Partito Liberale Italiano (1943–1994)
- For partiet med samme navn som ble etablert i 2004, se Partito Liberale Italiano (2004).
Partito Liberale Italiano | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Italia | ||
| Grunnlagt | 8. oktober 1922 | ||
| Nedlagt | 6. februar 1994 | ||
| Forgjenger | Liberali | ||
| Etterfølger | Union of the Centre (1993-1998) | ||
| Hovedkvarter | Italia | ||
| Ideologi | Liberalisme | ||
| Flagg | |||
 | |||
Partito Liberale Italiano (PLI) var et liberalt politisk parti i Italia. Partiet ble stiftet i 1922, forbudt under fascistpartiets styre, og gjenopprettet i 1943. Det var et lite sentrum–høyreparti, som ikke kun målbar liberalt tankegods, men også den sekulære konservatismen i Italia. Partito Liberale Italiano gikk i oppløsning som følge av korrupsjonsskandalene i 1990-årene.
Historie
[rediger | rediger kilde]Tidlige år
[rediger | rediger kilde]Partito Liberale Italiano hadde røtter i «det historiske høyre» i Italias parlament, som aldri ble organisert i noe parti i moderne betydning.
I 1922, da både sosialistene og fascistene var på fremmarsj, organiserte liberalerne seg. Partito Liberale Italiano stilte «nasjonale felleslister» med Partito Nazionale Fascista og flere andre partier ved valgene i 1924. Samarbeidet brøt raskt sammen. Alle partier unntatt fascistene ble forbudt under Benito Mussolinis styre i 1926.[1][2]
I 1943 ble det dannet et nytt Partito Liberale Italiano med Luigi Einaudi og Benedetto Croce som noen av hovedmennene. Partiet sluttet seg til Comitato di Liberazione Nazionale og satt i grunnlovsforsamlingen etter frigjøringen. Flertallet i partiet var tilbakeholdne med blant annet jordreform og endringer i statsforfatningen, noe som førte til at partiet mistet Manlio Brosio og flere andre lederemner, i første rekke til Partito Repubblicano Italiano. Partito Liberale Italiano ble et lite parti gjennom hele etterkrigstiden. Det hentet flest velgere fra den øvre middelklassen.[3]
Økonomen Giovanni Malagodi sørget under sin ledelse (1952–1974) for at partiet lå tydelig til høyre i økonomisk politikk. Samtidig var partiet progressivt i mange sosiale spørsmål, for eksempel retten til skilsmisse. Etter Malagodi-perioden begynte partiet å bevege seg inn mot det politiske sentrum igjen.[3]
I 1980-årene deltok Partito Liberale Italiano i fempartiregjeringer med Democrazia Cristiana. Tidlig i 1990-årene ble den politiske korrupsjonen i Italia etterforsket og straffeforfulgt. Dette førte til en omveltning av Italias partilandskap. Flere liberale politikere ble også tiltalt og dømt.[3] Partito Liberale Italiano ble oppløst i 1994. Partiets venstrefløy gikk etter hvert opp i Democratici di Sinistra, mens Unione di Centro (UdC) og resten av høyrefløyen for det meste gikk opp i Silvio Berlusconis parti Forza Italia.[3][4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Orsini, Fabio Grassi (2011). «Partito liberale italiano: da Bologna a Livorno (1922–1925)». Dizionario del liberalismo italiano (på italiensk). 1. Soveria Mannelli: Rubbettino. s. 744–749. ISBN 978-88-498-3105-4.
- ↑ Tedesco, Luga (2017). «Il Partito liberale italiano e il fascismo come sua ‘figliazione [sic]’». Ventunesimo Secolo (på italiensk). 16 (40): 159–191. ISSN 1594-3755.
- 1 2 3 4 Gilbert, Mark og Moneta, Sara Lamberti (2020). «Partito Liberale Italiano / Italian Liberal Party (PLI)». Historical Dictionary of Modern Italy (på engelsk) (3 utg.). Rowman & Littlefield. s. 315–316. ISBN 978-0-8108-6428-3. doi:10.5771/9781538102541.
- ↑ Bardi, Luciano og Ignazi, Piero (1998). «The Italian Party System: The Effective Magnitude of an Earthquake». I Ignazi, Piero og Ysmal, Colette. The Organization of Political Parties in Southern Europe (på engelsk). Greenwood Publishing Group. s. 102. ISBN 978-0-275-95612-7.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Partito Liberale Italiano – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
