Hirobumi Ito

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Itō Hirobumi)
Hopp til: navigasjon, søk
Itō Hirobumi

Hirobumi Ito (伊藤博文, Itō Hirobumi, født 16. oktober 1841 i Hagi, drept 26. oktober 1909) var en japansk politiker og Japans første premierminister (og den femte, syvende og tiende).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hirobumi Ito (det offisielle navnet, etter gammeljapansk sedvane antatt ved inntreden i keiserens tjeneste i stedet for tidligere personlig navn) var japansk fyrste og statsmann, født som samurai (adelig vasall) under daimyoætten Mori av Choshu (eller Nagato, i vestre Japan).

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Hans slektsnavn var opprinnelig Hayashi, hans personnavn Risuke som barn, Shunsuke som fullvoksen. Han ble opptatt sammen sin far, hvis eneste sønn han var, ved adopsjon i ætten Ito.[trenger referanse] Sin første oppdragelse fikk han i en skole som ble grunnlagt og ledet av Yoshida Shoin, en av den japanske reformbevegelsens tidlige ledere. Ved 16 års alder trådte han inn i tjeneste hos en av fyrstedømmets mest innflytelserike stormenn, Kuruhara, som likesom sin frende Kido Takayoshi vesentlig bestemte dets politikk ved den avgjørende krisens utbrudd.[trenger referanse]

Ito tilhørte i sin ungdom en krets av adelsmenn som i opposisjon mot Tokugawa-regjeringen i Edo strebet etter å avverge vesterlandsk fremmedvelde ved den keiserlige makts gjenopprettelse med støtte av militære og politiske hjelpemiddel etter europeiske mønster.[trenger referanse] I de pågående heftige partistridene lykkes han i 1863, trass i det gjeldende forbudet mot utenriksreiset, med sin nærmeste lensherres velvilje og med støtte fra et engelsk kjøpmannsfirma i Nagasaki å smyge seg ombord på et av deres fartøy og etter ankomsten til London å vinne et livligere og dypere inntrykk av Europas makt og dannelse.[trenger referanse]

Meijirestaurasjonen[rediger | rediger kilde]

Allerede året etter, da en konflikt hadde brutt ut mellom hans lensherre (daimyō) og de fremmede makter, vendte han tilbake til Japan og prøvde på diplomatenes anmodning forgjeves å fraråde de voldstiltak som førte til det ydmykende nederlaget ved Shimonoseki (1864).[trenger referanse] Deretter ble han betrodd flere viktige forhandlingsoppdrag innen de forskjellige partiers innbyrdes forviklinger. At han hadde vunnet de ledende personers tillit særlig på grunn av sitt kjennskap med vestlige forhold, fremgår av at han umiddelbart etter Meijirestaurasjonen i 1868 med høy offentlig rang tjenestegjorde som tolk ved de fremmede sendemenns første audiens hos keiseren og ble utnevnt til guvernør i den for utlendingenes handel åpnede havnebyen Kobe.[trenger referanse] I 1869 ble han kalt til Tokyo som nærmeste assistent for finansministeren og i 1870 ble han sendt til Amerika for studier angående myntvesenets regulering.

Det tidlige Meijistyret[rediger | rediger kilde]

Ito (stående til høyre) med Iwakura-sendeferden

Ved sin anbefaling av gullmyntfoten og metersystemet gav han anstøtet til senere finansielle og økonomiske reformer.[trenger referanse] Også byggingen av de første jernbanene i Japan (Tokyo-Yokohama og Kobe-Osaka, ferdigstilte i 1872) ble foreslått delvis på hans initiativ, og hans andel i det politiske reformarbeidet anses å ha vært av stor betydning, selv om han offisielt ennå ikke fremtrådte i første linje.[trenger referanse] Han deltok i Iwakura Tomomis store sendeferd til Amerika og Europa (1871–73) som en av dens formelt underordnede, men i virkeligheten viktigste medlemmer.[trenger referanse] Etter hjemkomsten virket han i flere år dels som minister for almene arbeider, dels som innenriksminister, og i andre sammenhenger for Japans nasjonale og intellektuelle kulturutvikling. Etter Satsumaopprøret i 1877, som han bidro til å dempe, vokste hans innflytelse uavbrutt, særlig etter at den første reformfasens fremste statsmenn, Kido og Okubo Toshimichi, hadde avgått med døden omtrent samtidig.[trenger referanse]

Lovstifter[rediger | rediger kilde]

Etter det keiserliga løftet av 1881 om sammenkalling av en riksdag fikk Ito oppgaven med å utarbeide den nye statsforfatningen.[trenger referanse] Med dette for øye foretok han under de følgende årene studiereiser i Europa, der han også besøkte Alexander IIIs kroning i Moskva i 1883 kort før sin hjemreise. Som forarbeider til innføringen av forfatningen ble organiseringen av adelen endret i 1884, da Ito ble utnevnt til greve, av departementalstyret i 1885, da han ble utnevnt til statsminister, og av riksrådet i 1888, hvis president han ble både da og flere som flere ganger senere etter sin avgang fra andre høye embedet.[trenger referanse] Som ekstraordinær ambassadør hadde han i 1885 også avsluttet den viktige Koreatraktaten med Kina. Etter grunnloven ble publisert i februar 1889 og riksdagen ble sammenkalt i november samme år ble Ito overhusets første president.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Som statsminister stod han i spissen for regjeringen 1892-96, likesom i kortere perioder i 1898 og i 1900-01. I denne egenskap forberedte og gjennomførte han krigen mot Kina, han forhandlet også med Li Hongzhang om Shimonosekitraktaten (1895). Selv da han ikke innehadde noen ministerplass utøvde han i viktige tilfeller på grunn av keiserens tillit en mektig innflytelse, dels i overensstemmelse med gamle japanske tradisjoner som en av de «eldre statsmenn» (Genrō), dels som leder av riksrådet ifølge den nye forfatningen.[trenger referanse]

Forsøkene på å innføre et parlamentarisk regjeringsskikk motarbeidet han både som grunnlovstolker og som stifter av en særlig konstitusjonell forening (Seiyūkai) i motsetning til de konkurrerende parlamentspartiene (1900).[trenger referanse]

Statue av Ito og Mutsu Munemitsu

Under sitt besøk i Kina i 1898 uten egentlig regjeringsoppdrag turde han ha støttet Guangxu-keiseren i hans forsøk på å innlede en reformpolitikk etter Japans forbilde.[trenger referanse] Som ikke-offisiell forhandler forberedte han avslutningen av det japansk-britiske forbund i 1902.[trenger referanse] Selv under forviklingene og krigen med Russland inngrep han uten formell embedsstilling kraftig i de politiske anliggender, særlig ved avslutningen av traktaten med Korea i Seoul (mars 1904), og hans fortjenester ble verdiget offentlig ved hans opphøyelse i fyrstelig stand (etter den kinesiske krig var han blitt utnevnt til marki).[trenger referanse]

Attentatet i Harbin[rediger | rediger kilde]

Etter freden i Portsmouth i 1905 gjennomførte han som keiserens høyeste representant i Korea (februar 1906-juni 1909) dette rikes omdannelse til et japansk lydrike.[trenger referanse] Han ble drept av den koreanske attentatmannen An Jung-geun den 26. oktober 1909 i Harbin ved et møte med en russisk delegasjon.

Japans statsminister[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata