Stork

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Stork
Stork
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ciconia ciconia
(Linnaeus, 1758)
Norsk(e) navn: stork,
vanlig stork,
hvit stork
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Storkefugler
Familie: Storkefamilien
Slekt: Ciconia
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: våtmark, jordbrukslandskap
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for stork
Grønn: hekkeområde
Blå: overvintringsområde

Stork (Ciconia ciconia) er en art i storkefamilien (Ciconiidae) og tilhører slekten Ciconia , som teller sju arter og er den mest tallrike storkeslekten. Den er utbredt i det meste av Øst-Europa, særlig i Polen. Det finnes også hekkebestander i Spania og Portugal og enkelte steder i det øvrige Europa, samt i Nordvest-Afrika. Bestandene i det nordvestre Europa har imidlertid vist sterk nedgang gjennom flere tiår, selv om arten regnes som livskraftigIUCNs rødliste. I Norge observeres arten kun tidvis, både i Nord- og Sør-Norge. Arten består som to taxa.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Stork
Flygende stork.
Egg

Stork blir cirka 100–102 cm høy og veier normalt omkring 2 275–4 400 g. Den har et vingespenn på cirka 155–165 cm. Fjærdrakten er hovedsakelig hvit med sorte vingefjær. Øynene har mørk brun eller grå iris, og er omgitt av sort hud. Det store koniske nebbet og de lange undere ekstremitetene er rødlige. Hanner er gjennomgående noe større enn hunner, og ssp. asiatica er marginalt større enn nominatformen.[1]

Stork er normalt nærmest lydløs og praktisk talt stum, men når den er i redet kan den klappe med nebbet og gi fra seg en hissende lyd.[1]

Arten er nært knyttet til både tørre åpne landskap og fuktige våtmarksområder, det siste kanskje mer i nord enn i sør. Den opptrer i områder med sparsom vegetasjon, der den kan jakt på store virvelløse dyr og små virveldyr. Dette utgjør typisk gressland, stepper, savanner, kultiverte områder, saltsletter, myrområder, fuktig beitemark, elvebredder, diker, dammer og innsjøer med mer, i Kaukasus opp mot 3 500 moh. Arten unngår områder med permanent kulde eller spesielt kaldt vær og tilnærmet konstant eller svært mye regn.[1]

Fysisk er ikke arten blant de største storkene, men redene de bygger kan være enorme. Og gjenbruk og mindre påbygging er vanlig. Arten er som oftest trekkfugl, selv om noen fugler også overvintrer i Europa. I Palearktis begynner hekketiden normalt i perioden februarapril, mens den kan starte mye tidligere lenger sør. I det sørlige Afrika hekker for eksempel fuglene alt fra septembernovember. I Øst-Europa har man erfaring med at det går cirka 15 dager fra de første fuglene ankommer til hekkingen er igang. Og som oftest hekker stork i løse kolonier, men den kan også hekke i solitære par. Reder bygges av kvist og fôres med torv, ekskrementer, papir og annet lignende materiale. Det blir normalt plassert i toppen av et tre eller på toppen av store bygninger. Redet kan være opp mot 250 cm dypt eller mer, og det kan ha en diameter på mer en 200 cm. Hunnen legger normalt 1–7 egg, og inkubasjonstiden er cirka 33–34 dager. Avkommet er dekket av hvit dun og får full fjærdrakt etter cirka 58–64 dager. Reproduktive blir de først etter 2–7 år. Det eldste ringmerkede eksemplaret man kjenner til ble 33 år, men i fangenskap har flere blitt over 35 år gamle. Den ringmerkede fuglen som ble 33 år, reproduserte i en alder av 32 år med suksess og fikk tre unger.[1]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Elliott (2018).[2] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[3][4] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste

Populasjon[rediger | rediger kilde]

Den globale populasjonen ble av Wetlands International (2015) estimert til å bestå av cirka 700 000–704 000 individer, hvorav cirka 447 000–495 000 voksne individer med tilhold i Europa.[5] Ifølge BirdLife International (2018) har populasjonen en økende trend.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Elliott, A., Garcia, E.F.J. & Boesman, P. (2018). White Stork (Ciconia ciconia). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52744 on 29 April 2018).
  2. ^ Elliott, A. (2018). Storks (Ciconiidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52205 on 28 April 2018).
  3. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  4. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  5. ^ Wetlands International. 2015. Waterbird Population Estimates. Available at: wpe.wetlands.org. (Accessed: 29/04/2018).
  6. ^ BirdLife International (2018) Species factsheet: Ciconia ciconia. Downloaded from http://www.birdlife.org on 29/04/2018.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]