Hans Jakob Skaar Pedersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Hans Jacob Skaar Pedersen)
Hopp til: navigasjon, søk

Hans Jakob Skaar Pedersen (født 30. desember 1908, død 30. mars 1946) var en norsk statspolitisjef og torturist. Han ble henrettet ved skyting den 30. mars 1946 ved Sverresborg festning i Bergen.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pedersen ble født i Stavanger som sønn av apoteker Henrik Bernhard Petersen og konen Tyri Josefine. Familien flyttet flere ganger i Pedersens oppvekst. Faren var så streng at han en gang forlot en kinoforestilling i protest fordi personer i filmen kysset hverandre. Sønnen tok handelsgymnaset og arbeidet deretter på sakførerkontor i Florø, der han gjorde et svært godt inntrykk. I lengden ble Pedersen likevel gående arbeidsledig, og uttalte senere: «Jeg ble derfor bitter mot den bestående samfunnsorden og syntes at demokratiet og parlamentarismen hadde spilt fallitt.» Han dro til sjøs i noen år, og på Den norske Amerikalinje ble han kjent med tyske nasjonalsosialister som overbeviste ham om at Vesten måtte stå sammen mot bolsjevismen og faren fra øst. Da han gikk i land i Egersund, der familien nå bodde, meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Kort etter invasjonen av Norge meldte også faren seg inn. Da hadde de seks barna hans vært NS-medlemmer i flere år allerede.[2]

Politimester[rediger | rediger kilde]

Våren 1941 avla Pedersen juridisk embetseksamen med haud. Han ble tilbudt en stilling som dommerfullmektig i Torridal med kontor i Kristiansand. I januar 1942 ble han konstituert som lensmann i Avaldsnes og ordfører i Kopervik og Stangeland, der han også var gruppefører for NS – en enkel oppgave, siden han var det eneste NS-medlemmet på stedet. Han hadde godt ord på seg for å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Da Nils Olsen Tjilkårstad ble arrestert for å hjulpet en rømt russisk fange, hjalp Pedersen ham ut av fengselet. «Han la en demper på tyskernes oppførsel her, og talte befolkningens sak når det kom til kontroverser,» sa kjøpmann Frimann Skei i avhør. Da Fanny Wathne ble rammet av forordningene mot norske jøder høsten 1942, svarte Pedersen positivt på henvendelsen om hjelp, og mannen hennes erklærte etter krigen: «Jeg er ikke i tvil om at Skaar Pedersens innskriden i vår sak gjorde meget til at min hustrus liv ble spart, og vår formue ikke inndratt.»[3] Sommeren 1943 ble Pedersen politifullmektig i statspolitiet i Stavanger, der hans foreldre og lillesøsteren Åsta bodde. Han forble moderat den første tiden, holdt seg unna skjerpede forhør, advarte sine underordnede mot å bruke tortur, og refset en tjenestemann som hadde vært hardhendt mot en fange.[4]

Rogaland var et prioritert område for Gestapo som det sannsynlige utgangspunkt for en alliert invasjon i Norge. 29. november 1944 sprengte fem mann knottfabrikken i Hillevåg i luften. Så ble Gestapo-mannen Herbert Geicke likvidert, og i januar 1945 ble statspolitimannen Leonard Wickstrøm drept på åpen gate i Stavanger.[5] Etter drapet på kollegaen Wickstrøm gikk Pedersen alltid bevæpnet, og holdt seg inne om kvelden. Han mottok trusselbrev og små likkister i posten. Enda mer skremt ble han over en liste utarbeidet av SS-Obersturmbannführer Friedrich Wilkens, sjef for sikkerhetspolitiet i Stavanger. Listen omfattet 11 av byens fremste borgere, deriblant banksjef John Myhre, direktørene Wilhelm Kavli og Sigurd Barstad, og skipsrederne Ole Bergesen og E.Bassøe. Pedersen var overbevist om at dette var en likvidasjonsliste.[6] Dermed fikk han panikk da Wilkens selv, samt to andre tyskere, ble drept under en aksjon 4. april 1945 mot to norske agenter for SIS som lå i dekning i en hytte på Risholmen i Lutsivannet sør for Sandnes med en radiosender. Listen som Wilkens hadde forfattet, skulle visstnok iverksettes, hvis Wilkens selv var tatt av dage.

