Marken (Bergen)
Marken er et strøk i Bergen i bydelen Bergenhus. Marken grenser fra Peter Motzfeldts gate, Nygaten, Heggebakken, Asylplassen til St. Jørgens gate, St. Jacobs kirkegård, Stadsporten. Ned Jernbanebakken, bak Jernbanestasjonen til Nonneseter klosterkapell, bak biblioteket til strømmen i Smålungeren. Marken grenser til strøkene Sentrum og Vågsbunnen i nord, Fjellet i øst og Kalfaret i sør. I sørvest, mot Store Lungegårdsvannet, ligger et område som tidligere var vann, men som nå er oppfylte arealer for blant annet Bergen Storsenter, Bygarasjen, Bystasjonen (som er Bergens sentrale busstasjon), Statens hus og Bergen hovedbrannstasjon. Marken grenser i vest også til Lille Lungegårdsvannet.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Marken kjennes som bystrøk allerede fra 1500-tallet. Deler av strøket lå tidligere under eiendommen Lungegården, men var opprinnelig jordbruksland til Nonneseter kloster. Nonneseter kapell fra 1250 sørvest i strøket er det eneste som står igjen av klosteret. Hovedgatene i strøket er Kong Oscarsgate, Marken, Kaigaten og Strømgaten.
_mot_klokkerboligen.jpg)
I Marken er det bygårder, brostensbelagte smau og trehus. Her ligger også Seminarium Fredericianum (Bergen barneasyl) fra 1752, Lepramuseet med St. Jørgen hospital fra 1411 og Sankt Jørgen kirke fra 1706, Danckert Krohns stiftelse fra 1789 og Zander Kaaes stiftelse fra 1770, begge i senbarokk, Sankt Jacobs kirkegård fra 1629, Stadsporten (byport fra 1628), Bergen handelsgymnasium, Domkirkehjemmet, gamle Betanien sykehus, Kunsthøgskolen i Bergen, Bergen Jernbanestasjon, Bergen offentlige bibliotek, Nonneseter kapell fra 1250 og statuen av byens grunnlegger Olav Kyrre.
Strøkets lokale buekorps heter Markens Bataljon.
Marken omfattes av grunnkretsene Marken, Dankert Krohn og Betanien, som hadde til sammen 1 047 innbyggere 1. januar 2014, et areal på 0,15 km² og 0,01 km² ferskvann. I tillegg ligger nordøstlige deler av grunnkretsen Jernbanen innenfor strøkets grenser (biblioteket, kapellet, jernbanestasjonen, storsenteret, hotell Terminus og Zander Kaaes stiftelse).
Marken 1[rediger | rediger kilde]
Hjørnehuset med adressen Marken 1 ble i 1828 kjøpt av Georg C.C.W. Prahl. Huset hadde da hage ned mot Lille Lungegårdsvann, en stor gårdsplass og hele tre brønner. Prahl etablerte trykkeri og andre verksteder på tomten. I 1834 giftet han seg med Henny Münster, og etter hvert fikk paret åtte barn - i tillegg til at de hadde Prahls ansatte, nærmere 30 mann, i kosten.[1]
Trussel om sanering 1908-74[rediger | rediger kilde]
Fra 1908 til 1974 ble det utarbeidet flere saneringsplaner for Marken. I 1907 ble det vedtatt å bygge en ny jernbanestasjon i Strømgaten, slik at Marken ble liggende mellom trafikknutepunktene Bergen jernbanestasjon og havnen. De togreisendes første møte med Bergen ville dermed bli et virvar av gamle trehus. I stedet ønsket man en 15 meter bred gate mellom Strømgaten og Allehelgensgaten. Hele østsiden av Lungegårdsgaten ble derfor ekspropriert, og man rakk å rive husene nærmest jernbanestasjonen før resten ble reddet av bybrannen i 1916, første verdenskrig og nedgangstider. De midler som fantes, gikk med til gjenreisningen av den nedbrente bykjernen. Til gjengjeld var det stadige planer om å bygge et nytt Bergen rådhus, og en rettere forbindelse mellom Stadsporten og Rådstuplassen. Her ble det foreslått en aveny tvers gjennom Marken, men kantet med trær. Kostnadene for gjenreisningen etter bybrannen satte likevel alt annet på vent; og så kom andre verdenskrig. Først i 1953 kom man tilbake til saneringen av Marken, da med fokus på trafikkproblemene. Arkitekt Bjarne Lous Mohr[2] var reguleringssjef i Bergen 1946-56 og opptatt av å gi det slitne strøket et tydelig city-preg. I 1955 utlyste reguleringsvesenet i Bergen Nordens til da største byplan-konkurranse, som omhandlet Marken og Vågsbunnen.[3]
