Liberalisme
| Artikkelen inngår i serien om Politiske ideologier |
|---|
| Politikk |
Liberalisme (latin: liber; «fri») er en politisk ideologi med opprinnelse i opplysningstiden. Den opprinnelige liberalismen la vekt på å begrense den politiske makten og fremheve individets rettigheter i samfunnet i en tid da konge- og statsmakten var praktisk talt allmektig.
I dag er det flere politiske retninger som blir kalt for liberalisme, deriblant klassisk liberalisme, sosialliberalisme og neoliberalisme. Dette spekteret av «underretninger» gjør at det er vanskelig å definere liberalismen veldig snevert. Opprinnelig ble liberalismen regnet for å være på den politiske venstresiden, mens de i Europa i dag oftest regnes for å være i sentrum eller at de heller mot høyresiden. Det er dessuten slik at begrepet forstås forskjellig i forskjellige regioner og land. I USA regnes eksempelvis liberalisme (eller progressivisme) for å være på venstresiden.[1]
Av kjente liberalistiske ideologer og økonomer kan nevnes John Locke, Adam Smith, James Mill, John Stuart Mill, Frederic Bastiat, Jean-Baptiste Say, Friedrich August von Hayek, Joseph Schumpeter, Milton Friedman, Ludwig von Mises, John Rawls og Hernando de Soto.
Grunnprinsipper
[rediger | rediger kilde]Den opprinnelige liberalismen som bygde seg opp i Europa i opplysningstiden, la vekt på å sikre landeiere frihet mot det føydalistiske og/eller merkantilistiske åket.[2] Under den franske revolusjonen definerte liberalistene seg i motsetning til de mer radikale demokratene, og senere i motsetning til sosialismen.[trenger referanse]
Individuelle rettigheter
[rediger | rediger kilde]De store tenkerne i opplysningstiden, deriblant John Locke og Charles Montesquieu, forsøkte å begrense den politiske makten ved å nedfelle et sett rettigheter som de mente at alle mennesker var gitt fra naturens side, og et sett grenser ingen – ikke engang kongen – kunne krysse uten å bli en tyrann.[2] Dette var en del av grunnlaget for humanismen, som igjen regnes som en del av grunnlaget for liberalismen.
Økonomisk frihet
[rediger | rediger kilde]Senere ble disse tankene kombinert med ideen om at økonomisk frihet ville føre til et mer stabilt og effektivt samfunn og på den måten gjøre samfunnet bedre for alle. Dette kom senere til å bli omtalt som kapitalismen, og få sine største forsvarere i Adam Smith og David Ricardo. Tradisjonell kapitalisme (av latin: capitalis, avledet av caput, «hode») er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er privateid. I et tradisjonelt kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre, som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital. I blandingsøkonomier kan også det offentlige utøve eierfunksjon («statskapitalisme»).[trenger referanse]
Personlig frihet
[rediger | rediger kilde]Et annet viktig prinsipp i liberalismen, er at enkeltmennesket bør ha frihet til selv å ta store avgjørelser som påvirker dets eget liv, uten innblanding fra politikere.[3] Ideen om at individet har verdi i seg selv, og ikke er et middel for andres mål, står sterkt. Denne tanken er langt på vei en videreføring av humanismen fra opplysningstiden.
En videreføring av dette prinsippet, er Montesquieus idé om maktens tredeling. Selv om de fleste liberalister erkjenner eksistensen av en stat som nødvendig for å kunne beskytte og opprettholde individuelle rettigheter, har liberalister tradisjonelt vært skeptiske til statsstyring og offentlige inngrep.[omstridt ] En for sterk statsmakt hevdes[av hvem?] å være den største potensielle trusselen mot individets frihet.[trenger referanse]
Den industrielle revolusjon
[rediger | rediger kilde]I løpet av 1700-tallet ble liberalismen den styrende ideologien (eller blant de største opposisjonelle ideologiene) i praktisk talt alle utviklede land. Grunnet den eksplosive økonomiske veksten i kjølvannet av fremveksten av den industrielle mellomklassen, ble uttrykket liberalisme gjenstand for en rivende utvikling. Enkelte steder fortsatte liberalistene å holde på den opprinnelige liberalismen fra 1700-tallet, som fokuserte på at statens eneste oppgave var å sikre et fritt næringsliv og sikre det samme næringslivet mot svingninger i valutaen og krig/vold. Disse tankene er i dag langt på vei erstattet med mer sosialliberale ideer, men man kan fremdeles finne liknende tankegods, for eksempel i det lille norske partiet Liberalistene som stilte landsdekkende ved stortingsvalget i 2017[4]. Dette tankesettet kalles i dag ofte libertarianisme, selv om enkelte grupperinger forsøker å unngå denne betegnelsen.[a] Andre betegnelser som brukes, er klassisk liberalisme eller laissez-faire-liberalisme.
