Hopp til innhold

Røkelseveien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ørkenbyene i Negevørkenen (Shivta) var knyttet til Middelhavet som var enden på antikkens handelsrute med røkelse og krydder.

Røkelseveien var en handelsrute i antikken som besto av et nettverk av betydelige handelsruter som knyttet verden ved Middelhavet med de østlige og asiatiske kildene til røkelse og krydder. Den strakte seg fra havnene ved Middelhavet over Levanten, Midtøsten og Egypt gjennom Arabia og til India. Handelen med røkelse blomstret fra sørlige Arabia til Middelhavet fra rundt 200-tallet f.Kr. og fram til 200-tallet e.Kr.[1] Handelsruten med røkelse tjente som en kanal for handel med andre varer som eksempelvis arabisk virak (en velluktende, gummiaktig harpiks) og myrra (saft fra et tre som vokser i Arabia og Afrika som gir fra seg en aromatisk lukt).[1] Indisk krydder, ibenholt, silke og kostbare tekstiler,[2] og sjeldne tresorter, fjær, dyrskinn og gull fra Øst-Afrika.[2]

Tidlig historie

[rediger | rediger kilde]
Røkelseruten knyttet Egypt til de landene som produserte røkelse, og var avhengig å navigere langs Rødehavet.[3]

Oldtidens egyptere hadde handel i Rødehavet, importerte krydder fra «landet Punt» og fra Arabia. Indiske varer ble fraktet i arabiske skip til Aden.[4] Forskeren Hugh George Rawlinson har identifisert de lenge debatterte «skipene fra Tarsis» som skip fra Tyr utstyrt ved Ezion-Geber, en by i Idumea, en bibelsk havn helt nord i Akababukten, i området til dagens Akaba og Eilat.[5] Herfra gjorde de flere sjøreiser østover for å føre tilbake gull, sølv, elfenbein og kostbare steiner.[4]

I henhold til historikeren: «I den antikke verden ville det synes som om Sør-Arabia og Afrikas horn var betydelige leverandører av røkelse mens det i moderne tid har det kommersielle sentrene for handel med gummisorter vært Aden og Oman. Tidlige rituelle tekster fra Egypt viser at røkelse ble fraktet til øvre Nilen av handelsfolk, men kanskje det mest iøynefallende beviset på denne handelen er gikk av freskoer datert til rundt 1500 f.Kr. på veggene av tempelet ved Teben som minnet reisen til en flåte som dronningen av Egypt hadde sendt til landet Punt.[6] Fem skip er avbildet på disse relieffene, fylt høyt med skatter, og en av dem viser trettien røkelsestrær i bunter som blir bæret om bord.»[7]

Periplus Maris Erythraei og andre greske tekster viser til flere steder langs kysten av Afrikas horn, sørlige Arabia og India som var involvert i handelen med arabisk virak, myrra, kassiakanel, bdellium og en rekke av gummiharpiks som ble kalt duaka, kankamon og mok rotu.

Ruten over land

[rediger | rediger kilde]
Økonomien til kongedømmet Qataban (lys blå) var basert på kultiveringen og handelen av krydder og aromatiske stoffer, inkludert virak og myrra. De ble eksportert til Middelhavet, India og Etiopia hvor de ble meget verdsatt av mange kulturer. Det ble brukt kameler på de landbaserte handelsrutene gjennom Arabia, og sjøvegen fra Arabia til India.

Blant de viktigste handelsstedene langs røkelsesruten var Gerrha, rapportert av historikeren Strabo for å ha vørt grunnlagt av landflyktige fra Babylon som en kaldeask koloni.[8] Gerrha utøvet innflytelse på trafikken med røkelse over Arabia til Middelhavet og kontrollerte handelen med aromatiske stoffer til Babylon på 100-tallet f.Kr.[8] Havnen i Gerrha var en av de viktigste innfartsvei for varer som ble skipet fra India.[8]

Tiglath-Pileser III angrep Gaza for å ta kontroll over handelen som kom fra røkelseveien.[9]

Grunnet dens fremragende lokalisering i forhold til handelen med røkelse tiltrakk Jemen seg bosettere fra området Den fruktbare halvmåne. Virak- og myrratrær var avgjørende for økonomien til Jemen og ble anerkjent som en kilde til rikdom av landets herskere.[10]

Assyriske dokumenter indikerer at Tiglat-Pileser III avanserte gjennom Fønikia til havnebyen Gaza.[9] Gaza ble til sist angrepet og herjet, og herskeren i Gaza rømte til Egypt, men fortsatte senere som en underdanig administrator eller vasall. Motivet bak angrepet var å få kontroll over handelen med røkelse fra sørlige Arabia som hadde blomstret i regionen.[9]

