Otto, hertug av Estland og Lolland
| Otto, hertug av Estland og Lolland | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1310 | ||
| Død | 1340-årene | ||
| Beskjeftigelse | Aristokrat | ||
| Far | Kristoffer II av Danmark | ||
| Mor | Eufemia av Pommern | ||
| Søsken | Erik Christoffersen av Danmark Valdemar Atterdag Margrethe | ||
| Nasjonalitet | Danmark | ||
Otto av Danmark («junker Otto», Otto Christoffersen, død etter 1346) var den mellomste av de tre sønnene til Christoffer II og Eufemia av Pommern.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Junker Ottos eldre bror Erik Christoffersen ble valgt som sin fars medkonge, mens Otto ble utnevnt til hertug av Lolland og hertugdømmet Estland. Han tok tittelen danskenes junker, hertug av Estland og Lolland med hovedkvarter på Lolland, i Sakskøbing[1] der hans far døde i 1332, etter å ha pantsatt kongeriket sitt for 200.000 mark sølv til diverse pantherrer, først og fremst til grev grev Gerhard 3. av Holsten-Rendsburg, som dermed satt med makten over Jylland og Fyn, og Johan 3. av Holsten-Plön, som satt med Sjælland, Lolland og Falster samt Skåne, som imidlertid snart ble pantsatt til den svensk-norske kongen,[2] Magnus Eriksson som dermed også ble konge av Skånelandene fra 1332.[3]
I 1332 omkom den danske tronarvingen Erik da han falt av hesten på flukt fra en holstensk hær. Dermed ble junker Otto tronarving i stedet, med støtte fra huset Wittelsbach ved svogeren markgreven Ludwig av Brandenburg (1315-61), sønn av Beatrice av Schlesien og den tysk-romerske keiser Ludvig 4.[4] Markgreven hadde i 1324 giftet seg med junker Ottos søster Margrethe, og hennes medgift var aldri blitt betalt. Et slikt krav ville ikke wittelsbacherne ha utestående, bare fordi de holstenske grevene satt med pant i den danske kongemakten.[5]
Tronkrever[rediger | rediger kilde]
i juni 1333 reiste junker Otto krav om tronen, og fremover til juli 1334 søkte han å skaffe seg allierte. Svogerens far, den tysk-romerske keiser Ludvig 4., oppfordret hertugene av Sachsen om å støtte junkeren og motarbeide de holstenske grevene. Munken Detmar i Lübeck[6] forteller i sin krønike at danskene hadde erobret Lolland fra grev Johan. Muligvis har junker Otto reist til opprør på Sjælland, for pavens utsending Petrus Gervasii[7] skrev at krigen raste der rundt nyttår 1333/34, liksom det fremgår av dokumenter at flere sjællandske stormenn støttet Otto. De gikk da ut leidang i juni 1334 mot Otto, ledet av brødrene Gerhard og Eggert Brockdorf. Jyske krønike som dekker perioden 1342-50, meddeler under 1334, at Otto dro fra Lolland til Nørrejylland for å vinne landet. Detmar i Lübeck er den eneste som oppgir dato for slaget under 1334: «Åtte dager etter mikkelsmesse [dvs. 29. september] kom junker Otto, kong Christoffers sønn, støttet av jydene med meget krigsfolk til Viborg og leverte et slag mot grev Gerhard. Før slaget steg en skare holstenere av hestene sine, tok hverandre i hendene og danset mellom begge hærene; så sprang de kjapt til hest, styrte kjekt mot de forreste av fienden, som var langt flere. Det pågikk lenge en hard strid. Holstenerne slo fra seg som tapre helter, den unge kongen ble tatt til fange, danskene flyktet; men mange av dem ble drept eller fanget. Grev Gerhard var på den tiden der i landet og fikk snart kjennskap til kampen. Han lot kongen bringe ned til Segeberg, hvor han ble en stund; deretter ble han brakt til Rendsburg.» Trolig var junker Otto underveis til Viborg i håp om å hylles til konge på landstinget der. Selv om han i stedet ble sendt i fangenskap, forble Lolland en stund på dansk hender. Munken Detmar meddeler i 1335 at grev Johan måtte få hjelp fra sin fetter grev Gerhard for å gjenerobre den.[8]
Danmark gikk nærmest til grunne som nasjon i de følgende kongeløse årene.[9] Til minne om slaget ved Taphede (trolig Tapdrup hede), ble det reist en minnestein på stedet i 1972:
- Her stod den 6. oktober 1334
- slaget på Taphede.
