Klosterskoler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Klosterskole)
Hopp til navigering Hopp til søk
Illuminasjon forestillende evangelisten Lukas, fra omkring år 1000, tilvirket ved illuminasjonsskolen på klosterøya Reichenau.

Klosterskoler, scholae monasticae, claustrales, var en middelalderske skoleform som ble bedrevet ved de kristne klostre i den hensikt å tilgodese kommende generasjoners munkers og nonners behov av kunnskaper. Disse klosterskoler bevarte antikkens kultur og lærdomsarv i Europa og ble, ved siden av katedralskolene og de kirkelige universiteter, middelalderens mest betydningsfulle europeiske lærdomssentra.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det kristne klostervesenet oppstod på 300-tallet, da Pachomios samlet et antall eremitter i Egypt og bygde felles hjem med muromhegning til dem. På tilskyndelse av Benedikt av Nursia500-tallet begynte munker i benediktinerordenen å mangfoldiggjøre ved avskrifter, og derigjennom bevare, antikk håndskrifter, noe som under Gregor den stores pontifikat ble utviklet til en utdannelsesverksomhet. For å kunne kopiere håndskriftene måtte munkene forutsetningsvis kunne lese og skrive, noe klostrene derfor spontant begynte å lære alle sine noviser, og av estetiske grunner ble det også undervist i illuminasjonsteknikk.

I særdeleshet Irland og de britiske øyer ble i dette henseende fremstående, og ved Alcuins ansettelse ved Karl den stores hoff ble skoleformen spredt til den frankiske verden.[1] Benediktinerne la også vinn på å spre praktiske kunnskaper om jordbruk til de land der de slo seg ned, noe som fikk stor økonomisk betydning for de land dette gjaldt.[2]

Klostrene mottok sine elever da de var sju år. Til å begynne med var det bare slike som var tiltenkt livet som munker og nonner som studerte ved disse klosterskoler, men med tiden begynte rikere familier å betale for at deres barn skulle få undervisning ved klostrene. Dermed begynte klostrene å forestå internater også utenfor klostermurene. Undervisningen fulgte den romerske modell, og utdannelsen ble derfor gitt i de syv fri kunster, og dertil i Bibelen. Etter at elevene hadde tilstrekkelig øvd opp sin latin ble de gjerne forbudt annet språk ved skolene. Musikken var ett av de emner som ble gitt særlig stort rom for å forsyne kirkene med sangere, og musikklæreren ble kalt kantor. Ettersom papir og bøker var dyrt var det nødvendig at elevene memorerte kunnskapene, og de tok sjelden egne notater.[3]

Dominikanerordenens ordensregler fastslår at hvert kloster skal bedrive undervisning; likeså fransiskanerne hadde klosterskoler. Ved disse underviste man blivende prester i teologi, og deres anseelse var meget høyt i middelalderen.[4]

Klosterskoler i reformasjonens land[rediger | rediger kilde]

Klosterskolene ble stengt i de land der reformasjonen fór frem, til foreskjell fra katedralskolene som protestantene overtok driften av. Men også noen av klosterskolene fortsatte - da med annen finansiering, naturligvis uten katolske munker eller nonner men andre og priotetestantiske nærekrefter. Enkelte av disse institusjoner, særlig i Tyskland, videreførte bruken av den nå misvisende navnet «Klosterschule».

I det katolske utdannelsesvesen finnes det fortsatt klosterskoler, og er de gamle klosterskoler ble dessuten opphavet til jesuittenes skolevesen, samt andre skoler som drives av blant andre ursulinersøstre.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sandström (1978), s. 43 f
  2. ^ Landquist (1963), s. 35 f
  3. ^ Landquist (1963), s. 37 ff
  4. ^ Landquist (1963), s. 205 f

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pedagogikens historia (swe). Lund: Gleerup. 1963. 
  • Utbildningens idéhistoria: om samhällsförändringarnas inflytande på undervisningens mål och idéinnehåll genom tiderna i Sverige och utlandet (swe). Stockholm: Bonnier. 1978. 
  • Georg Schwaiger: Orden und Klöster. Das christliche Mönchtum in der Geschichte, München 2002
  • Roland Girtler: Die alte Klosterschule - eine Welt der Strenge und der kleinen Rebellen, Wien 2000 (Böhlau)