Stornesle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stornesle
Stornesle
Vitenskapelig(e)
navn
:
Urtica dioica
L.
Norsk(e) navn: stornesle, brennesle, brennenesle
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Rosales
Familie: Neslefamilien
Slekt: Urtica
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: nitrogenholdig jord
Utbredelse: Eurasia, Nord-Afrika, innført i Nord-Amerika

Stornesle (Urtica dioica) er en brennesle som kan bli opptil 2 meter høy. Den vokser på næringsrik jord, ofte rundt bebyggelse. Smånesle er en annen art i samme slekt som er oppført på norsk rødliste for arter.[1] Slik navnet tilsier er alle delene av planten over jorden forsynt med brennhår som utskiller gift ved berøring. Selv om den kan opptre som et ugress er planten en tradisjonsrik nyttevekst. Dauvnesle og rødtvetann har lignende bruksområder.[2]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Stornesle er flerårig og har en flatedekkende, opprett vekstform. Stengelen er firkantet, ru og tett dekket med brennhår. Bladene er mellom 5 og 16 cm lange med tagger på kanten. Formen er oval og kan minne om egg eller hjerter og ender ut i en lang spiss. Spissen på bladene skiller unge eksemplarer av stornesle, fra unge eksemplarer av smånesle.[1] De er mørkegrønne på oversiden og lysegrønne på undersiden. Begge sidene er dekket med brennhår. De små blomstene dannes ved skuddspissene og mangler kronblader. Planten er særbu, med rent hunlige og rent hanlige individer. Frøene er nøtter. Roten består av gule, vannrette jordstengler og tallrike loddrette røtter.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Stornesle finnes overalt i Norge på næringsrik jord, steder hvor det er god tilgang til viktige gjødningsstoffer, spesielt nitrogen. Den er indikatorplante for nitrogenrik jord og vokser i plantesamfunn med andre arter som har de samme behovene. I NiN-systemet er den en vanlig art i en rekke naturtyper. Den vokser gjerne i tuer på grunn av at den sprer seg med krypende jordstengler.[1]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Siden smånesle er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter bør sankere gjøre seg kjent med kjennetegnene på de to plantene.

I mat[rediger | rediger kilde]

Planten er spiselig og blader av unge skudd, eller toppskudd kan brukes til suppe, stuing, eller som krydderurt. De bør høstes før planten frør seg. Når man ved sanking klipper planten helt ned vil man sørge for at det spretter opp nye skudd som kan sankes gjennom hele sommeren. Hansker er en effektiv beskyttelse mot brennhårene. Brennhårene uskadeliggjøres ved forvelling og tørking. Planten kan konserveres ved frysing og tørking.[3][4][5]

Som tekstilfiber[rediger | rediger kilde]

Fibrene som kan utvinnes av plantens stengler vært brukt som tekstilfibre. Fibrene kan utvinnes på samme måte som man utvinner fibre av lin.[6] Selv om tekstilet var hverdagstøy er det ikke funnet mye av det siden det ikke er spesielt holdbart.[7] Det eksklusive tekstilet fra 1700- og 1800-tallet, kalt nettelduk ble utvunnet av en nesleplante fra østlige områder, Boehmeria nivea, ikke fra vår egen brennesle slik det er oppgitt en del steder.[8] Roten av nesle kan brukes for å utvinne gulfarge[9]

I folkemedisin[rediger | rediger kilde]

Stornesle har også tradisjoner som medisinplante. Det høye innholdet av jern kan for eksempel styrke kroppens forsvar mot anemi.

Innholdsstoffer. Tidligere trodde man at brennhårene var fylt med maursyre, men det har vist seg å være en blanding av histamin, acetylkolin, 5-hydroxytryptamin (serotonin) og et annet stoff som ikke er identifisert. Planten er rik på A og C-vitaminer i tillegg til mineraler som kalsium, jern, fosfor og kisel.[6] Mineralinnholdet kan utnyttes ved å bruke planten til kompostering eller nesleuttrekk. Det anbefales å ikke bruke naturmedisinske preparater av stornesle under graviditet eller overdrevet bruk under amming.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Balvoll, Gudmund (1991). Åkerugras. Rygge: Plantevern-kjemi. s. 14. ISBN 8299149606. 
  2. ^ Blekastad, Hans (1979). Naturen som spiskammer. Gyldendal. s. 56. ISBN 8205115583. 
  3. ^ Nyttevekstboka. Oslo: Dreyer. 1979. s. 16. ISBN 8209015931. 
  4. ^ Lysebraate, Inger Anne (1903-1999) (1973). Viltvoksende salatplanter. Oslo: Nyttevekstforeningen. 
  5. ^ Bakkevig, Sverre (1979). Nyttevekster fra fortid og nåtid. s. 27. ISBN 82-90215-18-5. 
  6. ^ a b Carlberg, Birgitta (1981). Nyttevekster i ny og gammel tid. [Oslo]: Cappelen. s. 87. ISBN 8202048974. 
  7. ^ Tradisjonsplanter i Salten. Saltdal: Salten friluftsråd. 1997. s. 10. 
  8. ^ Hoffmann, Marta (1991). Fra fiber til tøy. Landbruksforlaget. s. 16. ISBN 8252914519. 
  9. ^ Jensen, Cecilie (1993). Urter. Statens fagtjeneste for landbruket ; [Hamar] : Urtehagen på Domkirkeodden. s. 77. 
  10. ^ Vaughan, John Griffith (2003). The oxford book of health foods (engelsk). s. 112. «Nettle [Urtica dioica] should not be used during pregnancy and excessive use should be avoided during lactation.» 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]