Frankrikes herrelandslag i fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Frankrike
Forbund Fédération Française de Football
Landslagstrener Didier Deschamps
Kallenavn Les Bleus
Flest kamper Lilian Thuram (142)
Flest mål Thierry Henry (51)
Hjemmebane Stade de France
Kapasitet 80 000
Kit left arm.png Kit body france1415h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks long.png
Hjemmedrakt
Kit left arm france14a.png Kit body france14a.png Kit right arm france14a.png
Kit shorts.svg
Kit socks long.png
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
13. juni 2014

Frankrikes herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Frankrike, og dette landslaget blir administrert av Frankrikes fotballforbund. Frankrike ble medlem av FIFA i 1904 som et av sju gunnleggende medlemmer. Frankrike fikk en egen fotballorganisasjon ad omveier i 1919. Som fotballstormakt har Frankrike to hovedperioder, den første på tidlig åttitall og den andre på sent nittitall frem til og med 2006. I tillegg leverte de gode resultater i VM i fotball 1958. Ellers er resultatene både i EM og VM sterkt varierende.

Frankrikes beste resultater i VM er seier én gang, i VM i 1998. I tillegg har de et sølv fra VM i 2006 og bronse fra VM i 1958. De er blitt europamestre to ganger, i EM i 1984 og EM i 2000.

Nasjonalstadion er Stade de France i Paris. Frankrike spiller tradisjonelt i blå skjorter og hvite bukser. Deres rivaler er i hovedsak Italia.


Historie[rediger | rediger kilde]

Frankrikes historie innen fotball er, som så ofte ellers, full av motsetninger og kaos. Blant annet stilte Frankrike med landslag, det vil si et klubblag, det vil si et lag som representerte Frankrike som besto av elleve spillere plukket av Frankrikes sportsforbund, fire år før de spilte sin første offisielle landskamp.

1900-1928: Dannelsen og OL[rediger | rediger kilde]

Frankrikes landslag i fotball i OL i 1900.

Fotball ble en olympisk gren i 1900, og Frankrike var en av de tre lagene som deltok. De andre var Storbritannia og Belgia. Kampene ble stort sett regnet som oppvisningskamper, da Storbritannia og Belgia ble representert av klubblag og Frankrike av håndplukkede spillere.

Frankrike var en av sju land som var med på stiftelsesmøtet til FIFA, som ble arrangert i Paris.[1] Tre uker tidligere hadde Frankrike spilt sin første landskamp, mot Belgia, kampen endte 3-3. Frankrike var representert i fotball av Union des Sociétés Françaises de Sports Athlétiques (USFSA), en samleorganisasjon for all idrett. Frankrike var ikke med i det påfølgende OL, som ble arrangert i St. Louis. I 1905 spilte Frankrike sin første hjemmekamp, som de vant 1-0 over Sveits etter mål av Gaston Cyprés.[2]

I OL i 1908 var Frankrike tilbake igjen, og stilte til og med med et A-lag (kontrollert av FIFA) og et B-lag (kontrollert av USFSA). B-laget tapte 0-9 for Danmark, mens A-laget fikk walkover etter at Böhmen måtte trekke seg. A-laget møtte deretter Danmark, og tapte hele 1-17 etter 10 mål av Sophus Nielsen. Dette sjokkerte Frankrike så mye at de trakk A-laget fra bronsekampen.

På grunn av intern krangling mellom USFSA og Den franske interføderale komiteen (CFI) om FIFA eller USFSA skulle velge ut Frankrikes lag, måtte Frankrike stå over OL i 1912. Deretter kom første verdenskrig. Frankrike prøvde seg igjen i 1920 etter at CFI hadde blitt til den franske fotballføderasjonen året tidligere. OL i 1920 var det første store arrangementet, og en rekke nasjoner deltok. Frankrike fikk slippe åttendedelsfinalen, og kom inn i kvartfinalen mot Italia. Frankrike vant 3-1, og gikk til semifinalen. Det tapte de 1-4 mot Tsjekkoslovakia. Frankrike var dermed slått ut i semifinalen, og flesteparten av lagets spillere dro hjem. Da Tsjekkoslovakia ble diskvalifisert i finalen etter å ha gått av i protest, skulle Frankrike ha spilt omspill om sølvet, men siden Frankrike manglet mange spillere, nektet de i stedet å spille, og fikk dermed fjerdeplassen etter finalistene i omspillet om sølv.[3]

Under OL i 1924 stilte Frankrike med lag som fikk hoppe over første runde og gikk rett til åttendedelsfinalen. Der vant de komfortabelt over Latvia. I kvartfinalen tapte imidlertid Frankrike klart 1-5 for Uruguay. Fire år senere ble det enda dårligere da de tapte 3-4 for Italia i første runde.

1930-1939: VM midt på treet[rediger | rediger kilde]

Frankrike hadde på ingen måte overbevist i perioden. De slo riktignok Latvia 7-0 i OL, men to år før tapte de med samme sifre mot Norge.[4] Resultatene varierte stort.

Dette forandret seg til en viss grad på 30-tallet, da resultatene til Frankrike ble mer stabile og mindre preget av store tap. Det betydde ikke at Frankrike ble et topplag, men de greide å markere seg som et av de bedre lagene under de beste.

VM 1930[rediger | rediger kilde]

Lucien Laurent ble Frankrikes og verdens første målscorer i VM.

Som et av fire landslag, takket Frankrike ja til å bli med på VM i 1930. Det var ingen kvalifisering, og ingen oppad grense i forhold til deltakere. Likevel takket de fleste landslag nei, mest på grunn av avstanden, tiden det tok og muligheten til å ta fri så lenge.[5]

Frankrike endte opp i gruppe med Mexico, Argentina og Chile. Frankrikes første kamp var mot Mexico, og den var, samtidig som USA - Belgia VMs første kamp. Da Lucien Laurent ga Frankrike ledelsen i det 19. minutt, hadde han scoret VM-historiens første mål. Deretter scoret Frankrike to ganger til før Mexico reduserte etter 70 minutter. Frankrike scoret en gang til og vant til slutt 4-1. Neste motstander var Argentina. Frankrike greide ikke å gjenta bedriften, og kampen endte 0-1 etter at Luis Monti scoret Argentinas vinnermål midt i andre omgang. Frankrike kunne greie seg teoretisk dersom Mexico slo Argentina og Frankrike slo Chile. Imidlertid skjedde det omvendte - Chile slo Frankrike 1-0 etter scoring midt i andre omgang, Argentina slo både Chile og Mexico og Frankrike endte nest sist.

VM 1934-38: VM og fascisme[rediger | rediger kilde]

Frankrikes relativt svake innsats ga ingen grunn til optimisme. Det kunne imidlertid delvis Frankrikes første seier over England, den 14. mai 1931, gjøre.[6] Dette var Frankrikes første seier over Englands førstelag etter en rekke tap, inkludert tap mot Englands amatørlag.

Frankrikes neste utfordring var VM i Italia. Frankrike måtte spille kvalifisering som samtlige andre land (inkludert vertslandet Italia - mens tittelforsvarer Uruguay boikottet VM). Frankrike kom i kvalifiseringsgruppe med Tyskland og Luxembourg. Ettersom to lag gikk videre og både Tyskland og Frankrike slo Luxembourg greit (Frankrike vant 6-1 borte), ble kampen mellom Tyskland og Frankrike sløyfet.

Under VM i Italia hadde utslagsmetoden erstattet gruppespillet. Kampene begynte med åttendedelsfinale. Frankrike møtte «Das Wunderteam» fra Østerrike, og det sto 1-1 etter full tid, men Frankrike tapte 2-3 etter ekstraomganger. VM var uansett kontroversielt, og det het at dommere hadde blitt presset av Mussolini til å ta visse avgjørelser. Dette fikk liten betydning for Frankrike.

Neste VM var på hjemmebane, så Frankrike unngikk kvalifisering. I åttendedelsfinalen i VM møtte de Belgia og vant 3-1. Deretter møtte Frankrike de regjerende verdensmestrene Italia, som spilte i svarte skjorter for å ta opp kampen mot de mange demonstrantene på kampen.[7] Italia vant kampen 3-1, og Frankrike var igjen relativt tidlig ute.

1950-tallet: Markant fremgang[rediger | rediger kilde]

Raymond Kopa tilhørte Real Madrids stjernegalleri, og var blant verdens beste spillere på 50-tallet.

Frankrike spilte kvalifisering, som ble tre kamper mot Jugoslavia. De to første endte 1-1, og en siste ble spilt på nøytral bane i Firenze, der lagene fulgte hverandre tett. Jugoslavia tok ledelsen tidlig i kampen, Frankrike utliknet i neste minutt. Mot slutten av kampen tok Frankrike ledelsen, og Jugoslavia utliknet minuttet etterpå. Dermed ble det ekstraomganger, som Jugoslavia vant. Frankrike ble imidlertid tilbudt en plass ettersom flere lag trakk seg, men takket nei. Dette ble dermed det første VM der Frankrike ikke ble med.

I stedet fikk Frankrike bygge opp fotballen sin, og retuernerte til kvalifisering til VM i 1954. Frankrike kom i gruppe med Luxembourg og Irland, og hadde få problemer. De vant 6-1 borte mot Luxembourg og 5-3 borte mot Irland før de slo Irland hjemme med 1-0 og Luxembourg hjemme med hele 8-0. Det var flere spennende spillere på det franske laget, især Raymond Kopa og Just Fontaine. I tillegg var Thadée Cisowski en relativt flittig målscorer.

