Slagugle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slagugle
Slagugle
Vitenskapelig(e)
navn
:
Strix uralensis
Pallas, 1771
Norsk(e) navn: slagugle[1]
(uralugle,sichuanugle)
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Ugler
Familie: Uglefamilien
Slekt: Strix
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-EN-no.svg

EN — Sterkt truet
Artsdatabanken (2021)[3]

Habitat: taiga
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for slagugle
Slagugle, video

Slagugle (Strix uralensis) er også stedvis kjent som uralugle (S. u. uralensis) og sichuanugle (S. u. davidi, blir av noen regnet som en selvstendig art, som i inndelingen under). Arten tilhører de såkalte skoguglene (Strigini) og har åtte[4] eller ni[5] underarter. Underarten S. u. liturata opptrer i Norge. Slagugla er en nær slektning av lappugla (S. nebulosa).[5]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Arten har et bredt, rundt hode med distinkt grå ansiktsdisk, runde sorte øyne og gult nebb. Den er måler cirka 50–62 cm[5] og kan minne om en stor kattugle, kjennes imidlertid lett på det bleke sløret rundt øynene. Hunnen blir størst og veier cirka 570–1 300 g, mens hannen gjerne veier omkring 500–950 g.[5]

Fjærdrakten er i hovedsak grå og kamuflasjefarget. Lys grå til nærmest hvit i buken med ispedde mørke spetter og mørk spettet grå, grågrønn eller gråbrun på ryggsiden, litt etter underarten. De vestlige formene har lysere fjærdrakt enn de østlige, bortsett fra de tre japanske underartene.[5]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Arten er utbredt i det boreale barskogbeltet i Eurasia, fra Fennoskandia i vest og østover gjennom Sibir til Korea og Japan i øst. I vest flekkvis så langt sør som til Polen, Balkan og Karpatene. I Norge regnes arten som meget sjelden, og den hekker nesten bare i Hedmark.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Arten er stedbunden og ofte stillesittende. Hannene og nesten alle hunnene holder seg gjerne i umiddelbar nærhet av en tidligere hekkeplass, selv til tider når mattilgangen er begrenset. Under spesielt tøffe vintre kan noen hunner gjøre korte trekk, typisk 100–150 km, og, dersom dem overlever, initiere et nytt territorium.[5]

Slagugla jakter mest om natten og tar først og fremst små pattedyr i musefamilien, hamsterfamilien og ungdyr i hareslekten, men også noen fugler og av og til også noen amfibier, firfisler og insekter. Arten eter dessuten åtsel. I Finland består dietten av cirka 86 % pattedyr, hvorav de fleste tilhører slekten Microtus.[5]

Slagugla er monogam og danner normalt livslange parforhold. Reiret legges gjerne til fuglekasser, gamle reder etter andre rovfugler eller i toppen av en råtten høystubber, men av og til også til hule trær og hulrom i klipper og bygninger. Hunnen legger som regel 2–4 egg, men 1–6 regnes som normalt. Eggene legges med et intervall på 1–3 dager. Hunnen ruger eggene i 28–34/35 dager, mens hun mates av hannen. Ungene forlater redet etter 35–40 dager og blir flygedyktige cirka 45 dager gamle. De blir imidlertid sammen med foreldrene i ytterligere 2–3 måneder. Formering skjer fra fuglene er omkring 3–4 år gamle. Arten er kjent for å være svært aggressiv ved reiret og kan med sine lange klør skade inntrengere alvorlig.[5]

Ringmerkede individer bekrefter en levealder på 20 år, men noen lever nok lenger.[5]

Rødlistevurdering[rediger | rediger kilde]

Utbredelse og økologi: Slagugle hekker i Norge regelmessig, men fåtallig i østlige skogsområder i Hedmark og Nord-Trøndelag. Arten har østlige deler av Norge som vestgrense for sin europeiske utbredelse. Den hekker helst i barskog, gjerne i mosaikk med store myrer. Føden består hovedsakelig av smågnagere. Slagugla er hovedsakelig standfugl.

Bestand og bestandsutvikling: Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått å være mellom 30 og 40 individer, og den ble da vurdert som økende.[6] Etter 2005 har antall hekkefunn i tre smågnagerår vært 14, til forskjell fra maksimalt tre før dette. Økningen kan ha samme forklaring som lappuglenes ekspansjon, nemlig markmusenes gjeninntog i gnager­svingningene etter 2005, og i særdeleshet de tre siste gnagertoppårene 2011, 2014 og 2018.[7]

Bestandsestimatet tilsier rødlistekategori kritisk truet CR etter kriteriet D1 (få reproduksjonsdyktige individ).

Påvirkninger: Bestanden påvirkes av svingninger i smågnagerbestanden. Mangel på reirplasser framheves som en negativ påvirkningsfaktor for slagugla i Sverige.[8] Utplassering av hekkekasser har sannsynligvis hatt en viss positiv effekt på bestanden, i alle fall på å dokumentere hekkinger. Flatehogst rundt reirtreet blir framhevet som negativt.[8]

Konklusjon: Slagugle vurderes til rødlistekategori kritisk truet CR, på bakgrunn av bestandsestimater[3]

IUCN regner slagugla som en livskraftig art, men den står oppført på CITES liste II.[2]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Taxonomy in Flux[4] og er i hovedsak basert på Wink et al. (2008)[9] og Fuchs et al. (2008b)[10]. BirdLife International og HBW Alive regner ikke med tribuset Strigini, men legger Strix direkte under Striginae.[11] Slektsforholdet mellom artene i Strix regnes heller ikke som avklarte. Utbredelsen av underartene er i henhold til HBW Alive.[5] Norske navn på arter og grupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[12][13] Norske navn i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. 
  2. ^ a b BirdLife International 2016. Strix uralensis. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22689108A93218506. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22689108A93218506.en. Downloaded on 23 February 2019.
  3. ^ a b «Artsdatabankens rødliste for arter». Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 22. februar 2022. 
  4. ^ a b Boyd III, John H. (22. desember 2015). «Taxonomy in Flux: Version 3.04». Besøkt 26. september 2016. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k Holt, D.W., Berkley, R., Deppe, C., Enríquez Rocha, P., Petersen, J.L., Rangel Salazar, J.L., Segars, K.P., Wood, K.L. & Marks, J.S. (2019). Ural Owl (Strix uralensis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/55042 on 23 February 2019).
  6. ^ (Shimmings & Øien 2015)
  7. ^ (R. Solheim, pers. medd.)
  8. ^ a b (SLU Artdatabanken 2020)
  9. ^ Wink, M., P. Heidrich, H. Sauer-Gürth, A.-A. Elsayed, and J. Gonzalez (2008), Molecular Phylogeny and Systematics of Owls (Strigiformes), in “Owls: A Guide to Owls of the World”, 2nd ed., (König, C., and F. Weick), Christopher Helm, London.
  10. ^ Fuchs, J., J.-M. Pons, S.M. Goodman, V. Bretagnolle, M. Melo, R.C.K. Bowie, D. Currie, R. Safford, M.Z. Virani, S. Thomsett, A. Hija, C. Cruaud, and E. Pasquet (2008b), Tracing the colonization history of the Indian Ocean scops-owls (Strigiformes: Otus) with further insight into the spatio-temporal origin of the Malagasy avifauna, BMC Evol. Biol. 8:197.
  11. ^ Marks, J.S., Cannings, R.J. & Mikkola, H. (2019). Typical Owls (Strigidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52260 on 23 February 2019).
  12. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  13. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]