Egyptologen I. E. S. Edwards knytter den syrisk-efraimitiske krigen til israelittenes og arameeres begjær etter å kontrollere den nordlige enden av røkelseruten, som gikk opp fra sørlige Arabia og kunne bli skattlagt ved å ha kontroll over Transjordan.[11] Arkeologiske inskripsjoner nevner også krigsbytte som ble skaffet fra landet mu-u-na-a-a, muligens minaere, en arabisk forhistorisk folkegruppe, som er nevnt i Det gamle testamente.[9] En del forskere har identifisert denne gruppen som minaere fra sørlige Arabia, som var involvert i handelen med røkelse og okkuperte de nordlige handelspostene for handelsveien.[9]

Aromatiske varer fra Dhofar i Oman og luksusvarer fra India førte med seg rikdom til kongedømmene i Arabia.[12] De aromatiske varene fra Dhofar ble skipet ut fra den naturlige havnen ved Khor Rori mot den vestlige ugjestmilde kysten av Sør-Arabia.[13] Karavaner fraktet produktene nordover til Shabwah og derfra til kongedømmene Qataban, Saba, Ma'in, Palestina og opp til Gaza. De som eide brønner og andre fasiliteter krevde sin andel av handelen og således økte kostnadene og den endelige salgssummen på disse luksusvarene.[14]

Gresk-romersk omgåelse av landruten

[rediger | rediger kilde]
Den romerske maritime handelsrutene til India i henhold til Periplus Maris Erythraei, 100-tallet e.Kr. Romerne omgikk landruten over Arabia til fordel for en raskere og sikrere sjørute.
Områdene rundt Den arabiske halvøya i henhold til Periplus Maris Erythraei.

Nabateere erobret byen Petra som lå halvveis mellom åpningen av Akababukten og Dødehavet ved et punkt hvor røkelseruten fra Arabia til Damaskus ble krysset over landruten fra India til Egypt.[15] Denne posisjonen ga nabateere et nakketak på all handelen langs røkelseruten. For å kunne frigjøre handelsruten fra nabateeres kontroll ble det sendt soldater mot Petra fra Antigonos I Monofthalmos, keiser av Syria og Palestina, men uten suksess.[15] Nabateernes kontroll over handelen økte og spredte den i mange retninger.

Da romerne erobret Hellas og overtok makten over den østlige delen av Middelhavet og Midtøsten fra grekerne førte til gjenopptakelse av den direkte handelen med Østen og de tidligere skattene som ble pålagt av mellommenn i Arabia ble fjernet.[16][17] I henhold til en historiker: «Araberne i sørlige Arabia protesterte ved å drive piratangrep på romerske skip i Adenbukta. Som svar på angrepene ødela romerne Aden og favoriserte den vestlige abessiniske kysten (Etiopia) i Rødehavet.»[18] Monopolet til mellommennene ble svekket med utviklingen av monsunhandelen, noe som tvang Partia|partiske og arabiske mellommenn til justere deres priser for å kompensere overfor det romerske markedet som nå hadde varer som fraktet sjøvegen direkte fra India.[16] Indiske skip seilte til Egypt da sjøruten i Sørlige Asia ikke lenger var under kontroll av en enkelmakt.[16]

I henhold til en annen historiker: «Handelen med Arabia og India i røkelse og krydder ble økende viktig, og grekerne begynte for første gang å handle direkte med India. Oppdagelsen, eller gjenoppdagelsen, av sjøvegen til India er tilskrevet en viss Eudoxos som ble sendt ut for denne hensikten mot slutten av styret til Ptolemaios VIII av Egypt (død 116 f.Kr.). Eudoxos gjorde to sjøreiser til India og deretter, etter å han kranglet med sin herrer i Egypt, gikk til grunne i et mislykket forsøk på å finne en alternativ sjørute til India, fri for ptolemeernes kontroll, ved å seile rundt Afrika. Etableringen av direkte kontakt mellom Egypt og India var antagelig blitt gjort mulig av at den arabiske makten var blitt svekket i denne perioden. Det sabaske kongedømmet i sørvestlige Arabia hadde falt sammen og ble erstattet av det himyarittiske rike en gang rundt 115 f.Kr. Importene gjennom Egypt av kanel og annet østlige krydder, som pepper, økte betydelig, skjønt handelen i Indiahavet forble for øyeblikket av en ganske liten skala, ikke mer enn tyve egyptiske skip dro årlig på utsiden av Rødehavet.»[19]

Den romerske handelen med India økte, og i henhold til Strabo (II.5.12.): [20] «Under alle omstendeligheter, da Gallus var prefekt av Egypt, fulgte jeg ham og dro oppover Nilen så langt som til Syene og til grensene av Etiopia, og jeg lærte at så mange som et hundre og tyve skip seilte fra Myos Hormos til India hvor det tidligere under ptolemeerne var kun noen få våghalser som tok sjøreisen og som fortsatte å trafikkere til indiske handelsmenn.»