- Vætet av blod blev engang den muld
- som traktorplogen nu vender.[10]
I eksil i Estland[rediger | rediger kilde]
I 1340 ble den yngste av Christoffers sønner, Valdemar Atterdag, valgt til konge på landstinget i Viborg, og de neste tyve årene kjempet han for å gjenopprette Danmark som nasjon, et arbeid videreført av datteren Margrethe 1. da hun opprettet Kalmarunionen.[11]
Grev Gert 3. døde i 1340, og ifølge Detmar ble junker Otto sendt til Mecklenburg, til Johan 3. av Werle som var en fjern slektning; Erik Klipping hadde vært hans morfar; Rikitsa (Regitze) Eriksdatter hans mor; og Johans søster var gift med grev Gert 3. Ifølge Den livlandske krøniken skrevet av notaren Johann Renner (1525-83) fra Bremen[12] i 1556-60, basert på den nå tapte Eldre livlandske rimkrønike fra rundt 1350, satt junker Otto i fangenskap i ti år, helt til han gikk inn i den tyske orden og ble sendt til dansk Estland i 1346. I så fall var junker Otto sin bror Valdemar Atterdags fange, selv om det var snakk om husarrest hos en slektning, mer enn et fengselsopphold. At Valdemar Atterdag overdro det danske området i Estland til den tyske orden, ble kamuflert som junker Ottos gave til ordenen da han ble opptatt som medlem. I virkeligheten mottok hans bror Valdemar 19.000 mark sølv for å oppgi området, penger han desperat trengte til innløsningen av sin fars pantsettelser av Danmark og til å betale sin søster Margrethes medgift med. Men dette ble ikke opplyst til pave Urban 5. som skulle godkjenne overdragelsen av dansk Estland til den tyske orden.[13]
Ifølge Detmar ble junker Otto sinnssyk mens han satt som fange, og måtte derfor frasi seg retten til den danske trone da han slapp ut av fangenskap, til fordel for sin yngre bror Valdemar Atterdag. Men dette med galskapen var trolig et rykte Valdemar satte ut om broren, for junker Otto ble opptatt i den tyske orden i september 1346. Dette var en geistlig orden som fordret at han levde som munk, så han ville ikke få barn som kunne true hans bror Valdemar med lovlige krav på den danske trone.[14]
Estlandsk adel viste til at Estland etter estlansk arverett tilhørte junker Otto som eldste levende av kong Christoffers sønner. Junkeren gikk så inn i den tyske orden og hadde med seg Estland som «sjelegave».[15] Deretter ble han satt som borgherre på den tyske ordens festning Karkus som fortsatt kan ses som ruin.[16] Otto nevnes som borgherre på Karkus fra rundt 1350, og en etterfølger blir ikke omtalt før i 1374. En sinnssyk mann kunne selvsagt ikke fungert som leder for en borg av vital betydning for ordenen. Tidligere hadde Otto fått betydelig støtte fra «kongens frisere»,[17] dvs. dansker bosatt like ved Holstens grense.[18] Men plassert i Livlands innland, langt unna nærmeste havneby, ville Otto vanskelig komme i kontakt med noen som kunne tenkes å hjelpe ham tilbake til posisjonen han var født til, som arving til Danmarks trone.[19]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Hørby, Kai: «Otto» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 4. mars 2024 fra [1]
- ^ «Slaget på Taphede», Viborg museum
- ^ «Ett land - en lov», Historiska.se
- ^ «Ludwig av Brandenburg», deutsche Biographie
- ^ Hørby, Kai: «Otto» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 4. mars 2024 fra [2]
- ^ Skovgaard-Petersen, Inge: «Detmar» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 4. mars 2024 fra [3]
- ^ «Petrus Gervasii», omtalt i Det norske Folks Historie
- ^ «Slaget på Taphede», Viborg museum
- ^ Poulsen, Bjørn: «Taphede» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 4. mars 2024 fra [4]
- ^ «Otto Christoffersøn (1310-74)», kongegrave.dk
- ^ Stefan Pajung: «Prins Otto av Danmark», Skalk april 2020 (s. 33)
- ^ «Johann Renner», Great Soviet encyclopedia
- ^ Stefan Pajung: «Prins Otto av Danmark», Skalk april 2020 (s. 34)
- ^ Stefan Pajung: «Prins Otto av Danmark», Skalk april 2020 (s. 33-34)
- ^ Hørby, Kai: Otto i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 4. mars 2024 fra [5]
- ^ Den tyske ordens borg Karkus, medievalheritage.eu
- ^ «Beboerne blev omtalt som «kongens frisere», og Utland blev først formelt overdraget til den slesvigske hertug Adolf i 1435», hentet fra «Utland», graenseforeningen.dk
- ^ Palle Lauring: Her skete det: Nørrejylland
- ^ Stefan Pajung: «Prins Otto av Danmark», Skalk april 2020 (s. 33-34)