Wolf von Baudissin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Wolf von Baudissin
Wolf von Baudissin 4843214038.jpg
Baudissin ca. 1956
Født8. mai 1907
Trier, Rheinland-Pfalz
Død5. juni 1993
HamburgRediger på Wikidata
Gravlagt Friedhof Groß FlottbekRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Soldat[1], universitetslærerRediger på Wikidata
Far Theodor von BaudissinRediger på Wikidata
Parti Sozialdemokratische Partei DeutschlandsRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Utmerkelser Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1967), Heinz Herbert Karry-prisen (1985), Theodor Heuss-prisen (1967)[2]Rediger på Wikidata
TroskapTyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland 19331945
Tyskland Vest-Tyskland 19551967
VåpenartDeutsches Heer
Tjenestetid1926, 19301945, 19551967
Militær gradBrigadegeneral
Deltok iAndre verdenskrig

Wolf Stefan Traugott Graf von Baudissin (født 8. mai 1907 i Trier, død 5. juni 1993 i Hamburg) var en tysk greve, offiser og militærteoretiker og fredsforsker. Han tjenestegjorde under Erwin Rommel i Afrikakorpset, men ble tatt til fange i 1941. Etter krigen arbeidet han i det såkalte Amt Blank, forgjengeren til Tysklands forsvarsdepartement. Han var medlem av gruppen som skrev Himmeroder Denkschrift, den uformelle starten på Bundeswehr. Baudissin medvirket til å lage retningslinjer for den moderne, tyske soldatrollen, som gjorde den forenlig med de demokratiske grunnprinsipper. Han fikk toppstillinger i NATO og grunnla et fredsforskningsinstitutt ved universitetet i Hamburg.

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

I Berlin studerte han jus, historie og nasjonaløkonomi i årene 1925 og 1926. Deretter var han et år fahnenjunker i infanteriet i Reichswehr, før han valgte å gå tilbake og fullføre studiene i 1927. Etter studiene vendte han tilbake til aktiv militærtjeneste og ble etter ytterligere militær utdanning utnevnt til løytnant i 1933. I 1938 påbegynte han utdannelse som generalstabsoffiser ved krigsakademiet i Berlin.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter endt utdanning ved krigsakademiet, ble han utnevnt til kaptein og tjenestegjorde i generalstaben under Erwin Rommel i Afrikakorpset, og ble i 1941 tatt som krigsfange av britene og australierne. Han ble befordret til major in absentia. I krigsfangeleiren Durringhile i Victoria i Australia fikk han idéen til et krigsfangeuniversitet. Der underviste de fagkyndige tyske krigsfanger i fag som strategi, og forberedte dem på livet etter krigen.

Bundeswehr[rediger | rediger kilde]

Han ble repatriert i 1947 og giftet seg med skulptøren Dagmar Burggräfin zu Dohna-Schlodien.[3]

I oktober 1950 deltok han i utarbeidelsen av det hemmelige Himmeroder Denkschrift, en forberedelse til den tyske gjenopprustning. I 1951 overtok han avdelingen i Amt Blank kalt Das innere Gefüge (det indre system). Han utviklet retningslinjene for den såkalte Innere Führung (indre ledelse) med rollebeskrivelsen statsborger i uniform i det som skulle bli Bundeswehr. Det dreide seg om retningslinjer som skulle sikre at soldatene ikke var forpliktet til å adlyde ordrer som førte til krigsforbrytelser. Soldaten hadde ingen opphøyet status, men var en vanlig tjenestemann i uniform.[3]

Fra 1955 til 1967 var han oberst og tilslutt generalløytnant i Bundeswehr og arbeidet til slutt ved NATO-hovedkvarteret SHAPE i Europa, først i Fontainebleau og senere utenfor Brussel.

I 1967 fikk han Theodor-Heuss-Preis og det store Bundesverdienstkreuz med stjerne og skulderbånd, og ble pensjonert. Han ble medlem av SPD i 1968 og støttet i 1972 offentlig Willy Brandts valgkamp.[3]

Senere akademisk virksomhet[rediger | rediger kilde]

Han skrev i 1969 avhandlingen Soldat für den Frieden - Entwürfe für eine zeitgemäße Bundeswehr (Soldat for freden - forslag til et tidsriktig Bundeswehr). Fra 1971 til 1984 var han første direktør ved Institut für Friedensforschung und Sicherheitspolitik ved Universität Hamburg, og i 1979 ble han utnevnt til professor.[3]

Han var også dosent i samfunnsvitenskap ved Helmut-Schmidt-Universität, den tyske hærens universitet i Hamburg fra 1980 til 1986. Etter hans død ble en aula ved Zentrum für Innere Führung i Koblenz og en militærkaserne i Hamburg-Osdorf oppkalt etter ham.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. april 2015
  2. ^ www.theodor-heuss-stiftung.de, besøkt 16. juni 2018
  3. ^ a b c d e Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie: Wolf Graf Baudissin». www.hdg.de (tysk). Besøkt 26. desember 2020.