Just Fontaine (her som 74-åring i 2007), var en av verdens beste spillere i 1958.

VM i 1954 ble spilt i Frankrikes naboland Sveits, så reisen var overkommelig. Det var imidlertid ikke motstanden. VM i Sveits var lagt opp slik at de to beste i hver gruppe ikke møtte hverandre, og det gjorde ikke heller de to dårligste - da ut ifra forhåndsberegninger. Frankrike og Brasil ble rangert som de beste i sin pulje, så for Frankrike ble det et gjensyn med to andre lag, Jugoslavia og Mexico. Jugoslavia slo Frankrike 1-0, mens Frankrike vant 3-2 over Mexico. Det holdt bare til tredjeplass, så Frankrike var ute.

Frankrike hadde ikke offisielle landslagstrenere, men de hadde hatt uoffisielle en stund. Albert Batteux var delt landslagstrener i 1954, og ble det helt fram til 1958. Kvalifiseringen til VM i 1958 var lett for Frankrike. De møtte først Belgia og vant 6-3, før de fortsatte med 8-0 hjemme mot Island. Med 5-1 borte mot Island var Frankrike klar for VM med alt annet enn tap, og bortekampen mot Belgia endte med målløst uavgjort.

Selve VM, nå i Sverige, gikk langt bedre for Frankrike. Nå var seedingssystemet ute, og Frankrike møtte alle lagene i gruppen, som ellers besto av Paraguay, Skottland og Jugoslavia. Kampen mot Paraguay var markant forskjellig mellom de første 50 og de siste 40 minuttene. Paraguay tok ledelsen i første omgang, men Fontaine scoret to mål og snudde kampen. Deretter utliknet Paraguay på straffespark, slik at lagene gikk til pause med uavgjort. Etter 50 minutter tok Paraguay ledelsen 3-2. Deretter satte Frankrike i gang og scoret fem mål, slik at de vant 7-3.[8] Mot Jugoslavia gikk det omvendt. Fontaine ga Frankrike ledelsen, før Jugoslavia utliknet og gikk opp til 2-1. Frankrike utiknet, igjen ved Fontaine, før Jugoslavia scoret vinnermålet. Frankrike hadde dermed en seier og ett tap før de møtte Skottland. Frankrike scoret to ganger ved Kopa og Fontaine slik at Frankrike to ledelsen 2-0 til pause. Skottland reduserte, men lyktes ikke å gjøre mer. Dermed vant Frankrike kampen. På grunn av bedre målgjennomsnitt enn Jugoslavia, som spilte uavgjort mot Paraguay, vant Frankrike puljen.

Frankrike gikk dermed videre til kvartfinale, der de møtte Nord-Irland. Frankrike vant hele 4-0, med Fontaine som tomålsscorer. I semifinalen ble det derimot stopp da Frankrike møtte et annet svært talentfullt par i Brasils Pelé og Vavá. I bronsefinalen møtte Frankrike Tyskland, og kampen endte med 6-3 til Frankrike med hele fire mål til Fontaine. Fontaine scoret til sammen 13 mål i VM, noe som per 2013 er rekord på ett VM. At nettopp Just Fontaine, født i Marrakesh i Marokko og Kopa, som hadde polske immigranter som foreldre og med egentlig navn «Raymond Kopaszewski», skulle bli Frankrikes beste spillere var del av kjennemerket til Frankrike. Det viktigste var ikke hvor du kom fra, men at du spilte for Frankrike.


1960-1976: Tristesse[rediger | rediger kilde]

Frankrike hadde gjort store fremskritt i 1958, og det var vanskelig å følge det opp. Etter at spillerne fra 1958-laget forsvant i løpet av sekstitallets første år, ble det vanskelig å vise til resultater. Frankrike ble et middelmådig lag igjen, der kvalifisering til mesterskap ble unntaket heller enn regelen.

Som i VM, var Frankrike tidlig ute også med EM. Kvalifiseringen begynte rett etter VM var over i 1958, og Fontaine, Kopra og Cisowski fortsatte der de slapp og slo Hellas komfortabelt 7-1 i første kvalifiseringskamp. Deretter ble det 1-1 i returoppgjøret. I kvartfinalen vant Frankrike komfortabelt 5-2 hjemme og 4-2 borte mot Østerrike.

Selve EM, det vil si semifinale, bronsefinale og finale, ble arrangert i Frankrike. Frankrike møtte rivalen Jugoslavia, dette for fjerde mesterskap på rad. Vertslandet stilte uten Kopa, og Fontaine og Cisowski hadde lagt opp. Likevel manglet det ikke på kvaliteter på Frankrike. Som vanlig ble det en tett og målrik batalje, der Jugoslavia tok ledelsen, Frankrike snudde og ledet 3-1 og 4-2, men der Jugoslavia kom de siste 20 minuttene og scoret tre ganger og vant, hele 5-4 etter full tid. I bronsefinalen møtte Frankrike Tsjekkoslovakia, og tapte 0-2.

Frankrike kom i kvalifiseringsgruppe med Bulgaria og Finland, og slo først Finland 2-1 borte, før de vant 3-0 hjemme over Bulgaria. Det burde holde, og med 5-1 over Finland hjemme, holdt det med uavgjort mot Bulgaria. I stedet ble det tap, og ettersom målforskjell ikke var innført, ble det omspill på nøytral bane i Milano. Bulgaria vant også denne 1-0.

Frankrike var dermed ikke i VM. Dette var andre kvalifisering de hadde misyktes i, men i 1950 hadde de likevel blitt invitert. Dette ble første gang Frankrike ikke kunne delta. I stedet måtte de satse på EM i 1964. Første hinder var ikke lett, de møtte England allerede i innledningsrunden. Første kamp endte uavgjort 1-1 i England, mens returoppgjøret vant Frankrike hele 5-2. Dermed var Frankrike videre til neste runde, som formelt var første runde. Der ble det et gjensyn med Bulgaria. Frankrike tapte det første oppgjøret 0-1 i Bulgaria, men vant 3-1 hjemme, og her talte sammenlagt målforskjell, slik at Frankrike var videre på bekostning av Bulgaria. I andre runde, det vil si kvartfinalen, møtte Frankrike Ungarn. På tross av at Ungarn var langt fra det topplaget de hadde vært tidligere, vant de 3-1 i Frankrike og 2-1 hjemme, og dermed var Frankrike ute av EM igjen.

To mesterskap på rad hadde da Frankrike mislyktes i, og grep måtte tas. Ett av grepene var å utnevne Frankrikes første offisielle landslagstrener, etter at de hadde hatt uoffisielle trenere som valgte taktikk og fysisk trening, men hadde liten påvirkning på lagutvalget. Frankrikes første landslagstrener ble Henri Guérin.

VM 1966: Endelig og elendig[rediger | rediger kilde]

I kvalifiseringen til VM i 1966 ble Frankrike plassert i gruppe med Jugoslavia, Norge og Luxembourg. Med borteseier over Luxembourg (2-0) og hjemmeseier over Norge (1-0) ble Frankrikes sjanser gode. Jugoslavia slo imidlertid Frankrike hjemme 1-0. For Frankrikes del hjalp det at Norge slo Frankrikes rival Jugoslavia 3-0. Frankrike gjentok resultatet sitt mot Norge også i bortekampen, og det som så ut til å bli seriefinalen, hjemme mot Jugoslavia, ble også vunnet 1-0. Frankrike ble dermed gruppevinner, tre poeng foran Norge og Jugoslavia etter at Frankrike slo Luxembourg komfortabelt 4-1 hjemme. Frankrike var dermed endelig kvalifisert til VM igjen.

Under VM i England kom Frankrike i gruppe med England, Uruguay og Mexico. Franskmennene halte iland 1-1 mot Mexico, og tapte deretter 1-2 for Uruguay og 0-2 for England. Dette var Frankrikes svakeste innsats i VM. Guérin fikk sparken etter tapet for England.

Ștefan Kovács satte igang en yngre garde under sitt styre.

Neste turnering var EM i 1968, nå med midlertidige landslagstrenere. I kvalifiseringen møtte Frankrike Polen, Belgia og Luxembourg. Frankrike slo Polen 2-1 hjemme med Georges Lech som matchvinner. Samme mann scoret for Frankrike i 1-2-tapet borte mot Belgia. Deretter vant Frankrike 3-0 hjemme mot Luxembourg. Frankrike fikk så sin andre offisielle landslagstrener, Louis Dugauguez, som begynte sin gjerning med 4-1 borte mot Polen. Belgia tapte begge kampene sine for Polen, og det at de greide 1-1 mot Frankrike var av mindre betydning. Frankrike avsluttet kvalifiseringsgruppen som vinnere med 3-1 hjemme mot Luxembourg. Mellom Frankrikes seier over Polen og uavgjort mot Belgia, tapte de imidlertid held 1-5 for Vest-Tyskland i en vennskapskamp.[9]

Som gruppevinner gikk Frankrike videre til siste delen av kvalifiseringen, effektivt kvartfinalen. Der møtte de nok en gang Jugoslavia. Etter 1-1 hjemme, tapte Frankrike hele 1-5 i Jugoslavia. Dermed var Frankrike nok en gang ute, og sekstitallet kunne oppsummeres som mislykket.