Nedgang

[rediger | rediger kilde]

På 200-tallet e.Kr. var det en betydelig historisk hendelse for røkelsehandelen i Arabia. En politisk og økonomisk krise endret handelens vesen dramatisk, men før denne tiden synes det som om handelsruten fra Sør-Arabia hadde fortsatt å fungere. Mye av handelen synes å ha ebbet helt ut grunnet svake økonomiske forhold på 200-tallet, men da situasjonen bedret seg igjen under Tetrarkiet var det mangt som hadde endret seg. Ved denne tiden hadde to hovedruter i bruk synes å ha vært Wadi Sirhan, som nå hadde den lasten som tidligere hadde gått gjennom Palmyra, og Aila, mottok varer fra India og Arabia som før hadde gått gjennom de egyptiske havnene i Rødehavet.[21]

Mot slutten av 500-tallet gjorde Isidor av Sevilla en opptelling av de aromatiske stoffene som fortsatt ble importert til det vestgotiske Spania.[22] Fra aromatiske trær (de arboris aromaticis) listet Isdor i sitt encyklopedi myrra, pepper, kanel, amomum (kardemomme?) og kassiakanel. Av aromatiske urter (de herbis aromaticis), nardus, safran, og kardemomme, vil ha blitt fraktet via handelsrutene, andre var tilgjengelige i Spania: timian, aloe, rose, fiol, lilje, ensian, malurt, fennikel, og andre.[23]

Nedgangen i handelen med røkelse førte til Jemen begynte å produsere og eksportere kaffe via Rødehavshavnen al-Mocha.[24]

Etter de romersk-persiske krigene ble de områdene som lå under Det bysantinske rike erobret av Khosrau I av Persia, den meste kjente av herskerne fra Sasanide-dynastiet.[25] Arabere, ledet av 'Amr ibn al-'As, angrep Egypt på slutten av 639 eller tidlig i 640 e.Kr.[26] Denne arabiske framgangen markerte begynnelsen på den islamske erobringen av Egypt og da falt aktiviteten i de tidligere så travle havnene som Alexandria som tidligere hadde sikret handelen med India i romertiden.[27]

Dagens status

[rediger | rediger kilde]
Ruinene av Avdat

UNESCOs komité for verdensarven har i sine møter siden 27. november 2000 i Cairns i Australia gitt verdenarvstatus til røkelseruten i Oman.[28] Den offisielle uttalelsen sier:

«Viraktrærne i Wadi Dawkah og levningene av karavaneoasene i Shisr/Wubar og de tilknyttede havnene i Khor Rori og Al-Balid illustrerer på levende vis handelen med virak som blomstret i denne regionen i mange århundrer, som en av de viktigste handelsaktiviteten i antikken og middelalderen."[29]

Komiteen for Verdensarven, ledet av Themba Wakashe, nedtegnet røkelseruten og ørkenbyene i Negevørkenen i UNESCOs verdensarvliste den 15. juli 2005.[30] Den offisielle uttalelsen er som følgende: [1]

«De fire nabatiske byene Haluza, Mamshit, Avdat og Shivta, sammen med tilknyttede festninger jordbrukslandskap i Negevørkenen, er spredt langs handelsruter som knyttet dem til enden av røkelse- og krydderruten ved Middelhavet. Sammen reflekterer de den meget profitable handelen i virak og myrra fra Sør-Arabia til Middelhavet, som blomstret fra 200-tallet f.Kr. og fram til 200-tallet e.Kr. Med levninger av deres avanserte vanningssystemer, urbane konstruksjoner, festninger og karavaneserai, bærer de vitne om måtene som den barske ørkenen var for handelen og jordbruket.»

