Eberhard Kinzel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eberhard Kinzel
Født18. okt. 1897Rediger på Wikidata
Friedenau
Død23. mai 1945Rediger på Wikidata (47 år)
Idstedt
BeskjeftigelseOffiser Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
UtmerkelserJernkorsets ridderkors

Eberhard Kinzel (født 18. oktober 1897 i Berlin-Friedenau, død 23. mai 1945 i Idstedt i Schleswig-Holstein) var en tysk general som under annen verdenskrig kommanderte flere divisjoner.

Han begikk selvmord like etter Tysklands kapitulasjon.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Kinzel meldte seg den 16. oktober 1914 som frivillig til første verdenskrig til Infanterieregiment Graf Tauentzien von Wittenberg (3. Brandenburgisches) Nr. 20. Han ble etterhvert leder for en granatkasteravdeling, og ble såret i mars 1915 på Vestfronten. Han ble forfremmet og ble i 1917 stabsoffiser. Han ble tildelt Jernkorset i begge klasser.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen var han først med i et frikorps i 1919 og så kom han med i Reichswehr. Tyskland bygde seg langsomt opp militært, og Kinzel steg i gradene og tjenestegjorde i mange avdelinger.

I 1930 ble han for første gang tatt inn i tyske militærretterretning, Fremde Heere. Fra 1. oktober 1933 til 31. mars 1936 assisterte Kinzel mden tyske militærattaché i Warszawa. Deretter var han ved Infanterie-Regiment 66 ih Magdeburg, så ved 19. Infanterie-Division.

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Den 10. november 1938 ble han leder for Fremde Heere Ost (FHO) inntil han våren 1942 ble erstattet av Reinhard Gehlen.[1] FHO utarbeidet blant annet situasjonskart vedrørende Sovjetunionen, Polen, Skandinavia og Balkan, og samlet inn opplysninger om potensielle motstandere.

Den 1. mai 1942 ble han satt i Führerreserve, men var så fra 23. mai til 11. november 1942 generalstabssjef for XXIX. Armeekorps, som på den tiden kjempet i Sør-Russland. Deretter ble han på nytt satt i Førerreserven, og den 1. januar 1943 ble han forfremmet til generalmajor.

Fra sent januar 1943 til juli 1944 var han stabssjef for armégruppe nord, fra 1. september 1943 som generalløytnant.

I september 1944 ble han kommandør for 570. (senere omgjort til 337.) Volksgrenadier-Division. Deretter ble han i mars 1945 generalstabssjef for Heeresgruppe Weichsel og kort etter forfremmet til general (tysk: General der Infanterie).

Den 22. april 1945 ble han utnevnt til generalstabssjef for Operationsstab Nord av Karl Dönitz. Han inngikk i den delegasjon forhandlet med feltmarskalk Bernard Montgomery i Wendisch EvernLüneburger Heide og så under generaladmiral Hans-Georg von Friedeburg den 4. mai 1945 undertegnet den tyske kapitulasjonen i det nordvestre Tyskland, Nederland og Danmark.

Ved den tyske generalkapitulasjon tre dager etter kom han i britisk krigsfangenskap. Da regjeringen Dönitz ble arrestert den 23. mai, begikk han samme dag selvmord, sammen med sin kjæreste Erika von Aschoff.[2]

Ridderkorset[rediger | rediger kilde]

I 1942 ble han dekorert med Jernkorsets ridderkors, noe som i 1942 bare ble tildelt ved ekstrem tapperhet eller særlig dyktig lederskap.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Höhne & Zolling 1972, s. 10.
  2. ^ More 2013, s. 181.