Under industrialiseringen kom nye tenkere[hvem?] til som så staten som et virkemiddel til sosial fremgang og som derfor ønsket at staten skulle bruke ressurser på å motarbeide fattigdom og sykdom og liknende. De gikk med andre ord bort fra tanken om at all statlig innblanding i privatlivet var rettighetskrenkende. Dette tankesettet førte til at det liberale politiske miljøet ble splittet, og den nye retningen ble kalt sosialliberalismen. Medlemmer i Venstre i Norge vil som oftest omtale seg som sosialliberale, eller bare liberale, i likhet med blant annet Radikale Venstre i Danmark og Liberaldemokratene i Storbritannia.
Liberalisme i dag
[rediger | rediger kilde]- Se hovedartikkel, Liberalisme i internasjonal politikk
Som med de fleste andre ideologier i dag, fungerer liberalismen først og fremst som et ideal, og ikke som et sett med absolutte retningslinjer.[5] Det finnes få eller ingen eksempler på at politikere eller politiske partier står for konsekvent liberalisme.[trenger referanse] I tillegg er liberalismen definert på forskjellige måter blant de som kaller seg liberalister og de som regner seg som motstandere av ideologien.
Liberalisme i Norge
[rediger | rediger kilde]Liberalismen i Norge hevdes[av hvem?] å ha begynt i 1814, da Norge fikk en av Europas mest liberale grunnlover.[6]
Venstre
[rediger | rediger kilde]Venstre kaller seg et sosialliberalt parti. Dette er en retning innen liberalismen som legger vekt på en aktiv stat som en forutsetning for personlig frihet, og som finnes i de fleste europeiske land.[trenger referanse]
Høyre
[rediger | rediger kilde]Høyre kaller seg selv bare konservative, mens deres ungdomsparti Unge Høyre kaller seg liberalkonservative. Partileder og tidligere statsminister Erna Solberg kaller seg selv liberalkonservativ.[7] Partiets liberale sider viser seg ved at de blant annet er for skattekutt, nedsalg i offentlige bedrifter, retten til selvbestemt abort, fritt skolevalg, likekjønnet ekteskap og avkriminalisering av narkotika.[trenger referanse]
Fremskrittspartiet
[rediger | rediger kilde]Fremskrittspartiet (FrP) kaller seg et liberalistisk parti, noe partiet uttrykker i sitt prinsipprogram.[8] Partiet opplevde en konflikt på 90-tallet og etter landsmøtet i 1994 på Bolkesjø der den liberalistiske fløyen og fire stortingsrepresentanter forlot partiet.[9]
Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) er FrPs ungdomsparti, og kaller seg, som moderpartiet, liberalistisk. Politikken skiller seg imidlertid på flere områder, og FpU har en sterkere klassisk-liberalistisk profil enn sitt moderparti.[10]
Det Liberale Folkepartiet
[rediger | rediger kilde]Det Liberale Folkepartiet kalte seg et rendyrket liberalistisk parti. Det har blitt kritisert av enkelte[hvem?] liberalister for å ha et ikke-liberalistisk syn på utenriks- og justispolitikk. Partiet støttet blant annet De forente staters intervensjon i Irak i 2003 med den begrunnelse at Saddam Husseins regime var undertrykkende og diktatorisk, og at det støttet terrorangrep mot Vesten.[11] Enkelte[hvem?] liberalister – spesielt innenfor libertarianerbevegelsen – er skeptiske til dette; de mener at et noenlunde fritt land ikke har noen rett til å avsette et aggressivt og diktatorisk regime i et annet land. DLF har også blitt kritisert for sin støtte til Israel i Midtøstenkonflikten.[trenger referanse]
Liberalistene
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Liberalistene
Liberalistene regner seg som et klassisk liberalistisk parti etablert 2014.[12] Liberalistene slutter opp om klassisk liberalisme som ideologisk ståsted og har en klar individualistisk grunnholdning. Liberalistene advokerer en begrenset statsmakt hvilket betyr at oppgaveomfanget er avgrenset til å kun omfavne en profesjonell forsvarsmakt, et politi- og rettsvesen.[13] Dette idégrunnlaget vokste frem i opplysningstiden og var rådende blant vestlige land under den industrielle revolusjon. Liberalistene går inn for en gradvis omleggelse fra velferdsstaten til et privat alternativ, og at staten heller skal holde fokuset rundt borgernes sikkerhet. De konstaterer at privat velferd kan organiseres bedre enn offentlig. Liberalistisk Ungdom er ungdomspartiet til Liberalistene.[14]
Se også
[rediger | rediger kilde]- Anarkokapitalisme
- Klassisk liberalisme
- Minarkisme
- Nasjonalliberalisme
- Libertarianisme
- Sosialliberalisme
- Markedsliberalisme
Noter
[rediger | rediger kilde]- ^ Et eksempel på en slik gruppering, er tilhengere av Ayn Rands filosofi, Objektivisme, som trass i sin radikale form for liberalisme avviser å kalle seg libertarianere, og også kritiserer libertarianismen sterkt. Se for eksempel Peter Schwartz' «Libertarianism: The Perversion of Liberty».
