Ōkuma Shigenobu
 |
Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
| Ōkuma Shigenobu 大隈 重信 |
|||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | 11. mars 1838 Saga, Tokugawa shogunate (nå Japan) |
||
| Død | 10. januar 1922 (83 år) Tokyo, Japan |
||
| Gravlagt | Gokoku-ji | ||
| Ektefelle | Ōkuma Ayako | ||
| Yrke | Diplomat, politiker | ||
| Parti | Rikken Dōshikai (1914–1922) Rikken Kaishintō (1882–1896) Shimpotō (1896–1898) Kenseitō (1898–1914) |
||
| Nasjonalitet | Japan | ||
| Utmerkelser | Storbånd av Paulowniablomstenes orden, storbånd av Krysantemumsordenen | ||
| Statsminister av Japan | |||
| 16. april 1914–9. oktober 1916 | |||
| Forgjenger | Yamamoto Gonnohyōe | ||
| Etterfølger | Terauchi Masatake | ||
| 30. juni 1898–8. november 1898 | |||
| Forgjenger | Itō Hirobumi | ||
| Etterfølger | Yamagata Aritomo | ||
|
|
|||
Marki Ōkuma Shigenobu (født 11. mars 1838 i Hachitarō i Japan, død 10. januar 1922 i Tokyo) var en japansk politiker og den åttende statsministeren i Japan mellom 30. juni 1898 og den 8. november 1898 og han var også den syttende statsministeren fra 16. april 1914 og frem til 9. oktober 1916.
Ōkuma var også en tidlig talsmann for vestlig vitenskap og kultur i Japan, og han var grunnlegger av Waseda University.[1] Okuma var den første sønnen til en artillerioffiser i 1838. I løpet av hans tidligere år, besto hans utdanning i all hovedsak av omfattende studier av kinesisk litteratur. Under en tur til Nagasaki, møtte Okuma en nederlandsk misjonær som het Guido Verbeck, som lærte ham det engelske språket og ga ham kopier av Det nye testamente og den amerikanske uavhengighetserklæringen på engelsk. Disse arbeidene sies ofte å ha påvirket hans politiske tanker og oppmuntret ham til å støtte arbeidet med å avskaffe den eksisterende føydale systemet og arbeide mot etablering av en konstitusjonell regjering.
Ōkuma reiste ofte mellom Nagasaki og Kyoto i de påfølgende årene og han var aktiv under den japanske Meijirestaurasjonen. Han ble snart gitt en ekstra stilling som leder for Japans nye økonomiske reformprogrammer. Han ble valgt til medlem av den første riksdagen i Japan i 1870 og han ble snart utnevnt til den nye finansministeren, og i denne posisjonen innførte han en ny skatt på eiendommer og forskjellige andre beskatningsreformer som hjalp Japans tidlige industrielle utvikling.
I 1882 stiftet han Det konstitusjonelle reformpartiet (Rikken Kaishintō) og satt som utenriksminister i regjeringene til Hirobumi Ito og Kiyotaka Kuroda. Han var også først utenriksminister og deretter lanbruks- og handelsminister i Masayoshi Matsukatas andre regjering. I 1898 grunnla han Det konstitusjonelle partiet (Kenseitō) og ble statsminister for første gang.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
|
|||||||
|
