Veikryss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Et typisk plankryss, i Kharkiv.

Et veikryss er et sted der minst to forskjellige veier forbindes på en eller annen måte. Det skilles mellom plankryss (hvor veiene møtes i samme plan) og planskilte kryss (hvor veiene møtes i to eller flere plan). Ca. 40 % av politirapporterte personskadeulykker skjer i veikryss[1].
       Enkelte veikryss er blitt kjente landemerker. Internasjonalt kjent er Gravelly Hill-krysset i Birmingham, England – det originale spaghettikryss (Spaghetti Junction). I Norge har Sinsenkrysset oppnådd nasjonal berømmelse.

Kriterier for valg av krysstype[rediger | rediger kilde]

Som regel velges kryssets størrelse og type etter:

  • Trafikkslag (gående, syklister, motorkjøretøy, sporvei osv.).
  • Annen samferdsel som ikke bør eller kan krysses i plan (jernbaner, elver, kanaler, rullebaner).
  • Den kapasiteten en oppfatter som nødvendig etter forventet trafikkmengde i rimelig fremtid. Veienes kapasitet begrenses som regel av kryssene, og det å utvikle kryss som maksimerer kapasiteten er en egen vitenskap.
  • Dimensjonerende hastighet (økende hastighet krever en voldsom økning av dimensjonene, og etter hvert planskilte kryss).
  • Hva som finnes fra før (billigst å bruke eksisterende kryss, for kryssene langs en motorvei ønsker en enhetlig utforming osv.).
  • Hensyn til sikkerhet.
  • Kostnader.
  • Eksisterende bebyggelse – i noen grad også natur, miljø, estetikk osv.

Plankryss[rediger | rediger kilde]

De fleste veikryss er plankryss. Her møtes veiene på samme plan, slik at det uten videre er mulig å skifte fra en veien til en annen. Trafikken i slike kryss reguleres av trafikkregler. I mange kryss reguleres trafikken av skilt eller trafikklys. Dersom slike ikke finnes, gjelder høyreregelen i Norge, dette betyr at kjøretøy har vikeplikt for trafikk fra høyre.

Plankryss brukes der hastighetene er moderate, oftest 80 km/t eller lavere. Følgende former for plankryss forekommer i Norge:

  • T-kryss og X-kryss uten lysregulering – med den vanlige regelen om vikeplikt for kjøretøy fra høyre, eller den ene veien er skiltet som forkjørsvei. De kan utvides med egne kjørefelt for høyresvingende og venstresvingende kjøretøy, trafikkøyer, egne passeringsfelt osv.[2]. T-kryss og X-kryss er mest aktuelt der minst én av veiene har beskjeden trafikkmengde. Statens vegvesen anbefaler uregulerte X-kryss bare ved fartsgrense <60 km/t.
  • Lyskryss. Trafikklysene overstyrer de alminnelige vikeplikt-/forkjørsreglene og evt. skilting. De brukes oftest der minst to veier har betydelig trafikkmengde, men helst hvis hastigheten er 60 km/t eller lavere. Trafikklys har ofte lydsignaler for å hjelpe blinde og svaksynte over veien.
  • Rundkjøringer. Disse har større kapasitet enn andre plankryss med samme areal, og de gir mindre start-og-stopp og hakkete kjøring (og dermed mindre forurensninger), og de medfører betydelig færre alvorlige ulykker[3]. De egner seg imidlertid ikke ved hastigheter over ca. 60 km/t. I Norge er rundkjøringer blitt langt vanligere siden 1980-årene.

Planskilte kryss[rediger | rediger kilde]

Lodalsbruene i Oslo er et eksempel på et planskilt kryss.

Planskilte kryss bygges for å tilfredsstille høye krav til fart eller kapasitet, oftest begge deler. De kryssende trafikkstrømmer skilles ved hjelp av broer og/eller tunneler. For at en trafikant skal kunne skifte fra en vei til en annen har planskilte kryss ramper mellom de forskjellige veiplanene.
       Planskilte kryss finnes i en rekke varianter og har opptil fem plan, men de fleste i Norge har to. Særlig de egentlige motorveikryss, hvor begge eller alle de kryssene veier dimensjoneres for høye hastigheter og ikke tillater kryssende trafikk i samme plan, blir trafikkmaskiner eller spaghettikryss av svære dimensjoner. Slike kryss blir gjerne meget kostbare, særlig hvis de anlegges i bystrøk og/eller legges i tunnel. Under slike forhold renonserer en ofte noe på hastighetene for å få plass og råd til kryssene – av og til også for at eksisterende bebyggelse ikke skal utsettes for for mye støyhensyn[4]. Hvis den kryssende vei ikke er motorvei, kan den ha kryssende trafikkstrømmer i plan, og kryssene kan dimensjoneres mer moderat.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Trafikksikkerhetshåndboken, s. 103
  2. ^ Håndbok H17: C.1: Utforming av T- og X-kryss
  3. ^ Trafikksikkerhetshåndboken, s. 103-105
  4. ^ Miljøverndepartementets retningslinje for behandling av støy i arealplanleggingen, T-1442 http://www.regjeringen.no/pages/37952459/T-1442_2012.pdf

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Alena Høye, Rune Elvik m.fl. 2012: Trafikksikkerhetshåndboken, 4. utgave. Transportøkonomisk institutt; http://tsh.toi.no/doc660.htm
  • Finn Blakstad (red.) 1977: Trafikk-teknikk. Institutt for samferdselsteknikk. NTH, Trondheim. ISBN 82-519-0247-9.
  • Statens vegvesen: Veg- og gateutforming. Normaler. Håndbok 017.

Se også[rediger | rediger kilde]