Niccolò Albergati
| Niccolò Albergati | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. februar 1373 Bologna | ||
| Død | 9. mai 1443 Siena | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Bologna |
||
| Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest (1404–)[1] |
||
| Embede | Kardinal (1426–), katolsk biskop (1417–), biskop (1440–) |
||
Niccolò Albergati (født ca. 1375 i Bologna i Italia, død 9. mai 1443 i Siena) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var biskop av Bologna. Han tilhørte Karteuserordenen.
Albergati ble mot sin vilje utnevnt til biskop av Bologna i 1417. Pavene Martin V og hans etterfølger Eugenius IV benyttet ham til en rekke viktige oppdrag, blant annet til Frankrike og i Lombardia.
Han ble utnevnt til kardinal i mai 1426 av pave Martin V, med Santa Croce in Gerusalemme som tittelkirke.
Han tok del i konferansene med den greske kirke forut for forsoningen mellom den katolske og den gresk-ortodokse kirke som ble erklært i Firenze. Paven utnevnte ham til storpønitentiar kort tid før han døde.
Han døde i hellighets ry, men ble aldri formelt helligkåret.[trenger referanse]
Han forfattet en rekke teologiske og andre traktater, som «Recollecta multae electionis», «Apologia pro Eugenio IV». prekener, bønner og brev.