Likevel gjensto kvalifiseringen til VM i 1970. Frankrike kom i gruppe med overkommelige Sverige og Norge, men Frankrike tapte overraskende sin første kamp, hjemme mot Norge, som i kampen før hadde tapt 0-5 mot Sverige, med Odd Iversen som eneste målscorer. Dette kostet Dugauguez jobben. Ny manager ble Georges Boulogne, og han greide delvis å rette opp skaden med 3-1-seier i Norge, men tap 0-2 borte mot Sverige gjorde at Frankrike ikke kom videre, på tross av 3-0 hjemme mot svenskene i siste kamp.

Frankrike innledet 1970-tallet ved å for tredje gang å være tilskuer til VM. Det skulle ikke gå stort bedre i kvalifiseringen til EM i 1972. Frankrike kom i gruppe med Norge, Ungarn og Bulgaria. Norge ble ikke undervurdert, og Frankrike vant komfortabelt 3-1 i første kamp. Deretter fulgte Frankrike opp med 1-1 borte mot Ungarn og 3-1 borte mot Norge. Hjemme mot Ungarn gikk det derimot galt med 0-2, og med seier og tap for Bulgaria endte Frankrike på tredjeplass i gruppen. Nok en gang var det altså en fiasko.

Heller ikke kvalifiseringen til VM i 1974 lyktes Frankrike. De begynte med 1-0 mot Sovjetunionen, men fortsatte med 1-2 for Irland borte, 1-1 mot Irland hjemme og 0-2 mot Sovjetunionen borte. Frankrike var dermed ute av VM-kvalifiseringen, og Boulogne gikk av. Ny trener ble Ștefan Kovács. Kovács satset på å innføre den fotballen han hadde videreutviklet i Ajax etter Rinus Michels, en utgave av totalfotball. Han valgte også å satse på yngre spillere og lot dem blomstre.[10]

Resultatene lot vente på seg. Frankrike hadde dårlige resultater i kvalifiseringen til EM i 1976. De tapte borte mot Belgia og spilte uavgjort mot Island og DDR. Deretter vant de hjemme 3-0 mot Island og tapte borte mot DDR, før de spilte uavgjort mot Belgia. Frankrike var svært svake resultatmessig, men det handlet om å bygge opp Frankrike. Imidlertid tillot ikke Nicolae Ceaușescu at den rumenske treneren fikk være lenger borte fra Romania, og Kovács måtte gi seg.


1976-1986: Topplag igjen[rediger | rediger kilde]

Michel Platini, her på en armensk minnemynt, fikk stor betydning for Frankrike i storhetsperioden.

Frankrike fikk en brutal forandring med forarbeidet til Kovács, og gikk fra å være et middelmådig lag til å komme seg i toppen. Spillerne som var unge i begynnelsen av denne perioden ble dominante i hele perioden, og markerte Frankrikes virkelige storhetstid der før VM i 1958 var unntaket i en ellers beskjeden innsats.

Ny trener etter Kovács ble assistenttrener Michel Hidalgo, som fortsatte å utvikle spillere igjen. Særlig var Michel Platini, vesentlig, men også spillere som Didier Six spilte en viktig rolle. Allerede i kvalifiseringen til VM i 1978 ble det bedringer. Frankrike tok ledelsen borte mot Bulgaria ved Platini og gikk opp til 2-0, men Bulgaria utliknet. Uansett var uavgjort i Bulgaria et sterkt resultat. Frankrike og Platini fortsatte, og vant 2-0 over Irland, igjen med Platini som målscorer. Det ble et overraskende bortetap for irene, men etter 3-1 hjemme mot Bulgaria var Frankrike gruppevinner.

Under VM i 1978 fikk Frankrike det tøft i gruppe med Italia, Argentina og Ungarn, og med tap 1-2 for både Italia og Argentina, var 3-1 over Ungarn av liten betydning. Likevel var det et skritt i riktig retning ettersom dette var Frankrikes første VM siden 1966.

I kvalifiseringen til EM i 1980 havnet Frankrike i gruppe med regjerende europamester Tsjekkoslovakia, Sverige og Luxembourg. Frankrike begynte med uavgjort hjemme mot Sverige før de slo Luxembourg to ganger. Det bele imidlertid tap for Tsjekkoslovakia borte, men Frankrike reiste seg og slo Sverige i Sverige og Tsjekkoslovakia i Frankrike. Det holdt ikke, og Tsjekkoslovakia vant gruppen med ett poeng. Frankrike måtte altså nok en gang greie seg uten EM.

VM '82: Moralske finalister[rediger | rediger kilde]

Frankrikes naboland i sør hadde kommet seg etter Franco-perioden, og var blitt tildelt VM i 1982. Frankrikes vei til VM var kort geografisk, men krevde seier eller andreplass i en tøff gruppe med de gamle kjente, Belgia og Irland, i tillegg til Nederland og Kypros. Frankrike begynte med 7–0 borte mot Kypros, et resultat som fikk betydninger til slutt. Deretter slo de Irland hjemme før de tapte for Nederland borte. Det ble fulgt av hjemmeseier og bortetap mot Belgia, bortetap for Irland og hjemmeseier over både Nederland og Kypros. Til sammen holdt det til andreplass på poeng bak Belgia og på målforskjell foran Irland. Frankrike hadde dermed kommet seg til VM.

I VM kom Frankrike i gruppe med England, Tsjekkoslovakia og Kuwait. Frankrike begynte dårlig med 1-3 mot England, men tok seg opp meed 4–1 mot Kuwait i en kamp som ble mer kjent for at Kuwaits menn protesterte mot et fransk mål på stillingen 3–1 fordi de mente de hørte en fløyte. Dommeren ga etter for presset og underkjente målet, men Frankrike scoret likevel et mål og slo Kuwait.[11] I den siste kampen kontrollerte Frankrike inn en 1–1-uavgjort mot et Tsjekkoslovakia som scoret bare to mål i VM, begge på straffe, og begge plassert av Antonín Panenka.

Frankrike gikk dermed videre til andre runde. Der møtte Frankrike Nord-Irland og Østerrike. Frankrike hadde kontroll og slo først Østerrike 1-0, før Alain Giresse scoret to mål i 4-1-seieren over Nord-Irland. Dermed hadde Frankrike kommet til semifinale for første gang siden 1958. Der Frankrike i 1958 møtte tekniske brasilianere, møtte de i 1982 fysiske og organiserte tyskere. Kampen mellom Frankrike og Vest-Tyskland ble tett og målrik, men én hendelse skilte seg kraftig ut. Ved stillingen 1–1 spilte Michel Platini frem Patrick Battiston, som var nære ved å være alene med keeper. Vest-Tysklands keeper Harald «Toni» Schumacher hoppet opp og vred hoften slik at den gikk rett i Battiston. Battiston mistet tenner og gikk i koma. Schumacher så uinteressert ut og ville spille ballen ut igjen.[12] Det ble ikke flere scoringer, og kampen gikk til ekstraomganger. I første ekstraomgang tok Frankrike ledelsen med to mål, og så ut til å vinne, da Vest-Tyskland satte inn Rummenigge. Det ga øyeblikkelig effekt, Rummenigge satte inn 2–3 selv, og hadde fremspillet til utlikningen. Dermed ble det 3–3 etter ekstraomganger. I straffesparkkonkurransen, Frankrikes første, tapte de 4–5 etter at Schumacher reddet det avgjørende straffesparket, det sjette. Frankrike fikk mye støtte, men det forandret ikke resultatet.

I bronsefinalen møtte Frankrike Polen, og tok ledelsen. Polen scoret to mål rett før og et rett etter pause, og enda Frankrike reduserte, endte kampen 3–2 til Polen, og Frankrike måtte greie seg med fjerdeplass.

1984: Europamestre[rediger | rediger kilde]

Jean Tigana var del av «det magiske kvadrat» i 1984.

Likevel hadde Frankrike bevist for første gang at de var et lag å regne med. De skulle arrangere neste europamesterskap, og slapp derfor kvalifisering. I treningskampene varierte resultatene fra 3–0 mot Portugal og 4–1 mot Jugoslavia til 1–3 mot Danmark. I tillegg ble det en del uavgjort. I selve EM ble Frankrike plassert i gruppe med Belgia, Danmark og Jugoslavia. Frankrike hadde foruten Platini, Six og Battiston en svært god keeper i Joël Bats, de hadde det magiske kvadrat (carré magique) bestående av Platini, Jean Tigana, Giresse og nykomlingen Luis Fernández.

Frankrike var sterke hjemmefavoritter, og begynte med 1–0 mot Danmark med Platini som matchvinner, og deretter hele 5–0 mot Belgia med Platini som tremålsscorer og ett hver av Fernandéz og Giresse. Platini scoret også Frankrikes tre mål i 3–2-seieren over Jugoslavia. Frankrike var klar gruppevinner, og gikk videre til semifinalen. Der møtte Frankrike Portugal, og på tross av treningskampen dem imellom ble dette et tett oppgjør som endte 1–1 etter 90 minutter. Kampen endte 3–2 med Platini som matchvinner i det nest siste spilleminutt. I finalen møtte Frankrike Spania, og de vant 2–0. Dermed hadde Frankrike vunnet noe for første gang. To måneder etterpå vant også Frankrike OL-gull i fotball, også det for første gang.

