Olaus Johnsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Olaus Johnsen
Olaus Johnsen.jpg
Født5. november 1830
Døddesember 1892
Nasjonalitet Norge

Olaus Johnsen (født 5. november 1830, død desember 1892) var en av de mest aktive eiendomsutviklere og spekulanter i Christiania i perioden fra ca. 1860 og frem til sin død. Han kom fra svært enkle kår – hans far ser ut til å ha arbeidet som flyttemann, og kun ha eid hest og vogn – og hans farfar står omtalt som dagleier og «betler» (tigger) i fattigregisteret i Lier.

Tidlige liv[rediger | rediger kilde]

Av kirkeboken for Vår Frelsers kirke går det frem at Olaus Johnsen ble født 5. november 1830 og døpt 2. januar 1831 som sønn av dagleier Johan Olsen og hustru Sibylle Hansdatter, losjerende i smedarbeider Hansens gård på Hammersborg. Videre fortelles det at Olaus Johnsen utmerket seg med «særdeles god Kundskab» som konfirmant, og han fikk ifølge Christiania borgerrulle 3, s. 143, handelsbrev og fulle borgerrettigheter allerede som relativt ung mann, i 1855. Etter alt å dømme har han først slått seg opp som konfeksjonshandler, kanskje den første i byen. Han står nemlig oppført i skatteligningen av 1859 som «kledeshandler» – en helt ny tittel, til forskjell fra den vanlige «skredder».

Eiendomsvirksomheten[rediger | rediger kilde]

Etter få år gikk imidlertid Johnsen inn i eiendomsvirksomhet, borgerrulle 3 viser at han alt 11. november 1863 sa opp handelsborgerskapet sitt. Dette synes å indikere at han nå var kommet på banen som byggherre. I folketellingen fra 1865 står han oppført med yrkesbetegnelsen «driver Byggeforetagender». I likhet med klesgjeskjeften skjønte og samspilte han også her med urbaniseringsbevegelsen: Den sterke økning av folketall ga en sterk økt etterspørsel etter nye boliger. Johnsen kjøpte tomter av noen av Oslos rikeste menn, som for eksempel Thomas Heftye og Thorvald Meyer. Disse tomtene lå ved Meyerløkka – området rett nedenfor det gamle Rikshospitalet. Meyer og Heftye ville at området skulle få en høy sosial status, og skjøtene fikk derfor klausuler som forbød arbeiderboliger eller støyende og illeluktende virksomhet. St. Olavs gate, og særlig St. Olavs plass, fikk da også fornem bebyggelse. Men det ser likevel ut til at de aller fornemste, med endel unntak, som for eksempel den adelige Fritz Wedel-Jarlsberg, valgte å bosette seg andre steder – som i Homansbyen og andre strøk omkring Slottet. Store deler av Meyerløkka fikk derved heller et middelklassepreg.

På Meyerløkka reiste Johnsen minst ni, kanskje enda flere, gårder. I 1860 kjøpte han Wessels gate 8, den første tomten som Meyer og Heftye solgte. Der lå fra før en gammel låve, skjevt plassert i forhold til det nye gatenettet, og Johnsen oppførte et bolighus som tilbygg til låven. Dette ble siden liggende som et gammeldags løkkehus helt til 1940-årene, og skilte seg sterkt ut fra leiegårdene som etterhvert skulle komme til å dominere strøket. Hans neste kjøp i 1865 var Wessels gate 15, hvor han oppførte den første leiegården på Meyerløkka, i 1999 flyttet til Norsk Folkemuseum. Deretter fulgte Wessels gate 11 (kjøpt 1868), Wessels gate 13 (kjøpt 1866), Wessels gate 16 (kjøpt 1867), Langes gate 1 (kjøpt 1870), Langes gate 9 (kjøpt 1868, annenhånds) og Langes gate 11 (kjøpt 1867). Samtlige av disse eiendommene ble solgt videre etter et tidsforløp på fra ett til ti år – med en kraftig verdistigning som skyldtes at de i mellomtiden var blitt bebygget. De seneste registrerte salgene fra Olaus Johnsen på Meyerløkka skjedde i 1874.

Gjennom disse og andre prosjekter opparbeidet Johnsen seg etterhvert en anselig formue. Det er vanskelig å kartlegge det hele; ligningen av 1879 viser at han står registrert med en personlig formue som, for å bruke de størrelser han selv forholdt seg til, tilsvarte syv bygårder av den typen som han reiste på Meyerløkka. Med utgangspunkt i prisen på «eiendom» – omregning av verdier fra gammel til ny valuta er ofte ikke så liketil; for eksempel var smør langt billigere, pepper langt dyrere – tilsvarer dette ca. 150 millioner kroner per 2015. Men da som nå viser ikke alltid ligningen omfanget av de verdier en formuende person besitter; dette faktum, kombinert med Olaus Johnsens omfattende kontaktnett (blant andre Meyer, Heftye, Heyerdahl) gjør det ikke urimelig å anta at de verdier han styrte kan ha vært større.

Johnsen ervervet seg etterhvert den fasjonable Maltheby, den store gården i Akersgaten 25, tvers overfor Deichmanske bibliotek. Gården, som var regnet som en av Oslos fineste, ble bygget i 1843-44 av den danske byggmesteren Nestor Malthe etter tegninger av arkitekten Johan Henrik Nebelong, som kanskje er mest kjent for lystslottet OscarshallBygdøy. I Maltheby hadde Johnsen, ifølge folketellingen av 1888, sitt kontor – med kun to timer daglig kontortid. I Maltheby hadde i sin tid Camilla Collett bodd, og senere også Henrik Ibsen. Brødrene Hals hadde dertil sin berømte pianofabrikk i bakgården. Denne gården har vært viktig i Oslos historie, og den ble faktisk viet en egen biografi i 1903: Den gamle Gaard. Barndomsminder fra Maltheby i Femtiaarene, av historikeren, professor Yngvar Nielsen (1843–1916).

Johnsen eide også adskillige andre tomter, gårder og hus rundt omkring i Christiania, blant annet Rådhusgaten 24 i Kvadraturen, samt den store sveitservillaen i Jomfrubråtveien 31 på Nordstrand – «Tårnhuset» – hvor restaurant «Kilden» var på slutten av 1800-tallet, et populært utfartssted for Christianias beboere.

St.Olavs plass 2[rediger | rediger kilde]

Knutepunktet på Meyerløkken var St. Olavs plass, en femarmet stjerneplass, en pentagon, etter parisisk forbilde, hvor en fontene dannet midtpunktet. Her bygde Johnsen i 1872 St. Olavs plass 2, trolig tegnet av Wilhelm von Hanno. Von Hanno var en tysk arkitekt som i en alder av toogtyve år ble invitert til Christiania for å overta byggingen av av Trefoldighetskirken etter at den opprinnelige arkitekten, Alexis de Chateauneuf, måtte frasi seg oppdraget på grunn av sykdom. Von Hanno har også tegnet stasjonsbygninger og militære byggverk, samt Grønland kirke og adskillige luksuriøse bygårder i Oslo. Han oppførte for egen regning leiegårdene nr. 3, 7, 9 og 21a i St. Olavs gate, og bodde selv en stund i nr. 7.

Etterhvert bosatte Johnsen seg i St. Olavs plass 2 sammen med sin familie. I denne gården ble mye av ornamentene senere hugget vekk som en del av et kommunalt moderniseringsprosjekt. Gården har en viktig plass i Knut Hamsuns roman Sult. Gården er her bostedet til den kvinnelige hovedpersonen, Ylajali. Det har vært spekulert i om Ylajali faktisk kan være modellert etter Olaus Johnsens datter, Nathalie; Johnsens bodde trolig i annen etasje der balkongen var, og det er nettopp i annen etasje at Ylajali kommer til syne i vinduet mens jeg-personen lener seg mot Cupido-statuen i fontenen, slik Hamsun beskriver. Men malerinnen Ida Wedel-Jarlsberg er også en mulig, og kanskje enda mer sannsynlig kandidat; hun var nemlig, ifølge Lars Frode Larsen i Den unge Hamsun, ofte på besøk hos sin bror Fritz, som vi ut fra folketellingene vet at bodde i annen etasje.