Pedersen var til stede i Gestapo-huset i Eiganesveien 17 (det nåværende Solvang aldershjem) da den atten år gamle fangen Thor Kluge ble skamslått og brakk to bein i venstre hånd. Han slo også da tannlegen Einar Sundfør Årstad ble slått og sparket i to en halv time så to ribbein brakk, og nyrene ble skadet. Han holdt gårdbruker Udmund Tufte mens SS-Sturmscharführer Arnold Höllscher slo mannen med stokk under fotsålene. Selv fikte Pedersen til fangen Sverre Vesterhus 40-50 ganger. «Jeg gjorde det for å spare norske fanger,» forklarte Pedersen selv. «Wilkens var nettopp skutt, og tyskerne var fulle, både kvinner og menn, og det var ikke godt å si hva de ville finne på. De var desperate.» Da nederlaget var et faktum i mai 1945, var tyskerne i Eiganesveien 17 ganske riktig stupfulle, og Höllscher ravet ned i kjelleren med en maskinpistol for å drepe fangene. De norske vaktene hindret dette. Pedersen samlet inn avdelingens våpen, låste dem inn og gav mannskapet ordre om å overgi seg fredelig. Selv satte han seg til å vente på arrestasjon, men da ingenting skjedde, ringte han selv politifullmektig Christian Benneche og ba om å bli arrestert.[7]

Dødsdommen[rediger | rediger kilde]

Pedersen satt en stund i fengsel i Lagårdsveien, der han fikk tilbakefall av malaria. Han gjentok at han hadde deltatt i mishandlingen for å spare uskyldiges liv, om tyskerne satte likvidasjonsplanene ut i livet. Høyesterettsdommer Johs. Andenæs påpekte at Gestapo-mannen Per Oppegaard slapp dødsstraff selv om han hadde opptrådt langt grovere enn Pedersen. Men bare en av dommerne i Høyesterett, Edvin Alten, stemte mot dødsstraff for Pedersen.[8] Han var i mellomtiden blitt en sterkt troende kristen. Kvelden før henrettelsen fikk han besøk av fire fra familien, pluss presten. De lot ham vite at de var overbevist om hans uskyld, og var stolte av ham. Han bad dem dra hjem igjen. Den høye, atletiske Pedersen var gått ned sytten kilo. Kl 5 den følgende morgen ble han skutt på Sverresborg festning.[9]

Holger Tou, som hadde torturert fanger mens han var Pedersens underordnede, ble henrettet året etter.

De etterlevende[rediger | rediger kilde]

Pedersen etterlot seg foreldre og søsken som mente dødsdommen var feil. I flere år samlet de inn materiale før de bad om gjenopptakelse i 1956 for å rense hans minne og derved utøve rettferdighet, skrev de til Gulating lagmannsrett. I november samme år ble begjæringen forkastet, siden de nye opplysningene ikke endret de fakta han var blitt dømt etter. Høyesterett var enig. I 1979 fikk søsteren Åsta Lie utgitt en diktsamling på Gyldendal. «Vi skjønner ikke dette, at dødsstraff var det rette. For kall det ære eller skam, vi elsket ham.» Hun tok senere sitt liv ved å hoppe ut fra altanen i femte etasje på aldershjemmet.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stavanger Aftenblad: Historien om Hans Jacob Skaar Pedersen Arkivert 12 mai 2010 hos Wayback Machine.
  2. ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 98-9), forlaget Gyldendal, Oslo 2011, ISBN 978-82-05-41088-6
  3. ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 100)
  4. ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 98)
  5. ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 102)
  6. ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 105)
  7. ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 105-6)
  8. ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 107)
  9. ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 110)
  10. ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 111-2)