VM 1986: Fortsatt på toppen[rediger | rediger kilde]

Hidalgo ga seg på toppen, og ny trener ble Henri Michel. Michel hadde et topplag å holde rede på. Hans første utfordring var å kvalifisere seg til VM i Mexico. Frankrike hadde slitt i forrige kvalifisering, men greide en fjerdeplass i VM. I denne kvalifiseringen møtte Frankrike bare gamle kjente i Bulgaria, Øst-Tyskland, Luxembourg og Jugoslavia. Det begynte bra med 5–0 borte mot Luxembourg, 1–0 hjemme mot Bulgaria og 2–0 hjemme mot Øst-Tyskland. Deretter ble det 0–0 borte mot Jugoslavia og tap 0–2 borte mot Bulgaria. Det ble et nytt 0-2 borte, nå mot Øst-Tyskland, før Frankrike avsluttet med hjemmeseire mot Jugoslavia og Luxembourg.

Frankrike var dermed videre til VM. De kom i gruppe med Sovjetunionen, Canada og Ungarn. Frankrike startet med 1–0 over Canada, fortsatte med 1–1 mot Sovjetunionen og avsluttet med 3–0 over Ungarn. Frankrike endte på målforskjell bak Sovjetunionen, som slo Ungarn med klarere seier.

I åttendedelsfinalen møtte Frankrike Italia, og vant 2–0. Frankrike var dermed videre til kvartfinale. Der møtte de Brasil. Kampen de to lagene imellom ble tett, og endte 1–1 etter 90 minutter med mål av Careca og Platini. Det ble ingen scoringer i ekstraomgangene, og det ble avgjort på straffesparkkonkurranse. Nå var det Frankrike som gikk seirende ut, enda Platini bommet på sin straffe. Frankrike kom til semifinalen for tredje gang i landets historie og for andre gang på rad. For andre gang på rad var motstanderen Vest-Tyskland, og for tredje gang på rad var motstanderen for god. Vest-Tyskland vant 2–0, og Frankrike måtte spille om bronsen. I den kampen møtte de et sterkt lag fra Belgia, men vant kampen 4–2 etter ekstraomganger.


1986-1996: Andre tristesse[rediger | rediger kilde]

Eric Cantona var en dominerende spiller på klubb- og landslag.

Frankrike hadde topplasseringer i VM og EM, men spillerne var aldrende. Det ble vanskelig å finne erstattere. Jean-Pierre Papin tilhørte unntakene i 1986, men etter hvert kom det flere. I tillegg var det vanskelig å finne gode trenere. For andre gang kom dermed Frankrike i den vanskelige situasjonen at de ikke var forbedredt på å takle suksessen, og gikk fra å være et topplag til å bli en parentes.


EM 1988-VM 1990: Mannefall og sparking[rediger | rediger kilde]

Det er vanskelig å holde seg på topp, noe Frankrike demonstrerte i kvalifiseringen til EM i Vest-Tyskland. Mange av ryggraden i laget fra VM i 1986, inkludert Giresse og Battiston, forsvant før kvalifiseringen begynte. I gruppe med Norge, Island, Sovjetunionen og Øst-Tyskland skulle Frankrike likevel være knepen favoritt. Frankrike slet imidlertid, og begynte med 0–0 mot Island borte, før de tapte for Sovjetunionen med 0–2 hjemme. De slo tilbake med 2–0 mot Island i 1987, i Platinis siste landskamp. Frankrike gikk på nok et tap for Norge, denne gangen borte, og da var mulighetene så godt som over. Frankrike fulgte opp med uavgjort borte mot Sovjetunionen og hjemme mot Norge før de tapte for DDR hjemme. Deretter forsvant også Tigana fra landslaget.

Kvalifiseringen til VM i 1990 hadde dermed ikke de beste forutsetningene. Stjernene fra EM og VM midt på åttitallet var borte uten at noen store navn hadde erstattet dem. Frankrike begynte imidlertid kvalifsieringen med en 1–0-hevn over Norge hjemme, men da de spilte 1–1 mot Kypros, fikk ikke Michel forlenget kontrakten. Ny landslagstrener ble Michel Platini, som nettopp hadde lagt opp karrieren på klubbnivå.

Det ble ingen øyeblikkelig bedring. Etter 2-3 mot den gamle motstander Jugoslavia ble det 0–2 for Skottland, fulgt av 0–0 mot Jugoslavia hjemme og 1–1 borte mot Norge. Det ble håp for fremtiden for Frankrike da de vant hele 3–0 mot Skottland med mål av to unge og lovende spillere, Eric Cantona og Didier Deschamps. I den siste kampen, hjemme mot Kypros, vant Frankrike 2–0 med mål av Deschamps og en annen lovende spiller, Laurent Blanc. Det holdt bare til tredjeplass for Frankrike i gruppa.


1991-96: Gode spillere, dårlig landslag[rediger | rediger kilde]

Jean-Pierre Papin var en notorisk målscorer for Frankrike i perioden.

Frankrike hadde Blanc, Cantona, Papin og Deschamps på landslaget. Dette burde være nok til å markere seg. Det skulle imidlertid vise seg at det holdt ikke.

Frankrike begynte svært bra i kvalifiseringen til EM i 1992. Første kamp var borte mot Island, der Cantona ble matchvinner i en 2–1-seier. Deretter fulgte Frankrike opp med 2–1 hjemme over Tsjekkoslovakia, 3–1 over Spania, 5–0 over Albania, 2–1 også borte mot Tsjekkoslovakia, 1–0 borte mot Albania,2 –1 borte mot Spania og 3–1 hjemme mot Island. I alle disse kampene bortsett fra hjemmekampene mot Island og Albania var Papin en målgarantist for Frankrike, og han scoret til sammen ni mål, ett mål mindre enn Darko Pančev, som ble kvalifiseringens toppscorer for Jugoslavia.

Selve EM i Sverige ble en lite god affære. Frankrike startet med uavgjort 1–1 mot Sverige med Papin som fransk målscorer, før det ble uavgjort igjen, nå 0–0 mot England. Avslutningsvis tapte Frankrike 1–2 for Danmark, igjen med Papin som målscorer. Frankrike endte på tredjeplass bak Sverige og Danmark. Det ble Platinis siste kamp som trener og Fernández' siste som spiller på landslaget.

Gérard Houllier ble ny trener. Frankrike skulle nå kvalifisere seg til VM i USA. Det ble heller ingen enkel affære. Det begynte dårlig for Houlliers Frankrike med 0–2 borte mot Bulgaria, men tok seg opp med 2–0 mot Østerrike signert Papin og Cantona. Deretter ble Finland slått 2–1 i Paris med samme målscorere. Cantona scoret ett og Blanc 2 i Frankrikes 4–0-seier borte mot Israel. Papin ble matchvinner borte mot Østerrike, og Cantona scoret begge målene i Frankrikes 2–1 mot Sverige i Paris. Returoppgjøret endte 1–1 etter at Martin Dahlin utliknet den franske ledelsen mot slutten. Mer overraskende var det at Frankrike tapte hjemme mot Israel etter å ha ledet 2–1 med David Ginola som potensiell matchvinner frem til det sto sju minutter igjen. Da snudde Israel med to mål og vant 2–3.[13] Frankrike hadde et håp om å kvalifisere seg om de greide minst uavgjort mot Bulgaria hjemme. Kampen sto veldig lenge 1–1, men Ginola mistet ballen og Bulgaria stormet mot Frankrikes mål og satte inn vinnermålet kort før full tid. Dette medførte at Frankrike ble igjen hjemme og at Houllier mistet temperamentet. Han anklaget Ginola for å være fransk fotballs «morder».[14] Houllier fikk sparken som landslagstrener, og Ginola spilte lite på landslaget siden, og stort sett som innbytter. Ny landslagstrener ble Aimé Jacquet, som var Houlliers assistent. Ettersom det var et krav om at Houllier skulle gå av, var Jacquet sett på som en midlertidig løsning.[15]


1994-2006: Tilbake til toppen - på en måte[rediger | rediger kilde]

Marcel Desailly markerte seg på landslaget tidlig under Jacquet.

Frankrike er ikke kjent for å levere stabilt, men perioden fra 1994, da etter VM, til 2000 er deres beste. Etter en liten nedtursperiode kom de også sterkt tilbake mot slutten av perioden. Mye handlet om å bygge spillere rundt de store navnene i laget.

Nettopp dette begynte Jacquet med da han tok over landslaget. I begynnelsen fikk Cantona og Papin tilliten, men i 1995 ble de skjøvet ut, og begge ga seg med landslagsfotball, Cantona etter at han angrep en fan som Manchester United-spiller på Selhurst Park. Andre spillere tok over, og etter hvert ble disse mer dominerende. Spillere som Lilian Thuram (debut i 1992), Bixente Lizarazu (debuterte i 1992), Youri Djorkaeff (debuterte i 1993), Marcel Desailly (debuterte i 1993), Zinedine Zidane (debuterte i 1994), Christophe Dugarry (debut 1994) og Christian Karembeu med flere tok over. Blanc og Deschamps var blant spillerne som ble med videre.


EM 1996: Tilbake i det gode selskap[rediger | rediger kilde]

Thierry Henry er en av Frankrikes farligste og mestscorende spisser.

Frankrike, som hadde for vane å score mål, begynte med tre 0–0-kamper i neste kvalifisering, borte mot Slovakia, hjemme mot Romania og borte mot Polen. Deretter kom en 2–0-seier mot Aserbajdsjan før nok en 0–0, nå borte mot Israel. Frankrike kom sterkt tilbake med hele 4–0 mot Slovakia med selvmål og mål av Ginola og Blanc. Deretter ble det 1–1 hjemme mot Polen med fransk scoring av Djorkaeff. Deretter vant Frankrike hele 10–0 over Aserbajdsjan, 3–1 over Romania og 2–0 over Israel. Det holdt til andreplass, men andreplass var godt nok til å kvalifisere seg til EM, riktignok som dårligste toer om gikk videre uten omspill.

