Rhododendronslekta

Rhododendron
	Rhododendron ponticum
	Nomenklatur
	Rhododendron; L., 1753
	Populærnavn
	rododendron/rhododendron, ; alperose
	Klassifikasjon
Rike	Planter
Divisjon	Dekkfrøete planter
Klasse	Tofrøbladete planter
Orden	Lyngordenen
Familie	Lyngfamilien
	Økologi
Antall arter:	mellom 900 og 1000 (derav 300 tropiske)
Habitat:	terrestrisk
Utbredelse:	alpint, temperert og tropisk klima i alle verdensdeler unntatt Sør-Amerika og Afrika
	Inndelt i
	Azaleastrum; Candidastrum; Hymenanthes; Mumeazalea; Pentanthera; Rhododendron; Therorhodion; Tsutsusi;

Rododendron (bokmål) eller rhododendron (riksmål), fra gresk rhódon «rose» og déndron «tre», også kalt alperose, er en slekt i lyngfamilien med mer enn tusen arter. Den er den mest artsrike av alle slekter med forvedede planter. De fleste artene har fargerike blomster. Det finnes både eviggrønne og løvfellende arter. De blomstrer på våren eller forsommeren, og kort etter vokser nye blad ut. Rhododendronslekten finnes som krypende fjellplanter, som små og store busker og som trær på opp til 30 m. Bladene kan være fra under én cm til nesten en meters lengde. Plantene er vanligvis saktevoksende.

Habitat og utbredelse

I vill tilstand finnes rhododendron i alle klimasoner fra tropene til arktiske strøk og fra havnivå opp til nesten 6.000 m. Rhododendron er utbredt i det meste av Asia, inklusiv Japan, med hovedutbredelse i Himalayaområdet fra Nepal og Sikkim til provinsene Yunnan og Sichuan i Kina. De tropiske artene finnes mest i Indonesia, Malaysia, Filippinene og på Ny-Guinea der det vokser hele 164 arter. Ellers vokser det rhododendronarter i Europa og i Nord-Amerika og noen få arter helt nord i Australia. Det finnes ingen ville rhododendroner i Afrika eller i Sør-Amerika.

I Norge forekommer artene lapprose (Rhododendron lapponicum) og finnmarkspors (Rhododendron tomentosum). Mer enn 400 av rhododendronartene finnes i ulike private og offentlige samlinger i Norge.

Det finnes en art som er oppkalt etter en nordmann, Rhododendron amundsenianum, som vokser i Yunnan i Kina. Navngiveren, østerrikeren Freiherr Heinrich von Händel-Mazzetti (1882-1940),^[1] oppkalte den etter misjonæren Edward Amundsen, som han hadde truffet under en reise i Yunnan.

Noen arter har blitt et problem på grunn av sterk spredning. Dette gjelder særlig Rhododendron ponticum på De britiske øyer som har spredt seg over store områder og fortrengt annen vegetasjon. Et av problemene dette medfører, er forgiftninger av husdyr. Under norske forhold er det svært sjelden at rhododendron sår seg i naturen. I kjente samlinger som arboretet på Milde og Svinviks arboret kan en imidlertid se at noen arter etablerer seg i vill vegetasjon. Klimaet langs Norges vestkyst har i de senere år blitt likere klimaet på De britiske øyer. Spredning av rhododendron i naturen kan derfor bli et problem i løpet av de neste tiårene. Rhododendron er giftig både for husdyr og mennesker. Særlig utsatt i Norge er sauer som går ute om vinteren og har lite annet å beite på. Honning produsert av nektar fra rhododendron kan forgifte mennesker, men det har sjelden dødelig utgang.

Mange arter tåler kulde, men de liker ikke å tørke ut. Rhododendron er en såkalt surjordsvekst, pH-verdien bør være rundt 4,5. De fleste artene vokser derfor ikke på kalkholdig jord. De større artene foretrekker å ha noe skygge, mens de alpine dvergbuskene liker full sol. De samme gjelder de fleste asaleaartene.

