Savoy Palace

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Savoy Palace
LandStorbritannia
StedCity of Westminster
Etablert1263 (Julian)
Kart
Kart
Savoy Palace
51°30′38″N 0°07′13″V

Savoy Palace, Fra Visschers London, 1661.

Savoy Palace, ansett som den mest fornemme adelige urbane palasset i middelalderens London, var residensen til John av Gaunt inntil det ble ødelagt i bondeopprøret i 1381. Det er ikke noe bevart av palasset. Savoy Palace lå mellom Strand og Themsen, de nåværende Savoy Theatre og Savoy Hotel fører navnet videre. I nærheten av palasset ble loven administrert av en særskilt jurisdiksjon, kjent som «Liberty of the Savoy», adskilt fra restene av grevskapet Middlesex. Navnet «Savoy» er avledet fra Peter II, greve av Savoie.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Plassering av Savoy ved Themsen, ca. 1300.
Plantegning over området Savoy i 1736.

Selv om mange adelsmenn i middelalderen som hadde sine palasser innenfor murene av City of London, var det mest ønskelige området i Strand som lå sentralt for den største delen av den seremonielle ruten mellom City og Westminsterpalasset, hvor parlamentet og det kongelige hoff hadde sine affærer. Andre fordeler med Strand var at husene kunne ligge ved Themsen, den fremste transporten som var med skip, og dessuten fri for stanken, røyken og de sosiale uroligheten nedenfor City, og uten den stadige trusselen for brann.

I 1246 bevilget Henrik III av England landområder mellom Strand og Themsen til en onkel av dronning Eleanor, Peter II av Savoie, som også fikk opprettet adelstittelen jarl av Richmond. Det huset som Peter II bygget her ble senere hjemmet til Edmund, 1. jarl av Lancaster og hans etterkommere, hertugene av Lancaster, bodde her gjennom hele det neste århundret.[2]

1300-tallet, da Strand ble brolagt så langt som til Savoy, var palasset den store London-residensen ved elven til John av Gaunt, en yngre sønn av kong Edvard III, som hadde arvet ved ekteskap tittelen og besittelsene til hertugene av Lancaster. Han var nasjonen mektigeste mekler og på sin tid den rikeste i kongedømmet. Savoy var det mest storstilte adelshuset i England. Det var berømt for eierens praktfulle samling av veggtepper, juveler og annen utsmykning.[2] Geoffrey Chaucer begynte å skrive Canterbury-fortellingene mens han arbeidet som skriver på Savoy.[3][4]

Ødeleggelse[rediger | rediger kilde]

Ruinene av Savoy Palace, tegning av Thomas Girtin, udatert.

Under bondeopprøret i 1381, ledet av Wat Tyler, ble palasset angrepet av opprørerne. De klandret John av Gaunt for innføringen av en koppskatt som hadde utløst opptøyene og raseriet. De systematisk ødela Savoy og alt i det. Hva som ikke kunne bli slått i filler eller brent, ble kastet i elven. Juvelene ble knust med hammer, og det ble hevdet at en av dem som ble oppdaget av de andre for å ha beholdt et drikkebeger i sølv ble slått i hjel av de andre. Deretter stormet de Tower of London, og grep og halshogde erkebiskopen av Canterbury.[5] Til tross for dette forble navnet Savoy knyttet til stedet.

Savoy Hospital[rediger | rediger kilde]

Savoy Hospital, fra Vetusta Monumenta.

På det samme stedet opprettet Henrik VII sykehuset Savoy Hospital for de fattige og trengende. Han etterlot instruksjoner om etableringen i sitt testamente,[6] og det ble åpnet for virksomhet i 1512. Som åndelig beskyttelse var det dedikert Jesus Kristus, jomfru Maria og Johannes Døperen.[6]

Det store strukturen gjorde sykehuset på Savoy til det mest imponerende i sin tid og det første som dro fordelen av et fast ansatt medisinsk personell. I 1642 ble det et militært hospital før det i 1679 ble omgjort til en militær forlegning for senior infanteriregimenter (Foot Guards).[7] Et århundre senere ble det meste av bygningen ødelagt av brann. På den tiden besto det av forlegning, et militært sykehus, fengsel og rekruteringsstasjon. På 1800-tallet ble de gjenværende sykehusbygningene revet.[8]

Savoy Chapel[rediger | rediger kilde]

Savoy Chapel.

Den eneste bygningen som har opprinnelse tilbake til middelalderen og som overlevde rivning på 1800-tallet, er en del av det opprinnelige palassets kirke, bygd på 1490-tallet. Det ble siden sykehusets kapell, Savoy Chapel, dedikert Johannes Døperen. Det hadde en tid en tysk lutheransk menighet, og tilhører i dag den engelske kirke som benyttes som kirken for hertugdømmet Lancaster og Victoriaordenen.[9] Martin Carthy (født 1941), før han begynte med folkemusikk, var korist her.[10]

Dagens Savoy[rediger | rediger kilde]

Savoy er fortsatt videreformidlet i navnene til Savoy Hotel og Savoy Theatre som står på samme sted. Mange av bygningene i gatene rundt har også navn etter stedet: Savoy Buildings, Court, Hill, Place, Row, Street and Way. Savoy Place er hovedkvarteret i London for Institusjonen for ingeniørkunst og teknologi (Institution of Engineering and Technology, IET).

Savoy Hotel er et luksushotell som ble åpnet i 1889, som i dag er eid av en representant for kongefamilien i Saudi-Arabia.[11] Savoy Theatre ble åpnet i 1881 for å framføre en rekke av komiske operaer av Gilbert og Sullivan, og grunnet teateret ble selve sjangeren i den engelskspråklige verden til sist kjent som «savoyopera».[12][13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cowie, L.W. (mars 1974: «The Savoy-Palace and Hospital», History Today 24 (3)
  2. ^ a b Goldring, Elizabeth; Archer, Jayne Elisabeth; Clarke, Elizabeth (2013): John Nichols's The Progresses and Public Processions of Queen Elizabeth, OUP Oxford, s. 134
  3. ^ «The Savoy Palace», Hoydens & Firebrands
  4. ^ Rudd, G. A. (2005): Geoffrey Chaucer, Routledge, s. 13
  5. ^ Gillingham, John (30. september 2011): «The London Riots 1381: The blood-soaked uprising which changed the face of England forever», Daily Mail
  6. ^ a b «Hospitals: Hospital of the Savoy», British History Online
  7. ^ Osborne, Mike (2012): Defending London: A Military History from Conquest to Cold War. Stroud, Gloucs.: The History Press.
  8. ^ Stanford, Charlotte (2015): The Building Accounts of the Savoy Hospital, London, 1512-1520. Rochester, NY: Boydell, ISBN 978 1 78327 066 8, s. 456
  9. ^ «The Queen’s Chapel of the Savoy», Duchy of Lancaster
  10. ^ Thomson, Graeme (6. mai 2011): «Musician Martin Carthy», Theartsdesk Q&A
  11. ^ Lobel, Mark: «Profile: Prince Alwaleed bin Talal», BBC News, Dubai
  12. ^ Fitz-Gerald, S. J. Adair (1924): The Story of the Savoy Opera. London: Stanley Paul & Co.
  13. ^ Savoy Opera Company Inc.