EM i 1996 ble arrangert i England. Frankrike havnet i pulje med Spania, Bulgaria og Romania. Frankrike begynte med 1–0 mot Romania med Dugarry som matchvinner. I neste kamp spilte de uavgjort 1–1 mot Spania med Djorkaeff som fransk målscorer. I siste gruppekamp slo Frankrike Bulgaria 3–1. Frankrike gikk videre til kvartfinale, men hadde mistet scoringsviljen. Først spilte de 0–0 mot Nederland og vant på straffesparkkonkurranse, før de spilte 0–0 mot Tsjekkia, og der tapte de 5–6 på straffesparkkonkurranse. Dermed ble det bronse for Frankrike i EM.

VM 1998: Verdensmestre[rediger | rediger kilde]

Igjen arrangerte Frankrike et arrangement på hjemmebane, denne gangen VM. Dermed ble det privatlandskamper, som i 1997 endte med seier over Portugal, Nederland, Sverige, Sør-Afrika og Skottland, uavgjort mot Brasil og Italia og tap for England. Frankrike fortsatte i 1998 med seier over Finland, Belgia og Spania, uavgjort mot Marokko, Norge og Sverige og tap for Russland. I denne perioden gjorte også Fabien Barthez (debuterte 1994, førstekeeper fra 1996), Thierry Henry (debuterte 1997) og David Trezeguet (1998) seg markert.

Under selve VM kom vertslandet i gruppe med Sør-Afrika, Saudi-Arabia, og Danmark. Frankrike begynte med et gjensyn med Sør-Afrika. Denne gangen vant Frankrike 3–0 med mål av Henry og Dugarry i tillegg til et selvmål. I neste kamp møtte Frankrike Saudi-Arabia og vant 4–0 med Trezeguet, Lizarazu og Henry (2 mål) som målscorere. Zidane fikk rødt kort i kampen, og måtte stå over mot Danmark. I den kampen vant Frankrike 2–1 etter at Djorkaeff og Michael Laudrup hadde scoret på hver sin straffe og Emmanuel Petit satte inn vinnermålet.

I åttendedelsfinalen møtte Frankrike Paraguay i en tett kamp som gikk til ekstraomganger, som Laurent Blanc scoret golden goal på. Dermed gikk Frankrike til kvartfinale. Der møtte de Italia, og akkurat som i EM to år tidligere, gikk også den andre utslagskampen på rad for Frankrike til 0–0 etter 90 minutter. Her gikk kampen også til straffesparkkonkurranser, som Frankrike vant etter at Luigi Di Biagio satte ballen i tverrleggeren. Dermed ble det semifinale for Frankrike hjemme. De møtte Kroatia og vant 2–1 ved to scoringer av Thuram.

I finalen møtte de regjerende verdensmester Brasil. Brasil var favoritt, men etter at Ronaldo fikk et anfall før kampen, ble oddsene noe jevnere. Frankrike var det dominerende laget, og vant komfortabelt 3–0 etter scoring av Petit og to av Zidane. Frankrike var dermed for første gang verdensmestre, og det på hjemmebane.

EM 2000: Europamestre[rediger | rediger kilde]

Zinedine Zidane ble regnet som verdens beste fotballspiller gjentatte ganger i slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-tallet.

De regjerende verdensmestrene hadde et godt lag, og var favoritter i sin kvalifiseringsgruppe til EM i 2000. Jacquet hadde gått av etter VM, og assistenttrener Roger Lemerre tok over. Med ham kom Nicolas Anelka, Patrick Vieira og Sylvain Wiltord med som spissalternativer. Anelka markerte seg tidlig for Frankrike. Først møtte Frankrike Island borte og spilte uavgjort 1–1. Deretter vant de 3–2 borte mot Russland og 2–0 hjemme mot Andorra. Dette ble fulgt opp av uavgjort 0–0 hjemme mot Ukraina, seier 2–0 hjemme mot Armenia og tap 2–3 hjemme mot Russland. Frankrike fortsatte jevne resultater, med 1–0 borte mot Andorra, 0–0 borte mot Ukraina, og 3–2 borte mot Armenia. Etter en avsluttende 3–2 hjemme mot Island vant Frankrike knepent gruppen foran Ukraina, som ble slått ut i kvalifisering til EM mot Slovenia.

Frankrike kom i gruppe med Nederland, tapende finalist fra EM 1996 Tsjekkia og Danmark. Frankrikes første kamp var mot Danmark, og Frankrike vant 3–0 etter mål av Blanc, Henry og Wiltord. I neste kamp, mot Den tsjekkiske republikk, tok Frankrike ledelsen ved Henry, tsjekkerne utliknet og Djorkaeff fastsatte sluttresultatet som innbytter til 2–1. Mot Nederland ble det 2–3-tap etter at Dugarry og Trezeguet scoret Frankrikes mål.

I kvartfinalen møtte Frankrike Spania. For første gang siden 1986 scoret Frankrike i sin første utslagskamp etter gruppespill da de vant 2–1 over Spania med mål av Zidane og Djorkaeff. I semifinalen møtte Frankrike Portugal. Kampen sto 1–1 til 90 minutter etter at Henry hadde utliknet en tidlig portugisisk ledelse. Det ble Zidane som scoret på golden goal tre minutter før full tid.

I finalen møtte Frankrike Italia. Italia ledet til siste spilleminutt, da Wiltord utliknet. I ekstraomgangene scoret Trezeguet vinnermålet for Frankrike, som dermed ble europamestre i tillegg. Frankrike ble det andre laget som hadde vunnet EM som verdensmestre etter Vest-Tyskland. Siden har også Spania lyktes (Spania er det eneste av de tre som har greid den motsatte rekkefølgen). Dette ble Laurent Blancs og Didier Deschamps' siste kamp for Frankrike.


2002-2004: Den store fiaskoen[rediger | rediger kilde]

David Trezeguet ble matchvinner i EM 2000, men mislyktes helt i påfølgende VM.

Frankrike var det siste laget som ble automatisk kvalifisert til VM som regjerende mestre. Derfor ble det ingen kvalifisering for Frankrike. I stedet spilte de treningskamper og FIFA Confederations Cup i 2011. Der begynte de med seier 5–0 over Sør-Korea, og fulgte opp med 0–1 for Australia og 4–0 mot Mexico. Det holdt til semifinale mot Brasil, som Frankrike vant 2–1 med Desailly som matchvinner. Japan ble finalemotstander, og Frankrike vant 1–0 med Vieira som matchvinner.

Under VM i fotball 2002 i Sør-Korea og Japan var derfor Frankrike blant favorittene. De havnet i en relativt enkel gruppe, med Danmark, Senegal og Uruguay. Trezeguet var toppscorer i Serie A for Juventus, Henry var det i Premier League for Arsenal FC og Djibril Cissé var det for AJ Auxerre. Zidane slet med en lårskade, og var ikke helt tilbake. I førstekamp møtte Frankrike Senegal, men tapte overraskende 0–1. De fulgte opp med 0–0 mot Uruguay, og lå dårlig an før de skulle møte Danmark. Zidane ble skyndet tilbake til spill før han var klar, men det endte med en svak 0–2 for Danmark. Frankrike var dermed ikke bare ute med ett poeng og null mål, men ute som den dårligste forsvareren av et VM-gull i historien, ser man bort ifra at Uruguay nektet å forsvare sitt i 1934. Frankrike ble plassert på 28.-plass av 32 land. Lamerre fikk sparken og ble erstattet av Jacques Santini. Dugarry spilte sin siste kamp for Frankrike i dette VM.

Frankrike var imidlertid ikke ferdige med å mislykkes. I kvalifiseringen til EM i 2004 var riktignok Frankrike best med 8 seire på 8 kamper, inkludert 5–0 over Slovenia, som på papiret var den vanskeligste motstanderen. Henry, Trezeguet og Wiltord scoret 6 mål hver. Likevel var ikke motstanderen all verden. Israel, Malta og Kypros er ikke lag som Frankrike skal tape poeng for.

Derfor var det selve mesterskapet som skulle vise hva Frankrike var gode for. Frankrike kom i gruppe med Sveits, Kroatia og England, og begynte med å slå England etter at Zidane hadde snudd 0–1 til 2–1 på overtid. Trezeguet scoret Frankrikes eneste spillermål mot Kroatia i en 2–2-kamp der Kroatia også scoret selvmål. I den siste kampen slo Frankrike Sveits 3–1 etter at Zidane scoret ett og Henry 2 mål.

Frankrike var i kvartfinalen, men fortsatte med å slite med å score i utslagskamper, og tapte 0–1 for Hellas som senere vant turneringen. Dette ble Santinis siste kamp som trener for Frankrike. Også kapteinen Desailly ga seg.

2006: Tilbake til toppen[rediger | rediger kilde]

Det unge laget til Frankrike fra 1998 hadde begynt å bli gammelt. Med ny trener Raymond Domenech skulle Frankrike prøve en ny kraftanstrengelse for å vise at de var et godt lag. Det var ingen lett gruppe, med Sveits, Irland og uberegnelige Israel i tillegg til Kypros og Færøyene. Frankrike begynte også med 0–0 mot Israel, og deretter 2–0 borte mot Færøyene. Det ble også 0–0 mot Irland hjemme, fulgt av 2–0 over Kypros borte og 0–0 mot Sveits hjemme. Deretter ble det 1–1 borte mot Israel før Frankrike slo Færøyene 3–0 hjemme og Irland 1–0 borte. Frankrike spilte også 1–1 borte mot Sveits og slo Kypros 4–0 hjemme. Det holdt til gruppeseier og kvalifisering til VM.

VM i 2006 ble en oppreisning for et Frankrike som hadde gjennomført et svært svakt VM i 2002. Det ble det siste VM for Zidane, Barthez og Wiltord. Frankrike kom i gruppe med Sveits, Sør-Korea og Togo. Etter 0–0 mot Sveits og 1–1 mot Sør-Korea trengte Frankrike seier mot Togo, og det fikk de med mål av Henry og Vieira.

I åttendedelsfinalen møtte Frankrike et ungt og lovende Spania. Frankrike kom fort under, men snudde til 3–1 med mål av Franck Ribéry (som debuterte samme år), Vieira og Zidane. I kvartfinalen møtte Frankrike tittelforsvarer Brasil og slo dem 1–0 med Henry som matchvinner. Semifinalen ble avgjort på straffe til Frankrike som Zidane satte inn. Dermed var Frankrike tilbake i finalen.

2006- : Tredje tristesse[rediger | rediger kilde]

Finalen i VM ble et antiklimaks. Både Italia og Frankrike hadde levert bedre kamper, og det ble en krigerkamp. Både Frankrike og Italia fikk tidlig mål. Frankrike på en tidlig straffe som Zidane satte inn, og Italia ved Marco Materazzi etter en corner. Resten av kampen ble kriging. Kampen gikk til ekstraomganger, da de to målscorerne kom i fokus for andre årsaker. Materazzi sa noe til Zidane som medførte at Zidane stanget Materazzi i brystkassen. Materazzi gikk rett ned, og Zidane fikk rødt kort.[16] Kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Denne gangen var det Italia som vant både straffesparkkonkurransen og VM.

Perioden som startet etter Zidanes brutale oppførsel ble ikke fattig på kontroverser. Frankrike hadde også viljehands, spilleropprør og til slutt grep toppolitikere inn. Resultatene i VM og EM har i denne perioden vært svake, men Frankrike har kvalifisert seg til samtlige mesterskap (per 2013). I tre av dem har de imidlertid levert slett innsats.

Domenech fortsatte som trener etter å ha fått til det beste resultatet siden 2000. Han måtte bytte ut mye av stallen sin for å finne en ny måte å spille på etter mannefallet. Det viste seg ikke å bli enkelt. Karim Benzema, Lassana Diarra og Samir Nasri var tre nye og spennende navn, men ellers begynte stallen å virke gammel. Likevel ble gode spillere som hadde debutert tidligere men holdt tilbake av de gamle og etablerte satset på, som Florent Malouda og Sidney Govou.

2008-2010: Fra vondt til verre[rediger | rediger kilde]

Nicolas Anelka ødela sitt ettermæle på landslaget under VM i 2010.

Kvalifiseringen til EM i Østerrike og Sveits involverte Skottland, Ukraina, Litauen, Færøyene og Georgia. Frankrike begynte med 3–0 borte mot Georgia, fortsatte med 3–1 mot Italia, før de tapte noe overraskende 0–1 mot Skottland. Deretter vant de hele 5–0 mot Færøyene hjemme og 1–0 mot Litauen borte. Etter 2–0 hjemme mot Ukraina og 1–0 hjemme mot Georgia, spilte de 0–0 mot Italia, og så ut til å lede gruppen igjen, da de tapte for andre gang, nå hjemme, for Skottland, igjen med 0–1. Etter 6–0 borte mot Færøyene og 2–0 hjemme mot Litauen holdt det for Frankrike etter at Italia slo Skottland 2–1 borte. Frankrike endte på andreplass, og avsluttet med 2–2 mot Ukraina.

Frankrikes innsats i EM var imidlertid av det pinlige slaget. Etter 0–0 mot Romania tapte Frankrike hele 1–4 for Nederland. I den siste kampen gikk det meste galt for Frankrike. Først måtte Ribery ut med skade etter ti minutter, så fikk Eric Abidal rødt kort etter 24 minutter med påfølgende straffe til Italia som ga 1–0. Deretter satte Italia inn 2–0, og Frankrike hentet det aldri inn. Frankrike var ute av EM etter ett poeng og ett mål. Ute var også Trezeguet, som ga seg på landslaget etter EM.

I kjølvannet av EM kom William Gallas ut med en selvbiografi der han blant annet tok opp krangler internt i laget, da særlig med en viss «S», som var en dårlig skjult henvisning til Nasri. Gallas mente at de unge spillerne var late og respektløse.[17]

Hvor vidt det var problemer internt ble ikke tatt opp, men Frankrike gikk løs på neste kvalifisering. Frankrike begynte svakt med 1–3 for Østerrike. Deretter tok Frankrike seg opp og slo Serbia 2–1. I den tøffe gruppen ble det deretter 2–2 mot Romania, før Frankrike igjen slo Litauen borte med 1–0. Ribéry ble matchvinner der og også i returoppgjøret i Frankrike, som også endte 1–0. Deretter fulgte 1–0 borte mot Færøyene, 1–1 hjemme mot Romania og 1–1 borte mot Serbia. Frankrike avsluttet med 5–0 hjemme mot Færøyene og 3–1 hjemme mot Østerrike, og var dermed nummer to i gruppen, poenget bak Serbia.

Dermed måtte Frankrike spille kvalifisering mot Irland. Frankrike vant i Dublin etter at Anelka scorte kampens eneste mål. I Paris ble imidlertid forspranget utliknet av Robbie Keane. I ekstraomgangene scoret William Gallas etter en pasning fra Thiery Henry, men det spesielle var måten Henry fikk med seg ballen på. Den var på vei ut over kortlinjen da Henry holdt ballen inne med hånden. Dette ble vist på TV og innrømmet senere av Henry, men ikke sett av dommeren. Henrys hands ble avgjørende i å kvalifisere Frankrike til VM i Sør-Afrika.[18]

Frankrike kom til VM i Sør-Afrika, men det var bare begynnelsen på problemene og kontroversene. Frankrike ble useedet, men kom i en overkommelig gruppe med Uruguay, Mexico og Sør-Afrika. Det viste seg imidlertid ikke å være så enkelt. I sin første kamp spilte Frankrike uavgjort 0–0 mot Uruguay. Zidane kommenterte at Domenech hadde mistet kontrollen over laget.[19] Frankrike fortsatte med en svært svak 0–2 mot Mexico. Det kom frem at Anelka og Domenech hadde hatt en krangel i pausen i den kampen der Anelka gikk kraftig over streken.[20] Anelka ble sendt hjem etter høring, mens kaptein Patrice Evra var mest irritert over at en «forræder» hadde lekket saken til pressen.[21]

Det ga seg ikke der. Dagen etter at Anelka ble utestengt, protesterte resten av Frankrike, og uteble fra treningen, mens Domenech måtte lese en pressemelding fra spillerne til pressen.[22][23] Frankrike lyktes ikke heller i den siste kampen, der de tapte for vertene med 1–2 etter å ha ligger under med 0–2 i lang tid og med en mann utvist. Domenech nektet å ta Sør-Afrikas trener i hånden etter kampen.[24]

Frankrike var ute og i opprør over landslaget. Anelka fikk 18 kampers karantene, men hadde allerede bestemt seg for å slutte med landslagsfotball. Kapteinen Evra fikk fem kampers utestengelse, Ribery fikk tre og Jeremy Toulalan fikk en kamps utestengelse. Eric Abidal slapp straff, enda han spilte en rolle.[25]

2010-: Famling etter gammel storhet[rediger | rediger kilde]

Franck Ribéry (7) mot Ashley Cole (3) i Frankrikes gruppespillkamp mot England under EM i fotball 2012.

Ny trener ble Laurent Blanc. Han tok inn de andre spillerne etter at de hadde sonet sin straff, bortsett fra Toulalan. Frankrike begynte kvalifiseringen til EM 2012 dårlig med tap for Hviterussland, men slo så senere Bosnia og Hercegovina 2–0 borte og Romania 2–0 hjemme. Dette ble fulgt opp med 2–0 hjemme og borte mot Luxembourg, uavgjort hjemme for Hviterussland, seier 2–1 borte mot Albania og seier hjemme 3–0 mot Albania. I siste kamp ble det kamp om førsteplassen mellom Frankrike og Bosnia og Hercegovina, en kamp som endte 1–1 og sikret fransk seier.

EM i 2012 var ikke i utgangspunktet lett. Frankrike hadde vunnet puljen, men måtte også levere bedre enn i 2010 med god margin. Blanc hadde satset på en mer angrepsvennlig stil enn tidligere.[26] Likevel var det bekymringer over de mange utbyttingene til Blanc.[27]

Didier Deschamps tok over Frankrike etter Laurent Blanc.

Frankrike kom i gruppe med England, Ukraina og Sverige. Første kamp var mot England. Begge lagene hadde en skuffende VM i 2010, om Frankrikes var markant dårligere, og begge måtte vise bedre takter. Kampen endte 1–1 etter at Nasri utliknet for Frankrike i det 39. minutt, 9 minutter etter at England tok ledelsen. Frankrike slo deretter Ukraina 2–0, og enda de tapte 0–2 for Sverige, var Frankrike videre på andreplass. I kvartfinalen møtte Frankrike imidlertid et klart bedre Spania, og røk ut med 0–2 sammenlagt.

