Suzannah Ibsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Suzannah Thoresen)
Hopp til: navigasjon, søk
Suzannah Ibsen
Portrett av Suzannah Ibsen - no-nb digifoto 20150709 00002 bldsa ib1b1003.jpg
FødtSuzannah Daae Thoresen
26. juni 1836
Herøy i Møre og Romsdal
Død3. april 1914
Kristiania
GravlagtVår Frelsers gravlund
Ektefelle Henrik Ibsen
Far Hans Conrad Thoresen
Mor Sara Margrethe Daae
Barn Sigurd Ibsen
Yrke Dramatiker, poet
NasjonalitetNorge

Suzannah Ibsen (født Suzannah Daae Thoresen) (født 26. juni 1836 i Herøy i Møre og Romsdal, død 3. april 1914) var Henrik Ibsens kone.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Hennes foreldre var sokneprest Hans Conrad Thoresen (1802–1858) og hans andre hustru Sara Margrethe Daae (6. april 1806 - 10. mai 1841) datter av presten Johan Christopher Haar Daae. Hun var søskenbarn av embetsmann og politiker Ludvig Daae (1829–1893). Etter at moren døde i barselseng, giftet faren seg med familiens danske guvernante, Magdalene Thoresen (1819–1903). De flyttet så til Bergen hvor Hans Conrad Thoresen ble prost i Korskirken. Suzannah Ibsens stemor ble senere en berømt forfatter.

Etter suksessen med Gildet paa Solhoug ble Ibsen invitert til prostefruens litterære salong, og det var da han først møtte og ble forelsket i husets datter, Suzannah. Henrik Ibsen var på denne tid sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen, (i det samme Komediehuset på Engen som senere huset Den Nationale Scene.

Henrik Ibsen ble første gang invitert hjem til Thoresen-familien i Bergen i januar 1856 og de ble gift 18. juni 1858 få dager etter hennes far ble begravet.[1] Deres eneste barn, Sigurd Ibsen, ble født 23. desember 1859. Karoline Bjørnson fortalte senere Francis Bull at det i Kristiania i 1860 ble gjengitt med forferdelse at Suzannah kort etter fødselen hadde sagt til sin mann: «Nå vil jeg ikke ha flere barn.» Det ble dengang oppfattet som den rene ugudelighet.[2] Sigurd Ibsen giftet seg med Karoline og Bjørnstjernes datter Bergliot.

Hun har vært beskrevet som sin manns litterære konsulent, og skal dessuten ha tjent som inspirasjon for mange av de sterke og ubøyelige kvinneskikkelser som er å finne i hans forfatterskap. I 1858 oversatte hun Gustav Freytags Graf Waldemar til norsk for å hjelpe Kristiania norske Theater, hvor ektemannen den gang slet i motvind som artistisk direktør. Stykket ble spilt tre ganger, 25., 27. og 29. september 1861.

Parets oldebarn, Jon Bille, fortalte til Johannes Møllehaves kone at hans oldefar først skrev en versjon av Et dukkehjem hvor Nora blir hos Helmer. Suzannah var uenig i at Nora kunne bli i et så sørgelig ekteskap, og ropte: «Nora går!» Ibsen ropte: «Nora blir!» Etter to uker på dette viset ropte Suzannah: «Enten går Nora, eller så går JEG!» Ibsen kjente sin kone og valgte versjonen der Nora går. Da ble iallfall Suzannah i sitt ekteskap. Og versjonen der Nora blir, kom i bruk i Tyskland, der man ikke ville godta at en gift kone forlot sine barn.[3]

Henrik Ibsen kalte gjerne sin hustru for «Ørnen», en forklaring på kjælenavnet kan trolig leses ut av en passus i det historiske dramaet Hærmændene paa Helgeland (1858):

SitatHm, sæt en Ørn i Bur og den vil bide i Stængerne
  • enten de saa ere af Jern eller Guld.
Sitat
Hærmændene paa Helgeland, 2. akt, 1. scene.

Som en takk til Suzannah for alt hva hun hadde betydd for hans dramatiske arbeider, forfattet Henrik Ibsen diktet Tak (1871), som hvis det leses baklengs, blir «Kat». Tittelen skal henspille til hennes andre klengenavn, «katten»:

SitatHendes sorg var de vånder,

som knudred min sti, -
hendes lykke de ånder,
som bar mig forbi.

Hendes hjem er her ude
på frihedens hav,
hvor digterens skude
kan spejle sig af.

Hendes slægt er de skiftende
skikkelsers rad,
som skrider med viftende
flag i mit kvad.

Hendes mål er at tænde
mit syn i glød,
så ingen fik kende,
hvo hjælpen bød.

Og just for hun venter
ej tak engang,
jeg digter og prenter

en takkens sang.
Sitat

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Henrik Ibsens skrifter: Suzannah, UiO, lest 15. april 2014.
  2. ^ Francis Bull: Tradisjoner og minner (s. 204), forlaget Gyldendal, Oslo 1945
  3. ^ Johannes Møllehave: Replikker og pointer (s. 95), forlaget Lindhardt og Ringhof, 1984, ISBN 87-7560-679-8