Alec Douglas-Home

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alec Douglas-Home
Alec Douglas-Home Allan Warren.jpg
Født 2. jul. 1903
Mayfair
Død 9. okt. 1995
Berwickshire
Ektefelle Elizabeth Douglas-Home
Parti Det konservative parti
Statsborger Storbritannia
Alma mater Christ Church, Eton College

Alexander Frederick Douglas-Home, baron Home av Hirsel (født 2. juli 1903 i London, død 9. oktober 1995 i Berwickshire i Skottland), 14. jarl av Home fra 1951 til 1963, var en britisk konservativ politiker, og statsminister i Storbritannia fra oktober 1963 til oktober 1964. Han var den siste statsministeren i Storbritannia med adelig bakgrunn. Han var også den første statsministeren født i det 20. århundre, den eneste statsministeren som gav opp sitt sete i Overhuset for å stille til valg til Underhuset, og den siste statsministeren som ble valgt personlig av en britisk monark.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, utdannelse[rediger | rediger kilde]

Douglas-Home ble født i Mayfair i London som eldste sønn av en skots greve, og bar fra 1918 høflighetstittelen Lord Dunglass. Hans bror var dramatikeren William Douglas-Home. Han vikk sin utdannelse ved Eton College og Christ Church, et college ved University of Oxford.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble han i 1931 valgt til parlamentsmedlem for det konservative parti. Hans aristokratiske røtter gav ham et fortrinn i eget parti. Som ung var han utsatt for et uhell og skadet ryggen. Han fikk da opererert inn en stang som skulle sørge for at ryggen ikke brøt sammen. Etterpå takket han legene, og sa at de hadde skapt det umulige: En politiker med garantert ryggrad.

Han ble i 1937 parlamentarisk statssekretær for statsminister Arthur Neville Chamberlain og reiste med statsministeren i 1938 til München og Adolf Hitler der han var øyenvitne til forsøkene der å avverge en storkrig. Han ble hardt såret under annen verdenskrig.

I 1945 ble han parlamentarisk privatsekretær i det britiske utenriksministerium. Ved parlamentsvalgene den 5. juli 1945 mistet han sin plass i Underhuset; i 1950 ewrobret han det tilbake. Da han arvet sin fars sete i Overhuset og ble den fjortende Earl of Home, ble han i 1951 nødsaget til å oppgi sin plass i Underhuset. Fra 1957 til 1960 var han Overhusets ordfører.

I 1960 ble han utnevnt til Storbritannias utenriksminister. Fra 1963 til 1965 var han leder av det konservative partiet. I Edward Heaths regjering var han utenriksminister.

Statsminister 1963-1964[rediger | rediger kilde]

I 1963 fratrådte uventet den konservative statsminister Harold Macmillan etter Profumoæffæren, men på grunn av en (uriktig, viste det seg) medisinsk diagnose om uhelbredelig prostatakreft. Den gang var det konservative regler slik at valget av partileder skulle foretas av partiets elder statesmen. Selv om stedfortredende statsminister Rab Butler vat de konservative parlamentsmedlemmers favoritt, foretrakk disse elder statesmen Douglas-Home. Noen fremholdt at de verken ville ha vært beredt til å sitte i noe ministerium ledet verken av Butler eller av den andre potensielle kandidat Quintin Hogg. Den fratredende statsminister meddelte dronning Elizabeth II hva partiets eldste tenkte. Selv om det ble argumentert at han ikke hadde noen rett til å gi dronningen noe råd i forbindelse med regjeringsdannelser, og at dronningen ikke hadde noen plikt til å følge slike anbefalinger, ble det til at dronningen utnevnte Douglas-Home til statsminister.

Douglas-Homes kabinett, oktober 1963 – oktober 1964 Home-kabinettets sammensetning ble offentliggjort 20. oktober 1963:[1]

Endring:

  • April 1964: Quintin Hogg ble minister fot utdannelse og vitenskap - sir Edward Boyle gikk ut av regjeringen

Douglas-Home, den første britiske statsminister som var født i den 20. århundre, anså det som upraktisk at han som statsminister tilhørte Overhuset (det var en alminnelig antagelse at orverhusmedlemmet Lord Curzon nettopp av denne grunn ble forbigått som statsministeremne på 1920-tallet). Han sa fra seg sin arvelige tittel i 1963, i henhold til Peerage Act 1963 som var vedtatt samme år, for å kunne ta sete i Underhuset, og han var deretter kjent som Sir Alec Douglas-Home, siden han var blitt slått til skortsk ridder og blitt medlem av Tistelordenen året før. Hans plass i Underhuset ble sikret ved at han fikk den sikre valgkrets Kinross & West Perthshire, og vant der ved det neste valg.

Hans regjerng var imidlertid ikke så sikker. Ved parlamentsvalgene 15. oktober 1964 var det over. Valget ble vunnet av Labour Party, under dets nye leder Harold Wilson.

Senere politisk virke[rediger | rediger kilde]

Douglas-Home fortsatte som partileder og ledet opposisjonen mot regjeringen. Han sørget for å få endret fremgangsmåten for utvelgelse av partileder. Da Douglas-Home trådte tilbake fra vervet i juli 1965, ble Edward Heath hans etterfølger. Under de følgende seks år var Douglas-Home temmelig lojal mot Heath, sammenlignet med dem som ble luket bort ab den som sammenlighet sitt partilederverv med det som en utålmodig gartner som skulle fremme ny vekst.