Laurent Blanc valgte å ikke forlenge kontrakten sin etter EM i 2012.[28] Ny trener ble Didier Deschamps.

Deschamps tok over et Frankrike i bedre form enn tidligere, men som fortsatt hadde et stykke igjen. Neste utfordring var kvalifiseringen til VM i 2014, der Frankrike igjen møtte Spania, og i tillegg Finland, Georgia og Hviterussland. Frankrike startet sesongen godt med borteseier over Finland, hjemmeseier 3–1 over Hviterussland og 1–1 etter utlikning på overtid av Olivier Giroud borte mot Spania. Deretter vant franskmennene 3–1 hjemme mot Georgia, før de gikk på et 0–1-tap hjemme mot Spania. Etter 0–0 borte mot Georgia vant Frankrike 4–2 borte mot Hviterussland og 3–0 hjemme mot Finland. Frankrike endte da bak Spania, men langt foran Finland på tredje. Dermed fikk Frankrike spille kvalifiseringskamp mot Ukraina. Frankrike gikkpå en overraskende 0–2 borte, men vant 3–0 hjemme, og hadde dermed kvalifisert seg til VM.


Hjemmebane, drakt og kallenavn[rediger | rediger kilde]

Frankrike spiller hovedsakelig hjemmekampene sine på Stade de France, med enkelte unntak. De har alltid hatt blå overdeler, hvite bukser og røde sokker, og stort sett alltid hatt kallenavnet «les Bleus».

Hjemmebane[rediger | rediger kilde]

Frankrikes hjemmebane er Stade de France, som ligger i Saint-Denis, en forstad rett nord for Paris. Kamper mot svak motstand blir av og til spilt andre steder: I kvalifiseringen til EM i 2012 ble hjemmekampen mot Luxembourg spilt i Stade Saint-Symphorien i Metz, og Stade du Roudourou i Guingamp ble brukt mot Færøyene i kvalifiseringen til VM i 2010.

I så måte var kvalifiseringen til EM i 2008 en anomali, der Stade Auguste Bonal i Montbéliard, Stade de l'Abbé Deschamps i Auxerre, Parc des Princes i Paris og Stade de la Beaujoire i Nantes ble brukt i tillegg til nasjonalstadion. I kvalifiseringen til VM i 2006 var det den vanlige formelen, der Stade Félix-Bollaert i Lens ble brukt mot Færøyene og de andre kampene gikk i Stade de France. Slik var det også i kvalifiseringen til EM i 2004, der det var Lens som var vertskap til kampen mot Malta.


Drakt[rediger | rediger kilde]

Allerede i sin første kamp stilte Frankrike med blå overdeler, hvite bukser og røde sokker, for å matche trikoloren. Disse fargene har dominert Frankrikes draktsett siden. Blåfargen har variert fra svært lys til svært mørk.

Bortedraktene har vært hvite som regel, med enten hvite eller blå bukser. De røde sokkene har variert, og Frankrike har også hatt rent hvite drakter. I VM i 1978 skulle Frankrike møte Ungarn, og begge lag stilte med hvite bortedrakter. Dette medførte at Frankrike spilte i de hvite og grønnstripede draktene til lokalklubben Kimberley.

Unntakene fra draktene kom i EM 2012, da hjemmedraktene var helblå og bortedraktene lyseblå. Deretter gikk Frankrike tilbake til den tradisjonelle fargekoden.


Kallenavn[rediger | rediger kilde]

Så godt som alle franske landslag som bruker blå overdeler, som igjen betyr så godt som alle franske lag, blir kalt «Les Bleus» - landslaget i fotball er intet unntak. Trikolorene er et annet kallenavn som er blitt brukt. I tillegg ble Frankrike på åttitallet omtalt som Europas brasilianere.

Rivalisering[rediger | rediger kilde]

På tross av mange oppgjør mot Jugoslavia, ble aldri de to lagene rivaler. Frankrikes hovedrival er stort sett Italia. Frankrike deler grense med både Italia, Spania, Tyskland, Belgia, Luxembourg, Sveits, Andorra og Monaco, men bare Italia har en langvarig rivalisering mot Frankrike.

Mot Italia[rediger | rediger kilde]

Fra et oppgjør i 1921 mellom Italia og Frankrike.

Didier Deschamps oppsummerte rivaliseringen kort og konsist i 2012: «Vi er naboer - det er rivalisering mellom oss».[29] Frankrike og Italia har vært rivaler i lang tid. De to møttes først i Italias debutkamp i 1910, som italienerne vant 6-2. Frankrike vant i Italia for første gang den 17. mars 1912, og siden det vant de ikke igjen før 82 år senere.[30] De slo hverandre i hvert sitt OL, Frankrike slo Italia i 1920, men dro hjem da de selv ble slått ut, og ga Italia sjansen til å spille om sølvet, og Italia slo Frankrike 4-3 i 1928.

I VM-sammenheng møttes de to først i 1938, da Italia vant over hjemmelaget i kvartfinalen. Deretter møttes de ikke igjen i VM-sammenheng på en stund: Frankrike dro ikke til VM i 1950, begge lag endte i gruppespill i 1954, Italia kvalifiserte seg ikke til VM i 1958, Frankrike kvalifiserte seg ikke til VM i 1962, begge lagene endte i gruppespill i 1966 og Frankrike kvalifiserte seg ikke til VM i 1970 eller 1974. I VM i 1978 endte de to i samme gruppe i gruppespillet, og åpningskampen i gruppen var mellom de to. Frankrike tok ledelsen med en gang, men Italia snudde og vant med 2-1. Italia hadde dominert dem imellom, men i VM i 1986 snudde det da Frankrike vant 2-0 i åttendedelsfinalen og slo ut de regjerende verdensmestrene. De to møttes også igjen i VM i Frankrike i 1998, seksti år etter forrige gang. Denne gangen vant Frankrike, som også ble verdensmestre. De to lagene møttes for første gang i EM-sammenheng i finalen i EM i 2000. Frankrikes utlikning fire minutter på overtid skapte store reaksjoner i Italia.[31]

Der Frankrike dominerte på slutten av 1990-tallet, var Italia tilbake på midten av 2000-tallet. Finalen i VM i 2006, og især Zidanes handlinger, fyrte videre oppunder rivaliseringen, som økte markant etter hendelsen.[32] Italia og Frankrike ble plassert i samme gruppe til neste kvalifisering, og det var en god del oppstyr rundt kampene, blant annet da Frankrikes trener Raymond Domenech anklaget Italias OL-lag fra 2000 å ha jukset.[33] Under EM i 2008 spilte Italia og Frankrike en skjebnekamp om å overleve i gruppen. Frankrike tapte.

Mindre rivalisering[rediger | rediger kilde]

  • mot Spania: Frankrike møtte Spania i finalen i 1984 og i EM i 2012, men ingen av gangene resulterte det i rivalisering. Ingen av landslagene virket særlig interessert i det.
  • mot Tyskland: Frankrike og Tyskland har lang tradisjon som tradisjonelle fiender, men det har aldri blitt noe av på fotballbanen. Gitt at Vest-Tyskland slo ut Frankrike i to semifinaler på rad, er dette litt pussig.
  • mot England: Som mot Tyskland burde historien peke på at dette burde ha blitt et oppgjør, men ingen av lagene har vist store interessen for det oppgjøret.


Multi-etnisk landslag[rediger | rediger kilde]

Karim Benzema er del av en lang tradisjon med franske spillere fra etniske minoriteter.

Frankrike har lenge hatt et landslag som har vært kjent for å ha stor variasjon i etnisk bakgrunn. Allerede i 1931 fikk Frankrike sin første fargede spiller, Raoul Diagne.[34] Han spilte i VM i 1938 som en av tre spillere med kolonial bakgrunn. Diagne var fra Fransk Guyana av senegalesisk avstamning, mens de to andre spillerne kom fra Algerie, da et fransk territorium. Til sammenlikning debuterte de med sorte spillere 50 år før England.

En rekke spillere på landslaget har hatt utenlandsk slekt eller bakgrunn, inkludert, men ikke begrenset til:

  • Luis Fernández, født i Spania, og ble naturalisert franskmann først i 1981, 22 år gammel.
  • Michel Platini, med italienske foreldre
  • Raymond Kopa, med polske foreldre.
  • Youri Djorkaeff, med polsk far og armensk mor
  • Eric Cantona, med katalanske besteforeldre på morssiden og sardinsk farfar
  • Just Fontaine, født i Marokko
  • Adil Rami, med marokkanske foreldre
  • Jean Tigana, født i nåværende Mali
  • Marcel Desailly, født i Ghana
  • Zinedine Zidane, Karim Benzema og Samir Nasri, med foreldre med bakgrunn fra Algerie
  • Patrick Vieira og Patrice Evra, født i Senegal
  • Djibril Cissé, med foreldre fra Elfenbenskysten
  • Claude Makélélé ble født i Den demokratiske republikken Kongo.
  • David Trezeguet, delvis argentinsk
  • Thierry Henry, med far fra Guadeloupe og mor fra Martinique
  • Lilian Thuram, franskmannen med flest landskamper, ble født i Guadeloupe
  • Louis Saha, med foreldre fra Guadeloupe
  • Nicolas Anelka, med foreldre fra Martinique
  • Florent Malouda, født i Fransk Guyana

Andre spillere med afrikansk bakgrunn involverer Éric Abidal (Martinique), William Gallas (Guadeloupe), Mikaël Silvestre (Guadeloupe) og Sylvain Wiltord (Guadeloupe). Guadeloupe og Martinique er med andre ord tungt representert.

