Engsyre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Engsyre
Engsyre
Engsyre
Vitenskapelig(e)
navn
:
Rumex acetosa
R. acetosa ssp. acetosa

R. acetosa ssp. pratensis
R. acetosa var. pratensis
R. acetosa var. vulgaris
Acetosa pratensis
Acetosa pratensis ssp. pratensis

Norsk(e) navn: Engsyre
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planter
Divisjon: Dekkfrøete blomsterplanter
Klasse: Tofrøbladete blomsterplanter
Orden: Nellikordenen
Familie: Slireknefamilien
Slekt: Syreslekta
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Eurasia, New Zealand

Engsyre (Rumex acetosa) blir også kalt matsyre, surstilk, surblad eller bare syre, noe som gjenspeiler den syrlige smaken. Den er en flerårig plante i syreslekta i slireknefamilien. Den kan bli mellom 30 og 90 cm høy. I likhet med flere av sine slektninger inneholder den oksalsyre og kan gi forgiftninger. Til tross for det har den lange tradisjoner som mat for mennesker og dyr.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Planten er særbu. Stengelen er rødaktig og hul. De grønne pilformede bladene vokser spredstilt og former en rosett nede ved bakken. De nederste bladene blir mellom 4 og 12 cm lange. De to til fire stengelbladene har bladfliker som omslutter stengelen.[1] Bladenes syrlige smak er opphav til navn som «surblad» og «syre» og lignende.[2] Bladene er grønne. Den blomstrer mellom mai og juli og bærer en glissen, smal blomsterstand med enkle, rette grener. Fargen er grønnaktig rød, eller mørk rød. Frukten er en nøtt omkring 2 mm i størrelse.[1] Stilken er ofte vridd.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Engsyre vokser over hele Eurasia, og er innført på New Zealand. En nær slektning er fransk matsyre (Rumex scutatus). Den liker seg i nøytral eller litt sur jord, fra enger, veikanter og kulturmark i lavlandet, via skogsområder til fjellet i Sør-Norge inntil 1.900 moh.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Hele planten kan spises, men særlig bladene kan inntas rå. Opp gjennom historien har den blitt kokt til suppe, grøt og stuing.[2] Den har blitt brukt i folkemedisin og blitt tilskrevet urindrivende og febernedsettende effekt. Planten er en god kilde til C-vitamin. Engsyre inneholder omkring 1,5% oksalsyre i plantesaften og bør derfor, i likhet med andre syrearter, gjøkesyre og blader av rabarbra, ikke inntas i store mengder.[3] «Syregrøt» ble noen ganger spist som dessert sammen med melk, noe som har en nøytraliserende virkning på oksalsyren. Folk med svake nyrer bør være spesielt forsiktige med å spise retter tilberedt med engsyre eller andre syrearter.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora. s. 593. ISBN 978-82-05-51139-2. 
  2. ^ a b Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 563. ISBN 8200089304. 
  3. ^ Lindemark, Otto (1975). Giftige blomsterplanter. Oslo: Grøndahl. s. 27, 28. ISBN 8250400151. 
  4. ^ Mehus, Harald (1978). Viltvoksende, grønne matplanter i Nord-Norge. Tromsø: Universitetet i Tromsø. s. 14, 15. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]