Da Heath ble stateminister i 1970, ble Douglas-Home atter utenriksminister; det ble antatt at dette var et arbeid som passet godt for ham. De vellyggede forhandlinger forut for landets inntreden i Fellesmarkedet var hans største fremgang. Han ble utnevnt til Life peer som baron Home av Hirsel i 1973. Med dette var han tilbake i Overhuset. (The Hirsel var familiens sete ved Coldstream i Berwickshire sør i Skottland).

Etter Heath-regjeringens nederlag mot Harold Wilson ved de to valgene i 1974 (28. februar og 10. oktober 1974) trakk Douglas-Home seg tilbake fra politikkens første geledd, men fortsatte med intervensjoner i Overhuset helt inn i 1990-årene.

Douglas-Home ble den tredje lengs levende britiske statsminister, etter Harold Macmillan og James Callaghan. Han var forøvrig Tistelordenens kansler var 1973 til 1992.

Selvbiografi[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chayes, Abram (1974). The Cuban Missile Crisis. International Crises and the Role of Law. New York: Oxford University Press. ISBN 0195197585. 
  • Churchill, Winston (1985) [1948]. The Gathering Storm. New York: Houghton Miffin. ISBN 039541055X. 
  • Connolly, Cyril (1961) [1949]. Enemies of Promise. Harmondsworth: Penguin Books. OCLC 4377425. 
  • Divine, Robert A (1971). The Cuban Missile Crisis. Chicago: Quadrangle Books. ISBN 0812901835. 
  • Dutton, David (2006). Douglas-Home. The 20 British Prime Ministers of the 20th Century. London: Haus Publishing. ISBN 1904950671. 
  • Gromyko, Andrei (1989). Memoirs. London: Arrow Books. ISBN 0099686406. 
  • Heath, Edward (1998). The Course of My Life – My Autobiography. London: Hodder and Stoughton. ISBN 0340708522. 
  • Hennessy, Peter (2001). The Prime Minister – The Office and its Holders Since 1945. London: Penguin. ISBN 0140283935. 
  • Home, Lord (1976). The Way the Wind Blows – An Autobiography. London: Collins. ISBN 0002119978. 
  • Home, Lord (1979). Border Reflections – Chiefly on the Arts of Shooting and Fishing. London: Collins. ISBN 0002163012. 
  • Home, Lord (1983). Letters to a Grandson. London: Collins. ISBN 0002170612. 
  • Howard, Anthony (1987). RAB – The Life of R A Butler. London: Jonathan Cape. ISBN 0224018620. 
  • Hutchinson, George (1980). The Last Edwardian at No 10 – An Impression of Harold Macmillan. London and New York: Quartet Books. ISBN 0704322323. 
  • Ingrams, Richard (1971). The Life and Times of Private Eye. London: Penguin. ISBN 0713902558. 
  • Maitland, Donald (1996). Diverse Times, Sundry Places. Brighton: Alpha Press. ISBN 1898595178. 
  • Newsom, David (2001). The Imperial Mantle. Bloomington: Indiana University Press. ISBN 0253108497. 
  • Oborne, Peter (2004). Basil D'Oliveira. Cricket and Conspiracy: The Untold Story. London: Little, Brown. ISBN 0316725722. 
  • Pike, E Royston (1968). Britain's Prime Ministers. London: Odhams. ISBN 0600720322. 
  • Pimlott, Ben (1992). Harold Wilson. London: Harper Collins. ISBN 0002151898. 
  • Roth, Andrew (1972). Heath and the Heathmen. London: Routledge and Keegan Paul. ISBN 071007428X. 
  • Thomas-Symonds, Niklaus (2010). Attlee – A Life in Politics. London: Tauris. ISBN 1845117794. 
  • Thorpe, D R (1997). Alec Douglas-Home. London: SinclairStevenson. ISBN 1856196631. 
  • Thorpe, D R (2010). Supermac – The Life of Harold MacMillan. London: Chatto and Windus. ISBN 0701177489. 
  • Wilby, Peter (2006). Anthony Eden. The 20 British Prime Ministers of the 20th Century. London: Haus Publishing. ISBN 1904950655. 
  • Wilson, Geoffrey (1976). Cases and Materials on Constitutional and Administrative Law. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521208165. 
  • Young, Kenneth (1970). Sir Alec Douglas-Home. London: Dent. OCLC 471161294. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Mr. Butler Appointed Foreign Secretary", The Times, 21 October 1963, s. 10

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Alec Douglas-Home – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Alec Douglas-Home – sitater


Forgjenger:
 Harold Macmillan 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Harold Wilson 
Forgjenger:
 Harold Macmillan 
Leder for det britiske konservative parti
Etterfølger:
 Edward Heath 
Forgjenger:
 Selwyn Lloyd 
Storbritannias utenriksminister
Etterfølger:
 Richard Austen Butler 
Forgjenger:
 Michael Stewart 
Storbritannias utenriksminister
Etterfølger:
 James Callaghan