Goa og Daman erkebispedømme

Goa og Daman erkebispedømme
Archidioecesis Goana et Damanensis (latin)
Katarina-katedralen i Gamle Goa
Kirke		romersk-katolsk
Land:		India
Kirkeprovins		Goa og Daman
Suffragan- bispedømme:		Sindhudurg
Bispesete		Gamle Goa
Katedral		Katarina-katedralen
Sogn		166
Areal		4194 km²
Innbyggere		1 764 000, derav 36 % katolikker
Opprettet		1533
Utskilt fra		Funchal
Offisielt nettsted
Statistikk

Goa og Daman erkebispedømme er Indias eldste romersk-katolske erkebispedømme. Det er et av bispedømmene med høyest andel katolikker i India. Rundt en tredjedel av befolkningen bekjenner seg til katolisismen.

Erkebiskopen av Goa er også innehaveren av ærestitlene Østens primas (siden 1572) og patriark av Østindia (siden 1886). Erkebispedømmet fikk sitt nåværende navn i 1928, da Goa erkebispedømme og Daman bispedømme ble slått sammen. Sin nåværende utstrekning fikk det i 1953 etter utskillelsen av Belgaum bispedømme. Erkebispedømmet omfatter dermed et ikke-sammenhengende område bestående av delstaten Goa samt unionsterritoriene Daman og Diu og Dadra og Nagar Haveli, alle forhenværende portugisiske besittelser ved den indiske vestkysten. Ved grunnleggelsen i 1533 var Goa bispedømme bl.a. ansvarlig for hele Det fjerne østen, et areal som i dag utgjør 47 ulike stater og territorier.

Alle erkebiskoper av Goa (og Daman) frem til 1975 var portugisere. Bare de to siste erkebiskopene, patriarkene Raul Nicholau Gonsalves (1978–2004) og Filipe Neri do Rosário Ferrão (2004–d.d.), er født i India.

Historie

Goa bispedømme ble grunnlagt av portugisiske kolonisatorer i 1533 og var opprinnelig ansvarlig for alle nyoppdagete områder øst for Kapp det gode håp og vest for 145° østlig bredde. Dette området dekket Sør-, Øst- og Sørøst-Asia, Det indiske hav samt deler av Oseania og av Afrikas østkyst. Ansvaret over dette vel 23 000 000 km² store landområdet var til å begynne med mest symbolsk, siden det bare fantes et fåtall bosettinger som var under faktisk portugisisk kontroll. Etter hvert som antallet katolikker økte, ble ulike kirkelige jurisdiksjoner skilt ut. Per i dag har Goa erkebispedømme på denne måten direkte eller indirekte gitt opphav til nærmere 600 jurisdiksjoner.

Goa bispedømme var i begynnelsen et suffraganbispedømme under Funchal erkebispedømme, som det hadde blitt utskilt fra. 1558 ble Goa selv opphøyet til erkebispedømme over to bispedømmer som samtidig ble opprettet:

• Cochin bispedømme, som hovedsakelig omfattet de tomaskristne områdene langs Malabarkysten, men også dagens Bangladesh, Bhutan, Burma, Maldivene, Mosambik og Sri Lanka; og
• Malakka bispedømme, som omfattet Sørøst- og Øst-Asia samt deler av Oseania og Øst-Afrika.

Antallet suffraganer økte til åtte etter opprettelsen av bispedømmene Macao (Kina) i 1576, Funai (Japan) i 1588 (opphevet 1625), Cranganore (India) i 1599, Mylapore (Bangladesh, Bhutan, Burma, India) i 1606, Beijing (Kina, Mongolia, Nord-Korea, Sør-Korea) og Nanjing (Kina) i 1690 og territorialprelaturet Mosambik (Mosambik) i 1783.

På grunn av den portugisiske patronatsretten var det den portugisiske kongens rett å bl.a. utnevne biskoper. På 1600-tallet begynte imidlertid Portugals makt å minke, noe som også gikk utover misjonen i de oversjøiske koloniene. Den hellige stol begynte derfor å opprette jurisdiksjoner (apostoliske vikariater, prefekturer og misjoner) i India som ikke var underlagt erkbiskopen av Goa. Det første var det apostoliske vikariatet Idalcan (Mumbai) som ble utskilt fra Goa erkebispedømme og omfattet Det indiske subkontinentets indre (dagens India, Nepal og Pakistan). Også fra Goas suffraganer ble det utskilt ulike jurisdiksjoner: bl.a. de apostoliske vikariatene Fort Saint George (Madras), Ava og Pegu (Burma) og Bengal (Kolkata) fra Mylapore i 1642, 1741 resp. 1834 og Malabar (Verapoly) fra Cochin i 1659. Noen steder oppstod territorielle konflikter mellom Goas jurisdiksjon og de apostoliske vikarene. Konfliktene eskalerte i sammenheng med Mumbai bispedømme på slutten av 1700-tallet. Etter flere tiår med uenighet reagerte pave Gregor XVI i 1838 ved å begrense erkebispedømmets utstrekning til de portugisiske koloniene og oppheve Goas suffraganbispedømmer Cochin, Cranganore, Malakka og Mylapore og slå territoriene deres til de nærmeste apostoliske vikariatene. Det samme skjedde noen år senere med Beijing og Nanjing.

Partene kom til enighet i 1886, da den portugisiske kongen ga avkall på patronatsretten mot at erkebiskopen av Goa ble opphøyet til patriark av Østindia. Samtidig gjenopprettet pave Pius IX Cochin og Mylapore og skilte ut Daman som Goas suffraganbispedømmer. De ikke-portugisiske områdene av India fikk opprettet et eget hierarki uavhengig av Goa (med erkebispeseter i Agra, Kolkata, Madras, Mumbai, Pondicherry og Verapoly).

I løpet av 1900-tallet tapte Goa alle sine suffraganbispedømmer. 1928 ble Daman bispedømme igjen slått sammen med Goa erkebispedømme, som deretter fikk navnet Goa og Daman erkebispedømme. 1940 ble territorialprelaturet Mosambik opphøyet til et eget metropolitanerkebispedømme og forlot dermed også Goas kirkeprovins. Til gjengjeld ble Dili bispedømme (dagens Øst-Timor) opprettet i 1940 som et nytt suffraganbispedømme under Goa. Mylapore bispedømme ble i 1952 slått sammen med Madras erkebispedømme til Madras og Mylapore erkebispedømme, og Cochin bispedømme ble lagt under Verapoly erkebispedømme. En del av Goa og Damans territorium ble i 1953 skilt ut som Belgaum bispedømme, men dette ble lagt til Bangalores kirkeprovins, ikke Goas. De to siste suffraganene, Macao og Dili, ble eksemptert i 1975, slik at Goa og Daman ble nedgradert fra metropolitanerkebispedømme til immediat erkebispedømme.

2006 opphøyde pave Benedikt XVI Goa og Daman igjen til metropolitanerkebispedømme ved å flytte Sindhudurg bispedømme fra Mumbais til Goa og Damans kirkeprovins.

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Roman Catholic Archdiocese of Goa and Daman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons