Hopp til innhold

Mobutu Sese Seko

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mobutu Sese Seko
FødtJoseph-Désiré Mobutu
14. okt. 1930[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Lisala (Belgisk Kongo)
Død7. sep. 1997[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (66 år)
Rabat
BeskjeftigelsePolitiker, journalist, militært personell Rediger på Wikidata
Utdannet vedCollège du Léman
EktefelleBobi Ladawa Mobutu
Marie-Antoinette Gbiatibwa Gogbe Mobutu[5][6]
BarnNzanga Mobutu
Kongulu Mobutu
Giala Mobutu
PartiPopular Movement of the Revolution
NasjonalitetRepublic of the Congo (Léopoldville)
Zaire
GravlagtRabat
Utmerkelser
7 oppføringer
Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1983)[7]
Kommandør av Legion of Merit
Storkjede av Infante Dom Henriks orden[8]
Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden
De gunstige skyers orden
Den gylne arks orden (1973)
Infante Dom Henriks orden
Zaïres president
24. november 196517. mai 1997
ForgjengerJoseph Kasa-Vubu
EtterfølgerLaurent-Désiré Kabila

Joseph-Désiré Mobutu, eller Mobutu Sese Seko (født 14. oktober 1930 i Lisala i Kongo-Kinshasa (daværende Belgisk Kongo), død 7. september 1997 i Rabat i Marokko) var president og diktator i Zaïre (daværende navn på Kongo-Kinshasa) 19651997.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Oppvekst og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Mobutu tilhørte ngbandi-stammen,[9] en av de mindre blant Kongos mer enn 200 folkegrupper. Han tilbad sin mor Marie Madeleine Yemo som hadde fått flere barn før ham, etter at den barnløse tanten hennes som var gift med landsbyens høvding, hadde lokket niesen inn i høvdingens harem for å føde barn i tantens sted. Dette var et arrangement helt i overensstemmelse med lokal skikk, og Marie fikk to barn med høvdingen; men da hun deretter fikk tvillinger som døde, mistenkte hun sin tante for å ha drept barna med trolldom og rømt til fots til Lisala. Der traff hun Albéric Gbemani som var kokk for en belgisk dommer. De fikk ordnet et kirkebryllup to måneder før sønnen ble født. Navnet Mobutu fikk han fra en onkel.[10]

Dommerens kone hadde omtanke for den oppvakte gutten, og lærte ham å lese og skrive og å snakke flytende fransk. Han var bare 8 år da faren døde, noe som siden fikk hans kritikere til å hevde - helt usannferdig - at Mobutu var sønn av noe nær en prostituert og uten kjennskap til sin far.[11] Enken flyttet ofte, og Mobutus skolegang begynte opprinnelig i Léopoldville. Men han ble til slutt sendt til Coquilhatville for å gå på en katolsk internatskole der. I 1949 rømte han fra skolen, hoppet på en båt til Léopoldville og traff en jente der. Flere uker senere ble han funnet av prestene. På slutten av skoleåret ble han dømt til syv års tjeneste i kolonialarméen Force Publique.[12]

Mens han gjorde tjeneste i arméen, begynte Mobutu å studere på fritiden. Han leste europeiske aviser og politiske tekster av blant andre Machiavelli, Charles de Gaulle og Winston Churchill. Han tok eksamen i regnskapsføring, og begynte å interessere seg for journalistikk. Da han giftet seg med den 14 år gamle Marie Antoinette, var hans økonomi så beskjeden at bryllupsgjestene ble traktert med en kasse øl. På grunn av sine tidligere erfaringer med presteskapet giftet Mobutu seg ikke i kirke.[13]

I 1956 forlot han hæren og ble journalist på heltid. To år etter dro han til Belgia for å rapportere om verdensutstillingen i 1958.[14][15] På dette tidspunktet var han blitt kjent med flere kongolesiske intellektuelle som i stigende grad begynte å kritisere kolonialismen, og han ble i 1958 medlem av det antikoloniale partiet Mouvement National Congolais under Patrice Lumumba. Til slutt ble Mobutu Lumumbas personlige sekretær, skjønt det er trolig at belgisk etterretningstjeneste rekrutterte ham til denne stillingen.[16]

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Som sekretær for Patrice Lumumba deltok Mobutu i forhandlingene i Brussel i 1960 om Belgisk Kongos selvstendighet. Samme år brøt han med Lumumba og Joseph Kasavubu, og dannet sin egen militærregjering. Han ble i 1961 med i den kongolesiske sentralregjeringen og fikk posten som øverstkommanderende for de væpnede styrker.[17]

I 1965 styrtet han president Kasavubu og gjorde seg selv til diktator. Han ble gjenvalgt som president i 1970 og var da siden 1966 allerede stats- og forsvarsminister.[17]

Zaireanisation[rediger | rediger kilde]

Som propagandistisk-ideologisk fundament for sitt styre gjennomførte Mobutu angivelige uavhengighetsbestrebelser som han gav sekkebetegnelsen Authenticité.[trenger referanse] I oktober 1971 endret han for eksempel landets navn til Republikken Zaire. I februar 1972 ble alle kristne fornavn - de som alle kristne borgere og i alle fall alle katolikker hadde ved dåpen - avskaffet, og folk skulle bare ha afrikaniserte navn. Prestene ble advart om at de kunne straffes med fem års fengsel dersom de ble knepet i å ytre et slikt europeisk-kristelig navn ved dåp av zairiske barn. Mobutu selv endret i 1972 sitt navn til Mobutu Sese Seko Koko Ngbendu Wa Za Banga («Den allmektige kriger som ved sin utholdenhet og ubøyelige seiersvilje går fra erobring til erobring etterlatende seg et spor av ild»).[trenger referanse]

I 1971 presenterte Mobutu FN for sin tanke om en modernisering av Kongo, men ikke på vestlig måte. Landet skulle finne tilbake til røttene sine innenfor rammen av sine forfedres åndelige verdier. Mobutu omdøpte Kongo til Zaire, og statuene af Henry Morton Stanley og de belgiske kongene ble veltet. Inspirert av den franske revolusjon ble tiltalene madame og monsieur erstattet av citoyenne (= borgerinne) og citoyen (= borger) - fremdeles fransk altså. Det europeiske dressen ble byttet ut med Mobutus egen oppfinnelse, en høykraget jakke med navnet abacost, en forkortelse av á bas le costume (= ned med dressen). Abacost ble brukt uten skjorte under og uten slips.[18] Sydd av marineblå eller mørkebrun ull var den ikke noe bedre tilpasset Kongos tropiske klima enn vestlige klær. For kvinner gjaldt det at 1970-årenes vestlige miniskjørt ble byttet ut med det tradisjonelle, ankellange, afrikanske antrekket.[19]

I 1973 vedtok Mobutu at alle eiendommer og firmaer som tilhørte utlendinger skulle tilbakeføres «til landets sønner», en nasjonalisering som inngikk i hans prosjekt Zaireanisation. Men da han unnlot å gi noen retningslinjer for hvem som skulle tildeles hva, endte Zaires øverste funksjonærer med å beslaglegge utlendingers virksomheter verd rundt en milliard US$. Mobutu selv sikret seg 14 plantasjer som han slo sammen til én med ialt 25.000 ansatte. Hans plantasje blev dermed Zaires tredjestørste arbeidsplass, og stod for en fjerdedel av Zaires kakao- og gummiproduksjon. Ngbandi-folk, Mobutus egen stamme, ble en ny elite, men han sørget også for å berike alle store etniske grupper fordi han ikke kunne greie seg uten støtte fra dem.[20]

Mens de tidligere eierne flyktet ut av landet, ble deres livsverk overlatt til folk som verken forstod å drive dem eller interesserte seg for driften. De nye eierne tømte bankkontoene, ansatte slektninger uten forutsetninger for arbeidet, solgte unna kveg og utstyr, og rev plantene opp. Utbyttet ble omsatt i dyre biler; Zaires import av Mercedes-Benz det følgende året slo alle afrikanske rekorder. Den vanlige kongoleser ble lamslått vitne til hvordan arbeidsplassene stengte ned, og butikkshyllene var tomme. Få uker senere ba den nye eliten de utskjelte forretningsmennene - flest portugisere og grekere - om å komme tilbake og fylle varelagrene igjen; men vestlige leverandører hadde da stanset all kreditt og alle vareforsendelser til Kongo.[21]

Elven Ingas demning.

Til overmål hadde Mobutu tatt opp enorme lån fra utlandet til finansiering av kolossale prosjekter, som demningen i elven Inga (påbegynt i januar 1968)[22] og en kraftledning til de sørlige kobbergruver. Katastrofalt nok falt kobberprisen med to tredjedeler i kjølvannet av oljekrisen i 1973. Frem til Zaireanisation hadde Zaires økonomi vokst med 7 % årlig, men fra 1974 gikk det nedover. Mobutu endret nå kursen for å lokke forretningsfolk tilbake ved å utbetale en delvis erstatning for deres beslaglagte eiendommer. Men ingen hadde glemt sjokket over utplyndringen etter ordre fra landets egen president, den selvsamme Mobutu, så de eneste som våget seg på noen investering, gjorde det ut fra sikkerhet om rask og høy profitt som de straks tok ut av landet i stedet for å reinvestere.[23]

Mobutu holdt seg inne med Ronald Reagan[24] og Nicolae Ceaușescu.[25]

Mobutu aflægger præsidenteden, 1970.

Korrupsjon[rediger | rediger kilde]

Der en viss korrupsjon hadde vært en del av livet i Zaire som i andre afrikanske land, gjorde Mobutus reformer Zaire til Afrikas mest korrupte land. Hans kritiker Cleophas Kamitatu slo likevel de fleste, da han som Zaires ambassadør til Japan solgte ambassadebygningen i Tokyo og stakk pengene i sin egen lomme. Kamitatu hevdet å ha foretatt salget for å dekke lønnsutgiftene til ambassadens ansatte, men få festet lit til dette.[26]

President Mobutu sikret seg 400 lukrative poster i systemet. I 1959 var han god for så lite som US$ 6 - seks dollars. Som president kunne han angivelig kjøpe Villa del Mare på den franske riviera som feriebolig uten en gang å spørre om prisen var i US$ eller belgiske franc - selv om dollaren var 39 ganger mer verd. Han skaffet seg tilhengere ved å dele ut offentlige stillinger, og først på 1990-tallet anslo Verdensbanken at Zaires 600.000 offentlig ansatte utførte et arbeid det bare trengtes 50.000 personer til. Zaires sentralbank hadde rundt tre tusen ansatte; landets private bankvesen bare rundt ett tusen.[27]

Mobutu fikk tilnavnet «kongen af kleptokratiet». Før sin død var han eier av ni eiendommer i Brüssel og en enorm leilighet i Avenue Foch[28] i Paris; en villa og hoteller i Marbella; et hus i Madrid; en eiendom med tolv soverom i Algarve; 11 palasser i Zaire; et hus i Sveits og hoteller i Sørafrika. Etter 30 års utplyndring av landets rikdommer - kobber, kobolt og diamanter - og etter at han hadde stukket millioner av dollars i vestlig utviklingshjelp i sin egen lomme, samt bestikkelser fra multinasjonale selskaper, var Mobutus formue alt på 1980-tallet rundt US$ 4 milliarder.[29]

Eksil[rediger | rediger kilde]

Mobutus sønn Niwa hadde utpekt som som sannsynlig etterfølger, men døde av AIDS i 1994. Mange kongolesere mente likevel at siden Mobutu selv angivelig ble beskyttet av sterk magi, overførte denne magien forbannelser rettet mot Mobutu til hans sønn, som da døde av dem i sin fars sted.[30] En annen sønn, general Kongulu Mobutu,[31] var kjent for sin brutalitet. Han døde i eksil i Monaco i 1998, også av AIDS.[32]

Mobutu selv døde av prostatakreft fire måneder etter sin avgang. Han og familien slapp unna den fremrykkende opprørshæren ved å flykte til Togo, og var fem dager senere installert som gjester hos kong Hassan av Marokko, der Mobutu døde. Da opprørshæren trengte inn i huset der han hadde bodd frem til de siste dagene i sitt hjemland, var bygningen plyndret og tømt - selv vannkranene var stjålet, så vannet fløt. I hagedammen fant de symbolet på statslederens fysiske forfall flytende rundt; presidentens bleier for inkontinens var slengt i dammen i hundretall, der de fløt i tykke lag.[33]

Han ble gravlagt på den kristne kirkegård i Rabat.[34] En av Mobutus sønner, Nzanga Mobutu, ble senere alliert med Kongos senere president Joseph Kabila, som i 2013 åpnet for at Mobutus gravsted kunne flyttes til hjemlandet.[35]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mobutu-Sese-Seko, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000017408, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=joseph+desire;n=mobutu, oppført som Joseph-Désiré Mobutu[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0043003[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.jeuneafrique.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ oxfordaasc.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ BOE ID BOE-A-1983-30733[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ https://www.refworld.org/docid/469f3a701f.html
  10. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 68-69), London 2000, ISBN 978-1-84115-422-0
  11. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 70-71)
  12. ^ Wrong, ss. 72–74
  13. ^ Wrong, ss. 74–75
  14. ^ Wrong, s. 75
  15. ^ Crawford Young and Thomas Turner, The Rise and Decline of the Zairian State, s. 175
  16. ^ Wrong, ss. 76
  17. ^ a b Bra Böckers lexikon, 1978
  18. ^ What does abacost mean?
  19. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 90)
  20. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 92-93)
  21. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 93)
  22. ^ The River That Swallows All Dams
  23. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 94)
  24. ^ Mobutu og Reagan, Reaganlibrary.gov
  25. ^ Lucy Komisar: «Zaire's tragedy», Christian science monitor 18. oktober 1991
  26. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 98)
  27. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 96-97)
  28. ^ What Mobutu learned from King Leopold
  29. ^ «As Congo self-destructs, former ruler's family lives it up in the Med», the Guardian
  30. ^ [1] Dr. Thomas Turner: The Congo Wars: Conflict, Myth and Reality
  31. ^ Mobutu's son lingers, New York Times
  32. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 269)
  33. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 281)
  34. ^ Michela Wrong: In the footsteps of Mr Kurtz (s. 280)
  35. ^ Mobutu Sese Seko's body to return to Congo, says Kabila, BBC 24. oktober 2013
Forgjenger  Zaïres presidenter
19651997
Etterfølger