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c «Incense Route - Desert Cities in the Negev». UNESCO.
  2. ^ a b «Traders of the Gold and Incense Road» Arkivert 8. september 2007 hos Wayback Machine.. Embassy of the Republic of Yemen, Berlin.
  3. ^ O'Leary 2001: 30
  4. ^ a b Rawlinson (2001), ss. 11-12
  5. ^ Catholic Encyclopedia: Asiongaber
  6. ^ Dette viser til Hatshepsuts ekspedisjon 1515 f.Kr.
  7. ^ Ray, Himanshu Prabha (2003): The Archaeology of Seafaring in Ancient South Asia. Cambridge University Press. ISBN 0521011094, ss. 31. Oversettelse gjort av Wikipedia for anledningen.
  8. ^ a b c Larsen, Curtis (1983): Life and Land Use on the Bahrain Islands, ss. 56
  9. ^ a b c d e Edwards, (1969): The Cambridge Ancient History, ss. 330
  10. ^ Glasse, Cyril (2001): The New Encyclopedia of Islam, ss. 59
  11. ^ Edwards, (1969), ss. 329
  12. ^ Archibald, Zofia (2001): Hellenistic Economies, ss. 168
  13. ^ Archibald (2001), 168-169
  14. ^ Archibald (2001), ss. 169
  15. ^ a b Eckenstein (2005), ss. 85–86.
  16. ^ a b c Lach (1994), ss. 13
  17. ^ Lach, Donald Frederick (1994): Asia in the Making of Europe, ss. 13
  18. ^ Kearney, Milo (2003): The Indian Ocean in World History. Routledge. ISBN 0415312779. ss. 42.
  19. ^ Fage, John Donnelly; et al. (1975): The Cambridge History of Africa. Cambridge University Press. ISBN 0521215927. ss. 164
  20. ^ Strabo
  21. ^ Young, Gary Keith (2001): Rome's Eastern Trade: International Commerce and Imperial Policy, 31 BC-AD 305. Routledge. ISBN 0415242193. ss. 128.
  22. ^ Isidore: «Aromatiske stoffer er de som har parfymerte dufter som blir sendt til oss fra India, den arabiske regionen og fra andre steder. Og aromatiske stoffer synes å ha fått avledet sitt navn fra enten deres bruk på alteret til gudene, eller fordi vi se at de sprer seg og blander seg med luften». (Libri differentiarum sive de proprietate sermonum, sitert i Maguelonne Toussant-Samat, Anthea Bell, overs.: The History of Food, revi. utg. 2009, s. 434); siden ofringer til gudene hadde blitt fordømt i to århundrer allerede, kan Isidor ha ganske enkelt gjentatt teksten fra en gammel liste.
  23. ^ Toussaint-Samat (2009), ss. 434
  24. ^ Colburn (2002), ss. 14
  25. ^ Farrokh (2007), ss. 252
  26. ^ Meri (2006), ss. 224
  27. ^ Lindsay (2006), ss. 101
  28. ^ «Land of Frankincense». UNESCO.
  29. ^ Oversettelse av Wikipedia for anledningen.»
  30. ^ «Mostar, Macao and Biblical vestiges in Israel are among the 17 cultural sites inscribed on UNESCO’s World Heritage List». UNESCO.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Rawlinson, Hugh George (2001): Intercourse Between India and the Western World: From the Earliest Times of the Fall of Rome. Asian Educational Services. ISBN 8120615492.
  • Larsen, Curtis (1983): Life and Land Use on the Bahrain Islands: The Geoarcheology of an Ancient Society. University of Chicago Press. ISBN 0226469069.
  • Crone, Patricia (2004): Meccan Trade And The Rise Of Islam. Gorgias Press LLC. ISBN 1593331029.
  • Edwards, i. e. s.; m. fl. (1969): The Cambridge Ancient History. Cambridge University Press. ISBN 0521227178.
  • Glasse, Cyril (2001): The New Encyclopedia of Islam. Rowman Altamira. ISBN 0759101906.
  • Colburn, Marta (2002): The Republic Of Yemen: Development Challenges in the 21st Century. Progressio. ISBN 1852872497.
  • Eckenstein, Lina (June 23, 2005): A History of Sinai. Adamant Media Corporation. ISBN 0543952150.
  • Lach, Donald Frederick (1994). Asia in the Making of Europe: The Century of Discovery. Book 1.. University of Chicago Press. ISBN 0226467317.
  • Farrokh, Kaveh (2007): Shadows in the Desert: Ancient Persia at War. Osprey Publishing. ISBN 1846031087.
  • Meri, Josef W.; Jere L. Bacharach (2006): Medieval Islamic Civilization: An Encyclopedia. Routledge. ISBN 0415966906.
  • The Encyclopedia Americana (1989). Grolier. ISBN 0717201201.
  • Lindsay, W S (2006): History of Merchant Shipping and Ancient Commerce. Adamant Media Corporation. ISBN 0543942538.
  • Holl, Augustin F. C. (2003): Ethnoarchaeology of Shuwa-Arab Settlements. Lexington Books. ISBN 0739104071.
  • Archibald, Zofia (2001): Hellenistic Economies. Routledge. ISBN 0415234662.
  • O'Leary, De Lacy (2001): Arabia Before Muhammad. Routledge. ISBN 0415231884.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Røkelseveien&oldid=24163907»