St. Olavs plass 2 ble rett før århundreskiftet overtatt av Rikshospitalet, som åpnet et apotekutsalg der. Gården danner et bakteppe for Gerd Høsts selvbiografi Cupido og det gamle apotek (1994). I dag inneholder gården mange forskjellige næringsvirksomheter, blant annet et arkitektfirma, og første etasje huser Restaurant Ylajali og Cafe Apoteket.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Olaus Johnsen ligger begravet på Vår Frelsers gravlund under en middels stor bauta. I testamentet, som blant annet finnes tilgjengelig på Oslo byarkiv, står det at Johnsen donerte store summer – tilsvarende et tosifret antall millioner kroner – til en stiftelse for helsestell for arbeidere og håndverkere. Formålet var å gi dem opphold ved Sandefjord Bad – datidens mest luksuriøse kurbad. En rørende og generøs gest fra en som selv var kommet fra enkle kår og hadde foretatt en imponerende klassereise, men tydeligvis uten å glemme sin bakgrunn.

Wessels gate 15[rediger | rediger kilde]

Bygården som Olaus Johnsen reiste på Meyerløkka i Wessels gate 15 i 1865 – og som derved var områdets eldste gård – hadde utover 1900-tallet forfalt til nærmest slum-standard. Gården var blant annet sterkt preget av at strøket hadde stempel som «saneringsområde» i etterkrigstiden, og denne gården spesielt fikk betydelige setnings- og pusskader. Men den ble reddet i tolvte time ved et samarbeid mellom OBOS og Norsk Folkemuseum, ut fra ønsket om å bevare gården som et tidsdokument. I generalplanen for Norsk Folkemuseum 1993 står det blant annet. : «I sluttfasen endte den som innbruddsutsatt rivningshus med uteliggere som de siste beboere. Men nettopp gårdens status som rivningsobjekt har også virket konserverende og bidratt til å gi den en usedvanlig høy grad av opprinnelighet. Svært få bygårder har som denne alle sine originale vinduer fra 1865 i behold, sammen med port, gatedør, trappeløp og inngangsdører. Også inne i leilighetene er det meste av gammel fast innredning i behold – dører, stukkhimlinger og listverk.» Hele gården ble flyttet ut til Norsk Folkemuseum på Bygdøy; det var visstnok første gang i Europa at en hel bygård er blitt flyttet på dette vis. Her står den restaurert med tilnærmet originale interiører og eksteriører, som et varig minne både over gamle Christiania og over Olaus Johnsen – en av de utviklere og spekulanter som bygde opp hovedstaden fra småby til storby.

Familie[rediger | rediger kilde]

Olaus Johnsen og hustru Caroline, født Carstens

Olaus Johnsen og hustru Caroline f. Carstens (1834–1917), hadde fire barn: Karl Johan f. 1856, Nathalie f. 1858, Olaf Bertram Tordenskjold, f. 1859 og Wilhelm f. 1861. Karl Johan drev forretninger i Tyskland, mens Wilhelm i 1884 startet et glassverk i England sammen med en annen norsk «eksil»-nordmann som het Johan Jørgensen. Dette glassverket het Johnsen & Jorgensen Flint Glass Ltd. De drev opprinnelig mest med glass til medisinske formål, men senere også med produksjon/import av de fleste andre typer glass. Firmaet finnes stadig per 2015.

Wilhelms sønn, kaptein Olaus Charles Wilhelm Johnsen (oppkalt etter bestefar, onkel og far), var et høyt dekorert flyveress under den første verdenskrig. Han beskrives som «a brilliant leader and gallant fighter». Han deltok i trettifire raid, hvorav atten som leder, og står kreditert med fem nedkytninger av fiendlige fly. Det er også rimelig å se det som et uttrykk for vellykket integrasjon i England at Wilhelms barnebarn Gillian (f. 1923) trådte inn i adelen gjennom sitt ekteskap med John Archibald Harford Williamson, 3rd Baron Forres.

Nathalie giftet seg med grosserer Adolph Louis Lühnenschloss, etterkommer etter Abraham Ferdinand Lühnenschloss, en tysk hattemakermester som kom til Christiania i 1838, og som trolig var en forretningsforbindelse fra den tid Olaus Johnsen drev innen konfeksjon. Johnsen og Lühnenschloss drev også annen forretning sammen: i Lassens samlinger står det at «grosserer L. Lühnenschloss juli 1886 kjøpte Gaarden Matr No 25 i St. Olafs Gade av Olaus Johnsen».