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Dag Einar Thorsen (15. februar 2009). «venstre». Besøkt 11. juli 2023. «Tidligere, særlig på 1800-tallet, var det også vanlig å inkludere liberale politikere og partier som en del av den politiske venstresiden»
- ^ a b Hobson 2015, s. 18–20
- ^ Liberalisme er frihet for alle Arkivert 27. november 2011 hos Wayback Machine.
- ^ «Liberalistene blir et landsdekkende parti ved valget i 2017». Liberaleren. 10. november 2016. Besøkt 16. februar 2017.
- ^ Fakta om liberalismen – Nrk.no
- ^ Sørensen, Øystein (1991). «Liberalismens historie i Norge - noen hovedlinjer». Ideer om frihet (1-2). Arkivert fra originalen 25. mars 2015. Besøkt 27. august 2010.
- ^ «Høyre - konservativt og liberalt». NRK. Besøkt 10. november 2015.
- ^ Se Fremskrittspartiets prinsipprogram Arkivert 27. august 2006 hos Wayback Machine.
- ^ Mjelde, Hilmar Langhelle (18. juni 2013). «Fremskrittspartiets organisatoriske utvikling fra 1973 til 2013: fra anti-parti til masseparti?». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. 2 (på norsk). 29: 120–130. ISSN 0801-1745. doi:10.18261/ISSN1504-2936-2013-02-05. Besøkt 29. mai 2024. «...den interne splittelsen på Bolkesjø-landsmøtet i 1994, der den liberalistiske fløyen samt fire stortingsrepresentanter forlot partiet, og ungdomsavdelingen FpU oppløste seg selv (Iversen 1998, Svåsand 2003).»
- ^ Manifest 2010[død lenke]
- ^ Vegard Martinsen (15. november 2006). «Krigen mot terror fem år etter». Tidsskriftet Liberal. Besøkt 6. mai 2010.
- ^ «Hvem er vi? - Liberalistene». Arkivert fra originalen 2. september 2015. Besøkt 13. september 2015.
- ^ «Hvordan skal den liberale staten styres?». Liberalistene. Besøkt 2. august 2018.
- ^ «Liberalistisk Ungdom». Liberalistene. Arkivert fra originalen 1. august 2019. Besøkt 3. august 2018.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Norsk
- Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
- Quentin Skinner:Staten og Friheten.res publica 2011
- Lars Fr. H. Svendsen (red.) Liberalisme Politisk frihet fra John Locke til Amartya Sen. En antologi, 2009 ISBN 9788215012674
- Engelsk
- Moyo, Dambisa (2009). Dead Aid: Why Aid Is Not Working and How There Is Another Way for Africa (på engelsk). London, UK: Farrar, Straus and Giroux. ISBN 978-0374532123.
- Easterly, William (2006). The White Man's Burden: Why the West's Efforts to Aid the Rest Have Done So Much Ill and So Little Good (på engelsk). Massachusetts: Penguin. ISBN 978-1594200373.
- de Soto, Hernando (2000). The Mystery of Capital: Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else (på engelsk). Melbourne. ISBN 0-465-01614-6.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Liberalism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
