arnesen G, Eidesen PB, Elven R, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M, Pedersen O og Solstad H (2021, 24. november). Karplanter: Vurdering av smånesle Urtica urens for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken.
  6. ^ a b c Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora. s. 466, 467. ISBN 978-82-05-51139-2. 
  7. ^ «Urtica dioica dioica». Norsk rødliste for arter. 2015. Besøkt 24. oktober 2021. 
  8. ^ «Urtica dioica holosericea Fr.». Norsk rødliste for arter. 2015. Besøkt 24. oktober 2021. 
  9. ^ «Urtica dioica L.». Norsk rødliste for arter. 2015. Besøkt 24. oktober 2021. 
  10. ^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24.11.2021). Karplanter: Linesle Urtica dioica subsp. sondenii. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken.
  11. ^ a b c d e f g h Høeg, Ove Arbo (1898-1993) (1974). Planter og tradisjon: floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Oslo: Universitetsforl. s. 658–662. ISBN 8200089304. 
  12. ^ Erken, Henriette Schønberg (1943). Sylting uten sukker eller med lite sukker. Oslo: Aschehoug. s. 13. 
  13. ^ Holmboe, Jens (1941). Gratis mat av ville planter. Oslo: Cappelen. s. 59. 
  14. ^ «Green borsht». Discover Ucraine. Besøkt 25. oktober 2021. 
  15. ^ «Kinteata». TasteAtlas. Besøkt 25. oktober 2021. 
  16. ^ «Irish nettle soup». Saveur. Besøkt 25. oktober 2021. 
  17. ^ Laban K. Rutto, Yixiang Xu, Elizabeth Ramirez, Michael Brandt, Mineral Properties and Dietary Value of Raw and Processed Stinging Nettle (Urtica dioica L.), International Journal of Food Science, vol. 2013, Artikkel-ID 857120, 9 sider, 2013.
  18. ^ Nyttevekstboka. Oslo: Dreyer. 1979. s. 16. ISBN 8209015931. 
  19. ^ Lysebraate, Inger Anne (1903-1999) (1973). Viltvoksende salatplanter. Oslo: Nyttevekstforeningen. 
  20. ^ Bakkevig, Sverre (1979). Nyttevekster fra fortid og nåtid. s. 27. ISBN 82-90215-18-5. 
  21. ^ Blekastad, Hans (1979). Naturen som spiskammer. Gyldendal. s. 56. ISBN 8205115583. 
  22. ^ a b Carlberg, Birgitta (1981). Nyttevekster i ny og gammel tid. [Oslo]: Cappelen. s. 87. ISBN 8202048974. 
  23. ^ (no) røyte i Det Norske Akademis ordbok
  24. ^ a b c d Hoffmann, Marta (1991). Fra fiber til tøy. Landbruksforlaget. s. 16, 61, 62. ISBN 8252914519. 
  25. ^ Boehmeria nivea (L.) Gaudich. i GBIF Secretariat (2021). GBIF Backbone Taxonomy. Checklist dataset: doi:10.15468/39omei besøksdato 22. oktober 2021
  26. ^ Jensen, Cecilie (1993). Urter. Statens fagtjeneste for landbruket ; [Hamar] : Urtehagen på Domkirkeodden. s. 77. 
  27. ^ Ensikat HJ, Wessely H, Engeser M, Weigend M. Distribution, Ecology, Chemistry and Toxicology of Plant Stinging Hairs. Toxins (Basel). 2021;13(2):141. publisert 13. februar 2021 doi:10.3390/toxins13020141
  28. ^ Vaughan, John Griffith (2003). The oxford book of health foods (engelsk). s. 112. «Nettle [Urtica dioica] should not be used during pregnancy and excessive use should be avoided during lactation.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stornesle&oldid=23433405»