Gregor XVI

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gregor XVI
Gregorius XVI
Gregory XVI.jpg
Født Bartolomeo Alberto Cappellari
18. september 1765
Belluno
Død 1. juni 1846
Roma
Gravlagt Peterskirken
Religion Den romersk-katolske kirke
Dåpsnavn Bartolomeo Alberto Cappellari
Valgt 2. februar 1831
Innsatt -
Saligkåret -
Helligkåret -
Festdag -
Forgjenger Pius VIII
Etterfølger Pius IX

Pave Gregor XVI, født Bartolomeo Alberto Cappellari, (født 18. september 1765 i Belluno, død 1. juni 1846) ble valgt til pave 2. februar 1831.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bartolomeo Alberto Cappellari ble født i Belluno som den gang var del av republikken Venezia, og tilhørte italiensk lavadel. Foreldrene var fra den lille landsby Pesariis ved Friuli. Faren var advokat.

Aom 16-åring trådte den da 18 år gamle Bartolomeo Cappellari inn i kamaldolenserordenen,[1] i deres kloster San Michele i Murano nær Venezia.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet i 1787.[2] Som kamaldolensermunk ble Cappellari raskt lagt merke til for sine teologiske og lingvistiske evner, og ble satt til å undervise i filosofi of teologi i San Michele.

I 1790 ble han utnevnt til censor librorum både for dsin orden og for Sant'Ufficio i Venezia.

Han dro til Roma i 1795, og i 1799 publiserte han et polemisk akrift mot de italienske jansenister ved navnet II Trionfo della Santa Sede. Den kom ut i en rekke opplag i Italia og ble oversatt til flere andre språk.[3]. I 1800 he ble han medlem av Akademiet for den katolske religion, grunnlagt av pave Pius VII (1800–23), og bidro med mskrifter om teologiske og filosofiske spørsmål. I 1805 ble han abbed for San Gregorio-klosteretMonte Caelio i Roma.[4]

Da den franske keiser Napoleon inntok Roma og forviste pave Pius VII i 1809, flyktet Cappellari til Murano. Derfra flyttet han og en gruppe munker til Padova i 1814. Etter Napoleons endelige nederlag ble Cappellari kalt tilbake til Roma for å være sin ordens generalvikar. Han ble så også rådgiver til inkvisisjonen og senere promovert til orefekt for Kongregasjonen for Troens utbredelse,[5] som hadde tilsyn for alt misjonsarbeid utenfor det spanske rike. Han ble to ganger tilbudt et bispesete, men avslo begge ganger.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Den 21. mars 1825 ble Cappellari kreert til kardinal av pave Leo XII.[6] Kort etter ble han bedt om å lede forhandlingene om et konkordat for å sikre katolikkenes rettigheter i Nederland, et diplomatisk oppdrag han gjennomførte med fremgang. Han fremforhandlet også en fred på vegne av armenske katolikker med Det osmanske rike. Han fordømte de polske revolusjonærer, som han mente i effekt undergravde den russiske tsar Nikolai Is bestrebelser for å støtte den katolske rojalistiske sak i Frankrike ved at de tvang ham til å omdirigere sine styrker for å slå ned opprøret i Polen.

Han reiste aldri utenfor Italia, og var mest kjent med forholdene i Venezia og Roma. Han talte italiensk og latinsk flytende, men ikke noen andre europeiske språk, og forstod seg lite på europeiske politiske forhold.[7]

Pavevalget[rediger | rediger kilde]

Den 2. februar 1831, etter en lang konklave av femti dagers varighet, ble Cappellari uventet valgt ttil etterfølger av pave Pius VIII (1829–30). Valget av ham skyldtes at han fremstod som den mest valgbare. Det var etter at kardinal Giacomo Giustiniani var blokkert av et veto på vegne av kong Ferdinand VII av Spania.[2] og etter at det så stod mellom kardinalene Emmanuele De Gregorio og Bartolomeo Pacca men uten at deres respektive støttespillere lyktes å bygge et tilstrekkelig flertatt. Noe som fremtvang en beslutning av et pavevalg som viel ellers kunne ha pågått enda lenger, var at hertugen av Parma klarte å meddele kardinalene at det så ut til å kunne bryte ut opprør nord i Kirkestaten.[7] For å bryte den fastlåste situasjonen vendte kardinalene sin oppmerksomhet til Cappellari, men det tok så meget som 83 avstemninger til mange nok hadde stemt for ham.

Da han ble valgt var kardinal Cappellari ennå ikke biskop: Han er den siste så langt (2015) som er blitt valgt til pave før han hadde mottatt bispevielsen.

