Jegerbruden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Jegerbruden (tysk Der Freischütz, «Friskytten») er en opera fra 1821 av Carl Maria von Weber.[1] Librettoen er av Johann Friedrich Kind, men baserer seg på en middelaldermyte om en avtale med djevelen, der skytteren får syv kuler, seks har han selv helt kontroll over, men den siste bestemmer djevelen over. Der Freischütz definerte den romantiske operastil.[2] I tillegg til en romantisk historie med skogmystikk og magiske kuler, er operaen romantisk fordi musikken understreker handlingens dramatiske utvikling og orkesteret er nærmere knyttet opp mot tekst og sanger. Blant annet brukte han klarinett og horn i uvante toneleier for å beskrive den skumle ulvegrotten. Operaen har nok tekst til at den kan passere som et syngespill.[3]

Roller[rediger | rediger kilde]

Rolle Stemmeleie Premieren, 1821
Max, Assisterende skogvokter tenor Heinrich Stümer
Kilian, En rik bonde baryton/tenor August Wiedemann
Cuno, Skogvokter ved arv bass Johann Gottfried Karl Wauer
Kaspar, Assisterende skogvokter bass Heinrich Blume
Ännchen, Agathes kusine sopran Johanna Eunicke
Agathe, Cunos datter sopran Karoline Seidler-Wranitzky
Samiel, Den 'Sorte jeger' Talerolle Josef Hillebrand
Fire brudepiker sopran
Ottokar, En selsvtendig prins baryton Gottlieb Rebenstein
En eremitt bass Johann Georg Gern
Jegere, bønder, ånder, brudespiker med flere

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Sted: Böhmen

Tid: Rett etter Tredveårskrigen

Første akt[4][rediger | rediger kilde]

Da stykket begynner, er vi ved skogvokteren Cunos hus. Max er forelsket i og forlovet med Agathe, men kan ikke få henne om han ikke vinner morgendagens skytterkonkurranse foran prins Ottokar, da vinneren blir neste skogvokter. Han har nettopp tapt dagens skytterkonkurranse til den unge og rike bonden Kilian. Kilian blir utnevnt til skytterkonge (Viktoria! der Meister soll leben), og erter Max (Schaut der Herr mich an als König). De andre i landsbyen tar del i ertingen. Max blir sint og frustrert, og resten av landsbyen drar ned til dansen.

Skytteren og skogvokterassistenten Kaspar blir igjen. Han har solgt sin sjel til Den sorte jeger, Samiel, da han prøvde å vinne Agathes hjerte. Neste morgen skal sjelen hentes av Samiel. Kaspar håper på å få utsettelse ved å tilby Samiel Max. Kaspar prater med Max og overbeviser ham om at geværet var forbannet og at alt skal gå bedre (Hier im ird'schen Jammerthal). Han tilbyr Max sitt gevær, Som Max ikke vet har en magisk kule, og Max skyter ned en ørn i flukt. Kaspar tilbyr Max noe å drikke slik at det blir lettere å overtale ham om å gjøre en avtale med Samiel. Max blir etter hvert med på å smi kuler med Kaspar og Samiel i den forbannede dalen Ulveslukten. Da Kaspar er blitt alene, triumferer han over å ha lurt Max med på planen (Schweig! damit dich Niemand warnt).

Andre akt[rediger | rediger kilde]

Hjemme i Cunos hytte er Agathe plaget av dystre fortanelser før morgendagens bryllup. Hun møtte en eremitt, som advarte henne om at hun kunne bli offer for dystre handlinger, men brudebuketten ville kunne redde henne. Samtidig som Max bruker geværet til Kaspar for å skyte ned ørnen, faller et bilde av Agathes kusine Ännchen ned mot henne, og Agathe unngår såvidt en alvorlig ulykke. Ännchen, som selv er i rommet, prøver å berolige og oppmundre Agathe (Kommt ein schlanker Bursch gegangen"), men lykkes ikke. Agathe synger en bønn (Leise, leise). Ännchen forlater rommet, og noe senere kommer Max inn og forteller at enda han tapte dagens konkurranse, skjøt han ned en ørn fra himmelen og en hjort i Ulveslukten. Han skal gå dit. Til tross for protester fra Agathe og Ännchen, drar han (Wie? Was? Entsetzen!).

