Oskar von Hindenburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Oskar von Hindenburg
Bundesarchiv Bild 102-09560, Oskar von Hindenburg.jpg
Født 31. januar 1883
Königsberg
Død 12. februar 1960
Bad Harzburg
Far Paul von Hindenburg
Mor Gertrud Wilhelmine von Hindenburg
Nasjonalitet Tyskland

Oskar von Hindenburg (født 31. januar 1883 i Königsberg, Østpreussen, død 12. februar 1960 i Bad Harzburg) var generalfeltmarskalk og rikspresident Paul von Hindenburgs sønn, politisk mektige adjutant og sekretær. Hva var og medlem av presidentens såkalte kamarilla.

Hindenburg fulgte i farens fotspor og utdannet seg til offiser. I begynnelsen han ansett som lite intelligent av sine overordnede, og karrièren gikk langsomt. Han tjenestegjorde blant annet i det tredje garderegiment, hvor han innledet et vennskap med Kurt von Schleicher. Hans karrière tok for alvor av etter at faren ble Tysklands største krigshelt i første verdenskrig. Under krigen gjorde han tjeneste som adjutant for faren og oppnådde graden major. Da faren ble valgt til president i 1925 ble Oskar von Hindenburg hans sekretær. Som farens nærmeste venn og rådgiver utøvet han anseelig politisk makt i bakgrunnen, ettersom han i stor grad kontrollerte adgangen til presidenten. Det var hovedsakelig takket være vennskapet med den yngre Hindenburg at Schleicher kom til å bli en av presidentens nærmeste rådgivere.

I januar 1933 ble major Hindenburg, som i likhet med sin far lenge hadde vært sterkt imot å utnevne Adolf Hitler til kansler, likevel overbevist av den katolske sentrumspolitikeren Franz von Papens plan om å utnevne Hitler til kansler, men la Papen kontrollere ham i bakgrunnen som visekansler. Med et kabinett med klar majoritet av ikke-nazister var Papen overbevist om at i løpet av noen uker hadde de «presset Hitler så langt opp i hjørnet at han skrek». Oskar von Hindenburg bidro til å overbevise også sin far om å endre sitt standpunkt til fordel for Papens plan.

Etter at faren døde i august 1934 mistet Oskar von Hindenburg all politisk makt, og etter å ha blitt forfremmet til oberst forsvant han for offentligheten. Han tok avskjed fra hæren som generalmajor, og bodde etter andre verdenskrig sammen med sin svoger Christian von Penz i Medingen på Lüneburger Heide.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Literatur[rediger | rediger kilde]

Biografi og militære løpebane
  • Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Fischer, Frankfurt am Main 2003, ISBN 3-10-039309-0
  • Christian Zentner und Friedemann Bedürftig (Hrsg.): Das große Lexikon des Dritten Reiches. Südwest-Verlag, München 1985, ISBN 3-517-00834-6
  • Walther Killy und Rudolf Vierhaus (Hrsg.): Deutsche Biographische Enzyklopädie. Band 5, Saur, München u. a. 1997
  • Internationales Biographisches Archiv 20/1997 vom 5. Mai 1997
Rolle ved Weimarrepublikkens undergang og Hitlers maktovertakelse
  • Karl-Dietrich Bracher: Die Auflösung der Weimarer Republik. Eine Studie zum Problem des Machtverfalls in der Demokratie. Athenäum-Verlag/Droste, Königstein/Düsseldorf 1978, ISBN 3-7610-7216-3 (unveränderter Nachdruck der 5. Auflage, Villingen 1971)
  • Wolfram Pyta: Hindenburg. Herrschaft zwischen Hohenzollern und Hitler, Siedler, München 2007, ISBN 978-3-88680-865-6
  • Heinrich-August Winkler: Weimar. 1918–1933. Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie. 4. Auflage, Beck, München 2005, ISBN 3-4064-4037-1