Han ble bispeviet av kardinal Bartolomeo Pacca, kardinalbiskop av Ostia og Velletri og dekan for kardinalskollegiet,[5] assistert av kardinalbiskopene Pier Francesco Galleffi av Porto og Santa Rufina og subdekan av kardinalskollegiet, og av Tommasso Arezzo av Sabina.

Hans valg av pavenavnet Gregor XVI var influert av at han hadde vært abbed av San Gregorio på Celiohøyden i mer enn tyve år, og hans ihukommelse av pave Gregor XV, grunnleggeren av Propagandakongregasjonen.[2] Hans kloster var det samme som pave Gregor I hadde utsendt misjonærer til England fra i 596.

Virke som pave[rediger | rediger kilde]

Julirevolusjonen, som styrtet Huset Bourbon, hadde akkurat tiføyd det franske katolske rojalistiske parti et hardt slag. Blant det første som den nye franskje regjeringe foretok seg var å okkupere Ancona, og dermed utløse forvirring og ulage i Kirkestaten og på Den italienske halvøy i sin alminnelighet. Republikanere i Italia gjorde opprør, og mer enn én gang ble østerrikske styrker satt inn for å kjempe mpt de republikanske rødskjorter som kjempet på geriljavis.[8] Pavestatens konservative ledelse utsatte sine bebudede reformer etter en rekke bombeangrep og snikmordforsøk. Utskiftningen av kardinal Tommaso Bernetti med kardinal Luigi Lambruschini som statssekretær i 1836 gjorde intet for å roe ned situasjonen.

Pave Gregor XVI og kardinal Lambruschini gikk i mot grunnleggende teknologiske innovasjoner som gassbelysning og jernbaner,[8] fordi de trodde at dette ville fremme handelen på et vis som ville forøke bourgeoisiets makt, og videre til krav om reformer som ville underminere pavens herredømme i Kirkestaten. Paven Gregor XVI satte til og med et økenavn på de forbudte jernbaner; han kalte dem chemins d'enfer («baner til helvete», et ordspill på det franske ordet chemin de fer, «jernbane»).[9]

Opprør: Kirkestaten slo hardt og brutalt ned på opprør i Viterbo i 1836, spredte deler av legasjonene i 1840, i Ravenna i 1843 og i Rimini i 1845, med henrettelser, straffearbeid og landsfoirvisninger, men man klarte ikke å få slutt på urolighetene. Gregor XVI brukte store midler på forsvaret, arkitektur og ingeniørarbeider, og fikk laget et monument til pave Leo XII (bygd av Giuseppe Fabris i 1837).[8] Han understøttet vitenskapsmenn og forskere som Angelo Mai, Giuseppe Mezzofanti og Gaetano Moroni; i det hele var hans pengebruk til ulempe for Kirkestatens finanser.

Encyklika mot slavehandel: I 1839 utsendte pave Gregor XVI et apostolisk skriv som med stor styrke fordømte slavehandelen fra Afrika til det amerikanske kontinent, In supremo apostolatus.

Andre encyklikaer: Andre viktige encyklikaer fra hans hånd var Sollicitudo ecclesiarum, som dastslo at i tilfelle av et regjeringgsskifte ville Kirken forgandle med den nye regjering om utnevnelser av biskoper til vakante bispeseter (1831);[10] Mirari Vos, mot liberalisme og religiøs indifferentisme (15. august 1832); Quo graviora, om den pragmatiske konstitusjon i Rhinlandet (4. oktober 1833); Singulari Nos, om Hugues Felicité Robert de Lamennais' tanker (25. juni 1834), og Commissum divinitus (17. mai 1835) og kirke og stat.[11]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Richard P. McBrien: Lives of the Popes, HarperCollins, 2000, s. 336.
  2. ^ a b c Toke, Leslie. "Pope Gregory XVI." The Catholic Encyclopedia Vol. 7. New York: Robert Appleton Company, 1910. 20 Nov. 2015
  3. ^ McBrien, s. 337
  4. ^ Pham, s. 322
  5. ^ a b Pham, p. 322
  6. ^ McBrien, p. 335
  7. ^ a b Chadwick, Owen. "Gregory XVI", A History of the Popes, 1830-1914, Oxford University Press, 2003, ISBN 9780199262861
  8. ^ a b c McBrien, p. 276
  9. ^ Pham, pp. 20-21
  10. ^ McBrien, p. 339
  11. ^ Pope Gregory XVI. Commissum divinitus, May 17, 1835, Papal Encyclicals Online

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Pius VIII
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Pius IX