Einar Dønnum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Einar Dønnum
Født19. april 1897
Død22. april 1947 (50 år)
NasjonalitetNorge


Einar Olav Christiansen Dønnum (født 19. april 1897 i Østre Aker, død 27. april 1947) var avdelingsleder hos Statspolitiet i Norge under andre verdenskrig. Han ble i landssvikoppgjøret etter krigen dømt for å ha deltatt i tortur, mishandling og henrettelse av norske motstandsfolk og ble skutt på Akershus festning.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Før krigen var Dønnum bestyrer og søndagsskolelærer i en pinsemenighet. I åtte år arbeidet han som lærer i denne bevegelsen, før han måtte si opp jobben. Han hadde vært utro mot sin kone og innledet et seksuelt forhold til en 17-årig jente, noe som var uforenlig med virket i menigheten.

Utenfor menigheten drev han skraphandel, og med kjøp og salg av brukte klær.[1]

Karriere i statspolitiet[rediger | rediger kilde]

Da krigen kom ble han medlem av NS 1. november 1940. Året etter begynte han som midlertidig konstabel i politiet. Etter noen uker ved Ordenspolitiet i Oslo kom han til overvåkingsavdelingen, en enhet som var en slags forløper for Statspolitiet. 1. juni 1941 ble han formelt overført til Stapo. Etter flere forfremmelser ble han politifullmektig 1. september 1944. Han fikk også kriminalteknisk utdannelse ved «Fürerschule der Sicherheitspolizei» i Berlin.

Under deler av Stapo-tiden var Dønnum avgitt til det tyske sikkerhetspolitiet. Fra september 1942 til mars 1943 var han tolk og etterforsker hos tyskerne.

Dønnum opptrådte både som Stapo-mann og som provokatør i bestrebelsene på å rulle opp den norske motstandsbevegelsen. Han var involvert i en rekke bestialske saker der motstandsfolk ble torturert og mishandlet, og deltok selv i eksekusjonsgruppe som henrettet norske motstandsfolk.[2]

Mål for motstandsbevegelsen[rediger | rediger kilde]

Dønnums virke medførte etter hvert at han måtte leve et liv som utstøtt og truet. Innen Stapo ble han uglesett, siden han også arbeidet med etterforskning av egne politikolleger. Hjemme opplevde han en splittet familie. Kvinnene i familien - kone og tre døtre - sympatiserte med motstandsbevegelsen, og Dønnum flyttet til slutt ut fra hjemmet. Sønnen var i tenårene, og fulgte faren. Han fikk selv jobb i Stapo.

Motstandsbevegelsen satte Dønnum på sine likvidasjonslister, og det ble gjort forsøk på å ta livet av ham.

Alt i februar 1942 prøvde Osvald-gruppen å ramme ham ved sprenge huset hans på Voldsveien 45 på Jar. En bombe ble rigget med snorutløser til hageporten. Den ble utløst, men Dønnum selv var ikke tilstede og ingen ble skadet i eksplosjonen.[3] En detalje som kom eller var kommet til overflaten, er at det ikke var skilt på døren.

Han hadde kontor i Stapos lokalkontor for Oslo og Aker, i Henrik Ibsensgate. Der ble det i august samme året gjort forsøk på å likvidere Dønnum og andre Stapo-ledere med en sprengladning koblet til telefonen. En annen Stapo-mann ble drept, men Dønnum slapp unna.[4][5]

Oppgjøret etter krigen[rediger | rediger kilde]

Da Dønnum i mai 1945 skjønte at krigen var tapt og at han ville bli stilt til ansvar, rømte han sammen med sønnen til Sverige. Begge ble pågrepet av svensk politi, og utlevert til Norge i juli 1945.[6]

I landssvikoppgjøret sto Dønnum ansvarlig for blant annet legemsbeskadigelse, mishandling, medvirkning til drap og legemsbeskadigelse med farlig redskap. Han fikk dødsdom og ble henrettet på Akershus festning i 1947. Dønnums unge sønn ble liksom faren kjent som en nidkjær og nådeløs tjenestemann som ofte brukte tortur under forhør. Etter krigen ble også han dømt for å ha deltatt i mishandling av fanger. Dommen lød på seks års tvangsarbeid, men han ble løslatt i 1948.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 104-106. Eirik Veum: Nådeløse Nordmenn. Statspolitiet 1941 - 1945. Kagge Forlag 2012 ISBN 978-82-489-1174-6
  2. ^ Side 104-106, side 309. Eirik Veum: Nådeløse Nordmenn. Statspolitiet 1941 - 1945. Kagge Forlag 2012 ISBN 978-82-489-1174-6
  3. ^ Side 216. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden, Oslo 1997 ISBN 82-00-22529-1
  4. ^ Asbjørn Sunde: Menn i mørket
  5. ^ Side 231. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden, Oslo 1997 ISBN 82-00-22529-1
  6. ^ Side 119. Eirik Veum: Nådeløse Nordmenn. Statspolitiet 1941 - 1945. Kagge Forlag 2012 ISBN 978- 82-489-1174-6
  7. ^ Side 309. Eirik Veum: Nådeløse Nordmenn. Statspolitiet 1941 - 1945. Kagge Forlag 2012 ISBN 978-82-489-1174-6