Einar Dønnum

Einar Dønnum
Født		19. apr. 1897 Østre Aker
Død		22. apr. 1947 (50 år) Akershus slott og festning
Beskjeftigelse		Politibetjent, lærer, predikant
Parti		Nasjonal Samling (1940–1945)
Nasjonalitet		Norge

Einar Olav Christiansen Dønnum (født 19. april 1897 i Østre Aker, død 22. april 1947) var avdelingsleder hos Statspolitiet i Norge under andre verdenskrig. Han ble i landssvikoppgjøret etter krigen dømt for å ha deltatt i tortur, mishandling og henrettelse av norske motstandsfolk og ble skutt på Akershus festning i april 1947.

Før krigen var Dønnum bestyrer og søndagsskolelærer i Filadelfiamenigheten i Oslo. I åtte år arbeidet han som søndagsskolelærer før han måtte si opp jobben. Han hadde vært utro mot sin kone og hadde innledet et seksuelt forhold til en 17-årig jente, noe som var uforenlig med virket i menigheten. Utenfor menigheten drev han skraphandel og en virksomhet som kjøper og selger brukte klær.

Karriere i statspolitiet

Da krigen kom, ble han medlem av NS i november 1940. Året etter begynte han som midlertidig konstabel i politiet. Etter noen uker ved Ordenspolitiet i Oslo kom han til overvåkingsavdelingen, en enhet som var en slags forløper for Statspolitiet (Stapo). 1. juni 1941 ble han overført til Statspolitiet. Etter flere forfremmelser ble han politifullmektig 1. september 1944. Han fikk også kriminalteknisk utdannelse ved «Führerschule der Sicherheitspolizei» i Berlin.

I deler av Stapo-tiden var Dønnum avgitt til det tyske sikkerhetspolitiet. Fra september 1942 til mars 1943 var han tolk og etterforsker hos tyskerne.

Dønnum opptrådte både som Stapo-mann og som provokatør i bestrebelsene på å rulle opp den norske motstandsbevegelsen. Han var involvert i en rekke saker der motstandsfolk ble grovt torturert og mishandlet, og deltok selv i en eksekusjonsgruppe som henrettet norske motstandsfolk.

Mål for motstandsbevegelsen

Dønnums virke medførte etter hvert at han måtte leve et liv som utstøtt og truet. Innen Stapo ble han uglesett, siden han også arbeidet med etterforskning av egne politikolleger. Hjemme opplevde han en splittet familie. Kvinnene i familien – kone og tre døtre – sympatiserte med motstandsbevegelsen, og Dønnum flyttet til slutt ut fra hjemmet. Sønnen var i tenårene, og fulgte faren. Han fikk selv jobb i Stapo.

Motstandsbevegelsen satte Dønnum på sine likvidasjonslister, og det ble foretatt forsøk på å ta livet av ham.

I februar 1942 prøvde Osvald-gruppen å ramme ham ved sprenge huset hans i Vollsveien 45 på Jar. En bombe ble rigget med snorutløser til hageporten. Den ble utløst, men Dønnum selv var ikke tilstede og ingen ble skadet i eksplosjonen.

Dønnum hadde kontor i Stapos lokalkontor for Oslo og Aker, i Henrik Ibsensgate. Der ble det i august samme året gjort forsøk på å likvidere Dønnum og andre Stapo-ledere med en sprengladning koblet til telefonen. En annen Stapo-mann ble drept, men Dønnum slapp unna.

Oppgjøret etter krigen

Da Dønnum i mai 1945 skjønte at krigen var tapt og at han ville bli stilt til ansvar, rømte han sammen med sønnen til Sverige. Begge ble pågrepet av svensk politi, og utlevert til Norge i juli 1945.

I landssvikoppgjøret sto Dønnum tiltalt for blant annet legemsbeskadigelse, mishandling, medvirkning til drap og legemsbeskadigelse med farlig redskap. Han fikk dødsdom og ble henrettet på Akershus festning 22. april 1947. Dønnums unge sønn ble liksom faren kjent som en nidkjær og nådeløs tjenestemann som ofte brukte tortur under forhør. Etter krigen ble også han dømt for å ha deltatt i mishandling av fanger. Dommen lød på seks års tvangsarbeid. Han ble løslatt 18. desember 1948 fra Gulskogen tvangsarbeidsleir.