Løvfellende rhododendronarter blir i dagligtale ofte kalt asalea. En annen kjent gruppe er de såkalte japanasaleaene, småvokste i hovedsak eviggrønne planter med rik blomstring. Disse har vært kultivert i Japan i århundrer, og et stort antall hybrider har blitt frambrakt. De velkjente juleasaleaene som selges som potteplanter, hører til denne gruppen. Tropiske rhododendronarter er samlet i gruppen Vireya. Disse har liten betydning i hagebruket utenom i varme områder.

Rhododendron arboreum er nasjonalblomst i Nepal. Rhododendron niveum er statstre i Sikkim i India. Rhododendron catawbiense er statsblomst for Vest-Virginia og er også med i flagget for delstaten. Rhododendron macrophyllum, den dominerende arten på den nordamerikanske vestkysten, er statsblomst for delstaten Washington.

Hybridiseringsarbeid

Rhododendronarter er lette å krysse med hverandre, og arbeidet med å lage krysninger, eller hybrider, startet straks de første artene ble innført i kultur. Til å begynne med var fargespekteret en hadde å arbeide med svært begrenset, men da Rhododendron arboreum med sine dyprøde blomster ble innført i 1809, satte hybridiseringsarbeidet virkelig fart. Neste store milepæl var oppdagelsen av gulblomstrende arter. Senere har det vært mye fokus på at også bladene skal ha prydverdi, og noen hybrider dyrkes nesten for bladprakt alene. Arbeidet med å krysse rhododendronarter har resultert i nærmere 30 000 registrerte hybrider. Disse har navn som Furnival's Daughter, Pink Pearl, Curlew og Morgenrot. Noen få hybrider har norske navn (Madame Felle og Bergensiana). Pink Pearl (bildet til venstre) er en de mest populære rhododendronhybrider gjennom alle tider. Kun et begrenset antall av alle frambrakte hybrider er i kommersielt salg. Kjente hybridisører er Hans Hachmann, Halvdan Lem, Warren Berg og Peter Cox. Hybridene er registrert i The International Rhododendron Register and Checklist som utgis av The Royal Horticultural Society i England. De aller fleste rhododendroner som plantes i privathager, er hybrider. Rene arter er uvanlige i hagene i dag med unntak av hos samlere. I Norge har gamle og meget hardføre hybrider som Grandiflorum, Cunningham's White, Nowa Zembla og English Roseum vært dominerende i hagene helt opp til siste del av 1900-tallet. I de senere år har de såkalte Yakushimanum-hybridene og Repens-hybridene fått stor utbredelse. Stadig flere gulblomstrende hybrider har også fått innpass på det norske markedet, men ingen av dem kan vel sies å være fullgode ennå. Alle hybridisører drømmer om å lage en rent blå rhododendronhybrid. Til nå har ingen kommet nærmere enn lyseblå eller blålilla.

Innsamlinger

Rhododendronarter har gjennom flere hundre år blitt samlet inn i naturen og overført til Europa og senere Nord-Amerika som hageplanter. I starten var denne innsamlingen ganske tilfeldig, men i etter hvert ble den utført av profesjonelle «plantejegere» (plant hunters) som var utsendt fra vitenskapelige institusjoner eller av velstående samlere. De største innsamlingene foregikk i Asia og særlig i Himalaya-området mellom ca. 1850 og 1950. Innsamlere var ofte ute i flere år av gangen og mange gjennomgikk mye slit og strabaser under primitive forhold. Noen av innsamlere ble drept og endog torturert av lokale stammefolk. At en del av innsamlerne i tradisjonell kolonial ånd opptrådte arrogant kunne nok også være en medvirkende årsak til noen av disse tragediene. Den kinesiske borgerkrig og den kommunistiske seier i 1949 satte en forløpig stopp for plantejakt i Kina, men fra 1980 har igjen vestlige botanikere kunnet samle inn Rhododendron og andre planter i kinesiske fjellområder. I våre dager tar en innsamlingstur fra noen dager til noen uker, og innsamlerne har stort sett vanlig turistkomfort. Innsamlinger av planter er i dag regulert av bl.a. Washington-konvensjonen om internasjonal handel med utryddingstruede arter (CITES). Alle rhododendronhybrider som i dag dyrkes som hageplanter, har sitt opphav i disse innsamlingene av ville planter.

