Göran Wahlenberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Göran Wahlenberg
GWahlenberg.jpg
Født1. okt. 1780[1][2]Rediger på Wikidata
Kroppa församling[3]
Død22. mars 1851[1][4]Rediger på Wikidata (70 år)
Uppsala domkyrkoförsamling[5]
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Botaniker[6][7], karsporeplanteekspert, universitetslærer, mykolog, tegner, skribentRediger på Wikidata
Utdannet ved Uppsala universitetRediger på Wikidata
Nasjonalitet SverigeRediger på Wikidata
Gravlagt Uppsala gamle kirkegård[8]Rediger på Wikidata
Medlem av Kungliga Vetenskapsakademien, Det prøyssiske vitenskapsakademietRediger på Wikidata
Utmerkelser Lundblad prize (1820)Rediger på Wikidata
InstitusjonerUppsala universitet

Göran Wahlenberg (også Georg) født 1. oktober 1780 på Skarphyttans bruk i Kroppa, Värmland, død 22. mars 1851 i Uppsala, var en svensk naturforsker, hovedsakelig innenfor botanikk. Han utførte en rekke studiereiser og utførte grundige beskrivelser av blant annet planter og flere skandinaviske fjellområder.[9]

Arbeid og virke[rediger | rediger kilde]

Vitenskapelig løpebane[rediger | rediger kilde]

Wahlenberg ble student i Uppsala i 1792, han tok sin doctor medicinae i 1806 og senere botanices demonstrator i 1814. I 1829 ble han oppnevnt til professor i medisin og botanikk. Han gjorde en stor innsats med å utforske Skandinavias flora, men fikk sin største berømmelse som en av plantegeografiens grunnleggere. Under sine mange turer i og utenfor Sverige, innså han tydelig det samme som Carl von Linné hadde hevdet, nemlig forholdet mellom vegetasjonstype og land, eller lokalt klima og jordsmonnets tilstand. Han fortsatte med skarpsindige undersøkelser av denne forskningsgrenen sammen med sitt fytografiske arbeide.[9] Han influerte Lars Levi Læstadius som i tillegg til å være grunnlegger av Læstadianismen også var biolog.[10]

Studiereiser[rediger | rediger kilde]

Allerede som 16-åring i 1796 besøkte han Pommerns kyster, og gjennomførte siden en rekke botaniske forskningsreiser, blant annet i 1800, 1802, 1807, 1812 til Lappland og Finnmark. I 1810 og 1811 reiste han gjennom Sør-Sverige og til kontinentet (Harz, etc., Sveits og i 1813 til Karpatene). Hans viktigste beskrivende arbeid er Flora lapponica (som i 1812 ble prisbelønnet av Kungliga Vetenskapsakademien), Flora Carpatorum principalium (1814), Flora Upsaliensis (1820), Flora svecica (to deler, 1824-1826, ny utgave 1831-1833; belønnet med Vetenskapsakademiens Linnémedalj i gull) og bindene 9-11 (delvis) av Svensk botanik (1823-1830).[9]

På sin reise i 1807 kartla han det da øde fjellmassivet Sulitjelma, der både høydemålinger og planteobservasjoner var en del av arbeidet. Hans reise dit førte til at dette fjellområdet ble det best beskrevne i Skandinavia, flere år før Jotunheimen.[10]

Avhandlingen Geographisk og økonomisk beskrivelse av Kemi Laplan fra 1804 er en overveiende geografisk beskrivelse. Berättelse om... lappska fjällens höjd och temperatur vid 67 graders polhöjd fra 1808 (oversatt til tysk) er første gang en svensk isbre gis en beskrivelse. Avhandlingen Rön om springkällors temperatur i tre deler fra 1812, omhandler det nordlige, sentrale og sørlige Sverige. De vegetatione et climate in Helvetia septentrionali... tentamen fra 1813 om Sveits, med omfangsrike avhandlinger om plantegeografisk innhold (med kart), som introduserer den ovennevnte flora. I disse arbeidene, kunngjorde han mange viktige oppdagelser om klima- og dyrkingsforholdene og ga geniale sammenligninger og oversikter over jordens planteliv.[9]

Han foretok også reiser for å gjennomføre rent geologiske studier i Sverige og skrev Svenska jordens bildning i tidsskriftet Svea i 1818 (nytt opplag i 1824) og Petrificata telluris suecanæ examinata i 1821. Under sitt vekstgeografiske arbeid ble han ført inn på plantenes anatomi og fysiologi. og skrev Tractatio anatomica de sedibus materiarum immediatarum in plantis i 1806-1807. Avhandlingen ble utgitt på svensk i Ekonomiska annaler, 1808).[9]

Wahlenberg som vitenskapsmann og menneske[rediger | rediger kilde]

Til tross for sin omfattende kunnskap og hans talent som forfatter, kom han som et resultat av sin tilbakeholdenhet og et noe strengt temperament, til å utøve relativt liten innflytelse på sin samtids forskning (spesielt i medisin på grunn av sin interesse for homeopati). Han var i sin samtid et forbilde gjennom flid og stringent forskning, samt at han kom med mange fremsynte ideer som ettertiden har godskrevet ham. Han ble medlem av det svenske Kungliga Vetenskapsakademien i 1808, og var i tillegg medlem av flere andre vitenskapssamfunn. Etter ham er planteslekten Wahlenbergia oppkalt, det samme er flere plantearter.[9]

Goran Wahlsberg er gravlagt på Uppsala gamla kyrkogård.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Nordisk familjebok : Ural - Vertex, «Wahlenberg, Georg (Göran),», side(r) 331, besøkt 2. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Den svenske kirkes fødsels- og dåpsprotokoller, «Kroppa kyrkoarkiv, Födelse- och dopböcker, SE/VA/13291/C/4 (1760-1810), bildid: C0038019_00104, sida 163», besøkt 26. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Kroppa kyrkoarkiv, Födelse- och dopböcker, SE/VA/13291/C/4 (1760-1810), bildid: C0038019_00104, sida 163». Den svenske kirkes fødsels- og dåpsprotokoller. Besøkt 26. mai 2019. 
  4. ^ death record, «Uppsala domkyrkoförsamlings kyrkoarkiv, Död- och begravningsböcker, SE/ULA/11632/F/5 (1836-1861), bildid: C0004351_00067», besøkt 1. juni 2019, «29,Konungens trotjänare...Doctor Göran Wahlenberg»[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Uppsala domkyrkoförsamlings kyrkoarkiv, Död- och begravningsböcker, SE/ULA/11632/F/5 (1836-1861), bildid: C0004351_00067». Besøkt 1. juni 2019. «29,Konungens trotjänare...Doctor Göran Wahlenberg» 
  6. ^ «Hagberg, släkter», Svenskt biografiskt lexikon 13485, besøkt 14. november 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Svenska gravar, www.svenskagravar.se, oppført som Wahlenberg, Göran Georg, besøkt 2. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e f g Nordisk familjebok http://runeberg.org - Göran Wahlenberg.
  10. ^ a b Cato A. Hultmann:Saltfjellet og Sulitjelma – Villmark ved polarsirkelen. Larsforlaget, 2009]]