I Ulveslukten påkaller Kaspar Samiel. Til tross for at Max møter sin mors ånd og hun advarer ham mot å gjøre dette, svarer Samiel ved å lage et bilde av Agathe som drukner seg fordi hun ikke kan leve uten Max, og Max gjennomfører ritualet.

Tredje akt[rediger | rediger kilde]

Agathe plages av engstelse etter nattens uhyggelige drøm, men legger sin skjebne i Guds hender (Und ob die Wolke sie verhülle). Hun forteller Ännchen at dun drømte at hun var en due som Max skjøt ned. Ännchen oppmuntrer henne og sender inn brudepikene. De synger for Agathe (Wir winden dir den Jungfern-Kranz), som roer seg ned. Da hun åpner esken med brudekransen som Agathe fikk fra eremitten, ligger det en likkrans i den. Alle blir redde, men Ännchen fletter en brudekrans av rosene. De går ned til festplasen.

Der er samtaleemnet Max' gode resultater. Han har brukt tre kuler, og kaspar har brukt to. Det gjenstår to kuler, og da Max ber Kaspar om en ny kule, nekter Kaspar. Da Max drar, skyter Kaspar en rev, slik at den neste kulen også blir den siste. Den siste kulen kontrolleres av Samiel, som både bestemmer hva den skal treffe og får det den treffer. Max møter Ottokar i Max' telt (Was gleicht wohl auf Erden). Han gir Max som siste oppgave å skyte en due. Kaspar gir Max den siste kulen, og Max sikter på duen. Agathe roper «Skyt ikke, jeg er den hvite due!». Imidlertid går kulen mot Agathe, styrt av Samiel. Agathe framstår som dødelig såret, men blir beskyttet av brudebuketten og av eremitten, som sitter ved siden av henne, og kulen treffer i stedet Kaspar. Da dukker Samiel opp og tar med seg sjelen.

Prins Ottokar forlanger en forklaring fra Max, som forteller alt. Til tross for at Cuno, Agathe, Ännchen og de andre jegerne prøver å overtale en rasende Prins Ottokar, som ønsker å kaste ut Max. Da griper eremitten inn og sier at den uten synd får kaste den første stenen, og minner prinsen på at det var skytekonkurransen som fikk Max til å jukse. Prins Ottokar lar seg overtale om å avskaffe skytterkonkurransen og la Max leve i ett års prøvetid for å vise at han ikke lenger skal la seg friste av magi. Prins Ottokar lover at han selv skal gi Max Agathes hånd om han lykkes. Alle synger takksigelser.


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Jegerbruden» - Store norske leksikon
  2. ^ Side 319, Harald Herresthal: «Musikkens verden - Den klassiske musikkens historie», Aschehoug, Oslo, 2007
  3. ^ Side 321, Herresthal
  4. ^ Handlingsforløpet varierer stort etter oppsetningene. I NRK Radioarkivs oppsummering er det klart at Max' gevær er forbannet, og det er uklart når Max bruker kulene. I https://www.thoughtco.com/der-freischutz-synopsis-724219 ThoguhtCo: Der Freischütz Synopsis] bruker han kulene under turneringen, og verken at Max har bommet på alle skuddene eller at geværet er forbannet tas opp. I Le Freischütz ved Opera Comique hinter Kaspar, her som Gaspard, om at geværet er forhekset, og den siste kulen blir alltid styrt av Samiel for å treffe Kaspar. En blanding av de tre fortellingene er brukt i denne sammenhengen