De mest kjente plantejegerne som virket i perioden 1850-1949 er:

Robert Fortune (1813–1880)
Joseph Dalton Hooker (1817–1911)
Jean Pierre Armand David («Père David») (1826–1872)
Jean-Marie Delavay (1834–1895)
Paul Guillaume Farges («Père Farges») (1844–1912)
Jean Andre Soulié (1858–1905)
George Forrest (1873–1932)
Ernest Henry Wilson (1876–1930)
Reginald Farrer (1880–1920)
Heinrich von Händel-Mazzetti (1882–1940)
Frank Kingdon-Ward (1885–1958)
Joseph Rock (1884–1962)
Frank Ludlow (1885–1972)
George Sherriff (1898–1967)

Systematikk

Den botaniske systematikken for rhododendronslekten er komplisert og gjenstand for strid mellom fagfolkene. Dette skyldes nok først og fremst slektens størrelse og at mange arter ligner mye på hverandre. Mange arter har også et stort utbredelsesområde slik at der er vanskelig å si om en har med flere arter og gjøre eller bare varianter innen samme art. Det hører også med til historien at det i årene 1900–49 kom så mye nytt plantemateriale til Europa at botanikerne mistet oversikten. Sir Isaac Bayley Balfour^[2] ved Edinburghs botaniske hage^[3] laget da et midlertidig klassifikasjonssystem der han delte inn artene i såkalte «serier». Balfour hadde tenkt at denne inndelingen skulle avløses av et endelig system, men da The Rhododendron Society i 1930 ga ut verket The Species of Rhododendrons som fulgte Balfours system, ble det etablert som «god latin». På den måten fikk man presentert et etterlengtet system i galskapen, men den uferdige systematikken ble også sementert og godtatt som endelig for lang tid framover.

Tyskeren Herman Sleumer^[4] lanserte i 1949 et forslag til en ny systematikk for Rhododendron: Ein System der Gattung Rhododendron (= Et system for slekten Rhododendron). Tyske forskere var ikke populære i England rett etter krigen, og verket ble ikke oversatt til engelsk før i 1980, men Sleumers system ble etter hvert anerkjent, om enn med sterk motstand fra noen fagfolk. Fra 1973 og utover begynte James Cullen og David Chamberlain ved Royal Botanic Garden i Edinburgh en ny revisjon av rhododendronslekten, og de bygget i hovedsak på Sleumer. Resultatet av dette arbeidet har blitt kalt «Edinburgh-revisjonen». Balfour-serier er nå byttet ut med «underslekter», «seksjoner» og «underseksjoner», «arter» og «varianter», mer i tråd med tradisjonell botanikk, og mange tidligere selvstendige arter er slått sammen. De nyeste forsøkene på å forstå slektskapet mellom rhododendronartene bygger på genetikk og DNA-forskning. Sentralt i dette arbeidet står Loretta Goetsch^[5] og hennes medarbeidere Andrew Eckert og Benjamin Hall. De har prøvd å sette opp et rhododendronstamtre ved hjelp av analyse av visse gener, og en stille revolusjon holder kanskje på å bryte ut fra laboratoriene deres. Siste ord er definitivt ikke sagt i denne lange diskusjonen.