Det var sønnen Olaf Bertram Tordenskjold som førte videre byggherre-tradisjonen etter Olaus Johnsen, og som – om enn i mindre målestokk enn sin far – også har satt et varig preg på Christiania/Oslo. O.B.T. Johnsen var arkitekt, trolig utdannet i Tyskland, og reiste blant annet Bygdøy Alle 14, Sexes gate 2, Nedre gate 8 og Dalsbergstien 3. Dertil tegnet han –, og var selv eier av Waldemar Thranes gate 10 ved St. Hanshaugen (i krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate), samt Tollbugaten 8-b i Kvadraturen. Her er Original Pilsen, hvor veggene er dekorert med en berømt billedserie om ølets historie, malt av Wilhelm Peters (1851–1935). O.B.T. Johnsen foresto dertil en lang rekke ombygginger og mindre arbeider, og skal ifølge én kilde skal han også ha vært involvert i byggingen av det originale Holmenkoll-anlegget. Etter det store eiendomskrakket i Christiania i 1899 ble det stadig færre oppdrag for arkitekter, og O.B.T. Johnsen trakk seg etterhvert helt ut av byen. Han bosatte seg i Bærum og tilbragte resten av sitt liv på sin gård ved Nadderud, hvor han eide store landområder.

Olaus Johnsen ser ut til å ha vært en nøktern mann: I sitt hushold på St. Olavs plass 2 holdt han seg med kun én tjenestepike; mens naboen, grosserer Lars Roede, hadde hele tre tjenestepiker pluss en husjomfru. Sett i forhold til hans formue og innflytelse, er heller ikke hans gravmæle preget av noen form for eksesser, hverken i størrelse eller ornamentikk. Men rikmannssønnen, Olaf Bertram Tordenskiold Johnsen, var tydeligvis i større grad en levemann; han giftet seg sent, og skal ha spilt bort anselige deler av farsarven i kortspill. Olaus Johnsens svigersønn, grosserer Adolph Louis Lühnenschloss, Nathalies ektemann, skal ha drukket bort både Malmøya og store deler av ambassadestrøket i øvre Bygdøy allé. I Lassens samlinger fortelles det at Louis Lühnenschloss i januar 1903 – som eneinnehaver av firmaet Petersen & Lühnenschloss – har måttet «innstille sine betalinger», det vil si har gått konkurs. Her er det trolig rimelig å regne med en dominoeffekt fra det store Kristianiakrakket i 1899. Ingen av disse to levemenn ligger i familiegraven under Olaus Johnsens bauta. Ut fra tidens skikk virker dette påfallende, og uten å trekke bastante konklusjoner, virker det ikke urimelig å tro at dette kan ha vært et «statement» fra familien, en uttrykt misbilligelse av bonvivantenes livsførsel.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Christiania Borgerrulle 3, 1842-1860 (Oslo byarkiv)
  • Dødsfallsprotokoll Avd. II C 9 (1917–19), Kristiania Skifterett, skifte nr. 123/1917 (Oslo byarkiv)
  • Olaus Johnsens testamente og Caroline Johnsens ditto, Christiania 3. Skiftevesenet. Testamentprotokoller. Rekke C, nr. 4, 1917-21 (Oslo byarkiv)
  • Kirkebøker fra Vor Frelsers Kirke (dagens Oslo domkirke), div. årganger
  • Folketellinger fra Kristiania (Oslo byarkiv), div. årganger
  • Adressebøker fra Christiania (Oslo byarkiv), div. årganger.
  • Lassens Samlinger (genealogi, Riksarkivet)
  • Generalplan for Norsk Folkemuseum 1993
  • Vedlegg til presseinformasjon fra Norsk Folkemuseum Februar 1999 (Lars Roede)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berg, Arno: Meyerløkka med omgivelser, St. Hallvard 1948, s. 6-33
  • Buch, Carl Egil: Et leiegårdsmiljø. Magistergradsavh. i etnologi, UiO, Oslo 1971
  • Holden, Finn: Byløkker i Oslo, Andresen & Butenschøn AS, Oslo 2007
  • Jespersen, Minna: Meyerløkken, St. Hallvard 1933, s. 126-132
  • Juhasz, Lajos: St. Olavs gate, Byminner nr. 1, 1966, s. 2-17
  • Roede, Lars: Stjerneplassen, Byminner nr. 1, 2010, s. 12-27