Ringdue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ringdue
Ringdue
Vitenskapelig(e)
navn
:
Columba palumbus
Linnaeus1758
Norsk(e) navn: ringdue
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Duefugler
Familie: Duer
Slekt: Columba
Habitat: skog og kulturlandskap
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for ringdue
hekkebestand (gul), helårsbestand (grønn), overvintringsbestand (blå)
Columba palumbus

Ringdue (Columba palumbus) er en stor dueart i slekten Columba, som inngår i duefamilien (Columbidae). Arten er utbredt over det meste av Europa, unntatt på Island og lengst nord i Russland og Skandinavia. Det er nominatformen som hekker i Norge.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Ringdue er nært beslektet med madeiradue (C. trocaz) og kanaridue (C. bollii) i Macaronesia og skiferdue (C. unicincta) i Afrika, kanskje også laurbærdue (C. junoniae)Kanariøyene.[1] Ssp. iranica blander seg med nominatformen øst i Tyrkia og i den transkaspiske regionen.[1] De foreslåtte rasene excelsa (Marokko, Algerie og Tunisia), ghigii (Sardinia) og kleinschmidti (fra det sentrale Skottland) blir som regel regnet med til nominatformen, mens rasen kirmanica (Sørøst-Iran) regnes inn under ssp. casiotis.[1] Det er derfor bare konsensus om fire nålevende underarter.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[3][4]

Treliste

Biologi[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Ringdua er den største av de europeiske dueartene med ei kroppslengde opp imot 45 cm. Vingespennet er 65-80 cm og vekta 400-550 gram. I tillegg til størrelsen skiller ringdua seg fra tamdua blant annet på større bryst, lengre stjert, og et proporsjonalt mindre hode. Dette skiller også ringdua fra de ville duene. Iblant kan arten forveksles med den lignende skogdua, som til forskjell fra ringdua mangler en kvit halsflekk.

Fjærdrakta er mest grå (lysere over ryggen) med grønnblåskimrende innslag, spesielt på hodet og i nakken. Stjert og vinger har tydelige svarte markeringer og brystet er rosafarga, undersida mer lysegrå. Videre har fuglen kvite flekker på sidene av halsen (ikke noe egentlig ring altså) og kvite tverrband på oversidene av vingene. Disse er godt synlige i flukta. Beina er korte, relativt kraftige og brunaktige i fargen. Den voksne fuglens nebb er gult med rødaktig vokshud, mens nebbet og vokshud er gråaktige på ungfuglen. Også øyne er gule eller oransje hos de voksne, og grå på ungfuglene.

Kjønna er like på størrelse og utseende, men unge individ har større rosa innslag i drakta og mangler kvite halsflekker. Disse flekkene begynner å vises når fuglene blir mer enn et halvt år.

Flukta er rask med klippende vingeslag. Fluktspillet er karakteristisk. Først ei bratt oppstigning med støyende vingeslag, fulgt av glideflukt med steile vinger og utbredt stjert.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Ringdueegg

Ringduas låt er ei femstava kurring med trykk på første stavinga: «ko-ko-koo, kåå-kåå»....[trenger referanse] Denne strofa blir repetert tre til fem ganger uten pause. Den siste strofa blir avslutta med et «ko». En annen låt er den intense smatrende lyd som høres i oppflukta. Denne oppstår i territoriell flukt når vingene blir slått mot hverandre. I hekketida lar fuglen høre en svak murrende, hoende låt som kan skrives «hoo-hroo». Ringduas sang kan lett forveksles med skogduas mer svake og tostava.[trenger referanse]

Ringdua er en sosial fugl og kan sees i flokker utenfor hekkesesongen. Makene holder sammen for livet. Ringdua er planteeter og lever nesten berre av frø, bær, skudd og knopper, men også andre spede plantedeler inngår i kosten. I mindre grad eter fuglen også mark og snegler. Til vanlig søker ringdua føde i flokk på åpne felt og åkrer. Vinterstid er det ikke uvanlig at små flokker eller enkeltindivid finner mat på foringsplasser og fuglebrett.

Ringduene plasserer reiret 3–8 meter over marka. Reiret er bygd av tørre kvister og byggverket er så skrøpelig at en ofte kan skimte egga gjennom reirbotnen. Ringduene legger ofte to kull. Det første i april–mai, og det andre i juni–juli. Begge gangene legger hunnen to egg, kvite og nesten runde, som blir ruga av begge foreldra i 17 døgn. Ungene forlater reiret etter 33–34 døgn.

I de vestlige og sørlige delene av utbredelsesområdet er ringdua standfugl, mens resten trekker dit på høsten.

Etter hekkeperioden farter ringduene flokkvis omkring i jordbrukslandskapet. Høsttrekket foregår fra sent i september til tidlig i november. Fuglene overvintrer i Frankrike, Spania og Portugal. De kommer tilbake til hekkeplassene i mars og først i april.

Norske forhold[rediger | rediger kilde]

I Norge regner en med 100 000–500 000 par, og arten er i framgang. De tetteste bestandene fins på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. I Nord-Norge fins arten spredd. Granplanting og ensidig kornproduksjon er en fordel for ringduene, som profitterer på monokulturer i landbruket. En ser også at ringduene flytter inn mot bymessige strøk.

Jakt[rediger | rediger kilde]

Mellom jegere er ringdua et vanlig bytte, som blir beskatta over store deler av utbredelsesområdet. Det beror delvis på at fuglen er lite likt i landbruket, der den blir sett på som et skadedyr, da de ofte i flokk eter av nysådde åkrer og skitner til modne åkrer med avføringa si. Jakttiden for ringdue er fra 21. august til 23. desember, men fuglen er fredet i Troms og Finnmark.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Baptista, L.F., P.W. Trail, H.M. Horblit, P. F. D. Boesman, and E.F.J. Garcia (2020). Common Wood-Pigeon (Columba palumbus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.cowpig1.01
  2. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Pigeons and Doves (Columbidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.columb2.01
  3. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  4. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]