Per i dag ser den etablerte systematikken av rhododendronslekten slik ut:

Slekten er delt inn i underslekter, seksjoner, underseksjoner, arter, underarter og varianter. Disse er så organisert i fire store og fire små underslekter:

Underslekt Rhododendron L.: Planter med i hovedsak små lepidote (med skjell på undersiden) blad; flere hundre arter, typeart: Rhododendron ferrugineum. De ca. 300 tropiske Rhododendronartene (seksjon Vireya) er vanligvis inkludert i denne seksjonen, men noen regner dem som en niende underslekt.
Underslekt Hymenanthes (Blume) K.Koch: Planter med hovedsakelig store elepidote (uten skjell på undersiden) blad; rundt 140 arter, typeart: Rhododendron degronianum.
Underslekt Pentanthera G.Don: Ca. 25 løvfellende såkalte asaleaarter; typeart Rhododendron luteum.
Underslekt Tsutsusi: Eviggrønne asaleaer, rundt 15 arter; typeart Rhododendron indicum.
Underslekt Azaleastrum Planch.: fem arter; typeart Rhododendron ovatum.
Underslekt Candidastrum (Sleumer) Philipson & Philipson: en art; Rhododendron albiflorum.
Underslekt Mumeazalea: en art, Rhododendron semibarbatum.
Underslekt Therorhodion: en art, Rhododendron camtschaticum. (Noen forskere vil føre denne arten over til en egen slekt: Therhorodion.)

Sykdommer og skadeinsekt på rhododendron

Rhododendroner har vært regnet for å være friske busker som sjelden blir angrepet av sykdommer. Dette har endret seg de senere årene, og minst to nye alvorlige sykdommer er kommet inn i Norge. Det synes klart at mildere vintrer gir bedre forhold for for eksempel soppsykdommer. Noen av de alvorligste hører til familien Photophtora.

Phytophtora ramorum er en algesopp som i USA har forårsaket epidemiske angrep på eikeskog. Den kalles også Sudden oak death – ”plutselig eikedød” og angriper også andre slekter enn Rhododendron. I Europa har soppen blitt påvist i flere land, bla. Belgia, Frankrike, Spania, Storbritannia, Nederland og Tyskland. I Norge ble det første angrepet registrert i 2002, på innførte rhododendronplanter i hagesenter. Soppen kan gjøre stor skade og må bekjempes radikalt der den oppdages.
Phytophtora kernoviae er en nær slektning av P. ramorum som også angriper rhododendron. Den er ikke påvist i Norge ennå, men et økende problem på De bitiske øyer. Soppen kan bli innført til Norge med planteimport.
Phytophthora cinnamomi, rotråte er en sopp som angriper røttene på rhododendron. Planten visner sakte, og det er som regel for sent å gjøre noe når den oppdages.

Rhododendron er ikke svært utsatt for insektangrep, men det er noen viktige unntak:

Snutebiller (Otiorhynchus sp.) De voksne insektene spiser av bladene og etterlater synlige hakk i bladkanten. De dreper vanligvis ikke planten. Larvene angriper røttene, og disse kan ta livet av unge planter. Bekjempelsen er vanskelig. Manuell fjerning av biller i mørket er mest effektivt.

Rhododendrontege (Stephanitis rhododendri) er et insekt som sitter på undersiden av bladene hos rhododendron og suger ut plantesaften slik at bladene blir misfarget på begge sider. Insektet kan også leve på andre planter, f.eks. tyttebærlyng. Rhododendrontegen kan spre seg kraftig når den først er kommet inn i hagen. Den kan til en viss grad bekjempes med sprøyting.

Referanser

Eksterne lenker

(en) Rododendron i Encyclopedia of Life
(en) Rododendron i Global Biodiversity Information Facility
(no) Rododendron hos Artsdatabanken
(sv) Rododendron hos Dyntaxa
(en) Rododendron hos Fossilworks
(en) Rododendron hos ITIS
(en) Rododendron hos NCBI
(en) Rododendron hos The International Plant Names Index
(en) Rododendron hos Tropicos
(en) Kategori:Rhododendron – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Rhododendron – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

[1] Friherre von Händel-Mazzetti

[2] Sir Isaac Bayley Balfour

[3] Edinburghs botaniske hage

[4] Herman Otto Sleumer

[5] Loretta Goetsch

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]