Deltakerne fikk utlevert et kart og en modell, der bare historiske monumenter og fredete bygninger stod tilbake. To svenske arkitekter vant. Sture Runberg og Ole Braesch-Andersen[4] så for seg en motorvei på søyler foran hovedbiblioteket. Den historiske Vågsbunnen skulle gi plass til et veikryss, samt 1.025 parkeringsplasser. Fokus var på biltrafikk og høyhus. I 1956 ble reguleringsvesenet omdøpt til byplankontoret, og reguleringssjefen til byplansjef. Olav Nesse som var Bergens første byplansjef, fikk imidlertid hendene fulle med boligbygging utenfor sentrum, knappe midler og et underbemannet byplankontor. Kritisk ble det likevel i 1961, da forsikringsselskapet Vesta lanserte en reguleringsplan for Marken som de selv ville bekoste. Hele Marken skulle rives, bortsett fra Sankt Jørgen kirke og leprasykehuset. Uten kostnad for kommunen skulle alle historiske gateløp, til og med middelalderveien, utraderes, slik at Vesta kunne få plass til et kjempemessig kjøpesenter med 1 200 parkeringsplasser. Forslaget ble vedtatt i Bergen bystyre i 1964 uten debatt overhodet. Vesta trakk seg imidlertid da prosjektet trakk ut i tid, og de i stedet fikk tildelt tomt på Nattland og i Fyllingsdalen (ved Oasen).[5]
I 1972 var Marken fremdeles regulert til kjøpesenter, enda det var et boligområde med 670 innbyggere, 69 butikker, 40 verksteder og 34 kontorer. Saneringsplanen ble like fullt stadfestet av Kommunaldepartementet samme år. Men i 1970 hadde studenter fra sosiologisk institutt utgitt en rapport, Derfor skal Marken saneres, som påpekte at Saneringsinstituttet hadde ignorert sin plikt til å vurdere de sosiale og miljømessige konsekvensene av byplanlegging - enda Saneringsloven av 1967[6] uttrykkelig sier at det må være «påtrengende nødvendig» å fornye et strøk før det kan etableres som et saneringsstrøk. Men næringslivet vil anse sanering «påtrengende nødvendig» når det er penger å tjene; beboerne først når boligstandarden er så dårlig at fraflytting er ønskelig. Og boligstandarden fantes vesentlig dårligere i andre bydeler enn i Marken.[7]
Studentene kritiserte også at strøkets beboere var umyndiggjort, mens næringslivet fritt fikk bestemme hvor og hvorfor det skulle saneres. Saneringsinstituttet avviste at det var deres plikt å intervjue beboerne i Marken, siden strøket var regulert til kjøpesenter allerede i 1964, så alt utenom Sankt Jørgen skulle rives i alle fall. Angivelig hadde heller ingen protestert da reguleringsplanen ble kjent. Imidlertid hadde Fortidsminneforeningen protestert, i likhet med Foreningen Markens venner, representanter for beboerne, Bergen arkitektforening, Bergen miljøforening m.fl. Arkitektgruppen CUBUS[8] som ble stiftet i 1972, var en sammenslåing av tre mindre arkitektkontorer med ønske om å redde eldre bymiljøer, deriblant Marken.[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Bjørn Arvid Bagge: «Fra gevær til plog», Bergens Tidende 1. juli 2023
- ^ https://snl.no/Bjarne_Lous_Mohr
- ^ [1] Susanne Berge: Fra vekstoptimisme til bærekraftig byutvikling i Bergen (s. 28-29)
- ^ https://runeberg.org/vemarvem/gota65/0192.html
- ^ [2] Susanne Berge: Fra vekstoptimisme til bærekraftig byutvikling i Bergen (s. 30-32)
- ^ https://www.regjeringen.no/contentassets/c6add8258bdd4500a3a95ebbbbd4a4f2/rundskriv_jnr_3655_67d_080667.pdf
- ^ [3] Susanne Berge: Fra vekstoptimisme til bærekraftig byutvikling i Bergen (s. 55)
- ^ https://arkcubus.no/om-oss/historien/
- ^ [4] Susanne Berge: Fra vekstoptimisme til bærekraftig byutvikling i Bergen (s. 56)