Mens Frankrike alltid har vært opptatt av å ha et landslag som reflekterer hele Frankrike, har meninger fra ytre høyre klaget på at «Les Bleus» har blitt «Les Beurs» (Beur er et noe familiært uttrykk på franskmenn av arabisk opprinnelse). Disse har blant annet Jean-Marie Le Pen ytret, men de representerer ikke majoriteten.

Det dukket opp rykter om planer om å kvotere ut franskmenn med dobbelt statsborgerskap og at daværende landslagssjef Laurent Blanc var involvert i det, i 2011.[35] Saken satte spor, og selv daværende president Nicolas Sarkozy kritiserte ideen med kvotering med grunnlag i at det ville bety slutten på Republikken. Blanc ble frikjent raskt, men fornyet ikke kontrakten med Frankrike, noe heller ikke FFF virket voldsomt brydd over.

Det forandret ikke at Frankrike har hatt sterk representasjon av spillere fra etniske minoriteter. Av 23 spillere tatt ut av Blanc til EM 2012, var 12 spillere (Evra, Rami, Mathieu Valbuena (spansk far), Benzema, Nasri, Blaise Matuidi (angolansk far), Malouda, Steve Mandanda (født i daværende Zaïre), Yann M'Vila (far fra daværende Zaïre), Alou Diarra (foreldre fra Mali), Hatem Ben Arfa (far fra Tunisia og Gaël Clichy (far fra Martinique)) av etniske minoriteter.

Meritter[rediger | rediger kilde]

TROFE ANTALL ÅR
VM 1 1998
EM 2 1984, 2000
  • Finalist i VM i 2006.

VM-resultater[rediger | rediger kilde]

Gaël Clichy (22) mot Zlatan Ibrahimović (10) i Frankrikes gruppespillkamp mot Sverige under EM i fotball 2012.
VM Resultat
1930 Takket ja til VM-invitasjon, utslått i gruppespillet
1934 Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
1938 Direkte kvalifisert til VM, utslått i kvartfinale
1950 Utslått i kvalifisering til VM
1954 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1958 Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr.3)
1962 Utslått i kvalifisering til VM
1966 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1970 Utslått i kvalifisering til VM
1974 Utslått i kvalifisering til VM
1978 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1982 Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr.4)
1986 Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr.3)
1990 Utslått i kvalifisering til VM
1994 Utslått i kvalifisering til VM
1998 Direkte kvalifisert til VM, VINNER AV VM
2002 Direkte kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
2006 Kvalifisert til VM, tapende finalist
2010 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet

EM-resultater[rediger | rediger kilde]

EM Resultat
1960 Kvalifisert til EM, utslått i semifinale (Nr.4)
1964 Utslått i kvalifisering til EM
1968 Utslått i kvalifisering til EM
1972 Utslått i kvalifisering til EM
1976 Utslått i kvalifisering til EM
1980 Utslått i kvalifisering til EM
1984 Direkte kvalifisert til EM, VINNER AV EM
1988 Utslått i kvalifisering til EM
1992 Kvalifisert til EM, utslått i gruppespillet
1996 Kvalifisert til EM, utslått i semifinale
2000 Kvalifisert til EM, VINNER AV EM
2004 Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinale
2008 Kvalifisert til EM, utslått i gruppespillet
2012 Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinale

Flest landskamper[rediger | rediger kilde]

# Landskamper Navn Tidsrom Landslagsmål
1 142 Lilian Thuram 17/08·1994 - 17/06·2008 2
2 123 Thierry Henry 11/10·1997 - 16/07·2010 51
3 116 Marcel Desailly 22/08·1993 - 17/06·2004 3
4 108 Zinedine Zidane 17/08·1994 - 09/07·2006 31
5 107 Patrick Vieira 26/02·1997 - 07/07·2009 6
6 103 Didier Deschamps 29/04·1989 - 02/09·2000 4
7 97 Laurent Blanc 07/02·1989 - 02/09·2000 16
7 97 Bixente Lizarazu 14/11·1992 - 25/06·2004 2
9 92 Sylvain Wiltord 10/02·1999 - 09/07·2006 26
10 87 Fabien Barthez 26/05·1994 - 09/07·2006 0

Flest landslagsmål[rediger | rediger kilde]

# Landslagsmål Navn Tidsrom Landskamper
1 51 Thierry Henry 11/10·1997 - 16/07·2010 123
2 41 Michel Platini 27/03*1976- 29.04.1987 90
3 34 David Trézéguet 28/01·1998 - 09/07·2006 71
4 31 Zinedine Zidane 17/08·1994 - 09/07·2006 108
5 30 Just Fontaine 17/12·1953 - 11/12·1960 21
5 30 Jean-Pierre Papin 26/02·1986 - 18/01·1995 54
7 28 Youri Djorkaeff 13/10·1993 - 11/06·2002 82
8 26 Sylvain Wiltord 10/02·1999 - 09/07·2006 87
9 25 Karim Benzema 28/03·2007 - 76
10 22 Jean Vincent 17/12·1953 - 18/10·1961 46

Nåværende tropp[rediger | rediger kilde]

Pr. 10. oktober 2017. [36] Frankrikes tropp til VM-kvalifiseringskampen mot Bulgaria 7. oktober 2017 og treningskampen mot Hviterussland 10. oktober 2017

Nr. Posisjon Spiller
1 Frankrike K Hugo Lloris Kaptan logo.svg (Tottenham)
2 Frankrike F Christophe Jallet (Nice)
3 Frankrike F Jordan Amavi (Marseille) (lån Aston Villa)
4 Frankrike F Raphaël Varane (Real Madrid)
5 Frankrike F Samuel Umtiti (Barcelona)
6 Frankrike MB Corentin Tolisso (Bayern München)
7 Frankrike A Antoine Griezmann (Atlético Madrid)
8 Frankrike MB Thomas Lemar (Monaco)
9 Frankrike A Olivier Giroud (Arsenal)
10 Frankrike MB Dimitri Payet (Marseille)
12 Frankrike A Kylian Mbappe (PSG)
Nr. Posisjon Spiller
13 Frankrike A Florian Thauvin (Marseille)
14 Frankrike MB Blaise Matuidi (Juventus)
15 Frankrike MB Adrien Rabiot (PSG)
16 Frankrike K Steve Mandanda (Marseille)
17 Frankrike F Lucas Digne (Barcelona)
18 Frankrike MB Moussa Sissoko (Tottenham)
19 Frankrike F Djibril Sidibé (Monaco)
20 Frankrike A Alexandre Lacazette (Arsenal)
21 Frankrike F Adil Rami (Marseille)
22 Frankrike F Presnel Kimpembe (PSG)
23 Frankrike K Alphonse Areola (PSG)

Andre spillere[rediger | rediger kilde]

Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene.

Nr. Posisjon Spiller
Frankrike K Benoît Costil (Bordeaux) (England 13.6.17)
Frankrike F Laurent Koscielny (Arsenal) (Bulgaria 7.10.17)
Frankrike F Layvin Kurzawa (PSG) (Bulgaria 7.10.17)
Frankrike F Kurt Zouma (Stoke (lån Chelsea) (Luxembourg 3.9.17)
Frankrike F Benjamin Mendy (Manchester City) (England 13.6.17)
Frankrike F Sébastien Corchia (Lille) (Spania 28.3.17)
Frankrike F Aymeric Laporte (Athletic Bilbao) (Spania 28.3.17)
Frankrike F Bacary Sagna (Luxembourg 25.3.17)
Nr. Posisjon Spiller
Frankrike F Patrice Evra (Marseille) (Elfenbenskysten 15.11.16)
Frankrike F Eliaquim Mangala (Manchester City) (Elfenbenskysten 15.11.16)
Frankrike MB N'Golo Kanté (Chelsea) (Bulgaria 7.10.17)
Frankrike MB Paul Pogba (Manchester United) (Luxembourg 3.9.17)
Frankrike MB Tiemoué Bakayoko (Chelsea) (Spania 28.3.17)
Frankrike A Nabil Fekir (Lyon) (Luxembourg 3.9.17)
Frankrike A Ousmane Dembélé (Barcelona) (England 13.6.17)
Frankrike A Kévin Gameiro (Atlético Madrid) (Spania 28.3.17)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ History of FIFA - Foundation - FIFA.com(udatert), hentet 24. desember 2013
  2. ^ France - Suisse - FFF (udatert), hentet 24. desember 2013
  3. ^ Antwerp, 1920 - FIFA.com (udatert), hentet 24. desember 2013
  4. ^ Norvége - France - FFF (udatert), hentet 24. desember 2013
  5. ^ FIFA World Cup Uruguay - FIFA.com (udatert), hentet 24. desember 2013
  6. ^ France - Angleterre - FFF (udatert), hentet 24. desember 2013
  7. ^ Roger Bennett: At the World Cup, controversy reigns Arkivert 24. juli 2014 hos Wayback Machine. - ESPN, 23. mai 2010, henet 24. desember 2013
  8. ^ Match Report France - Paraguay - FIFA.com (udatert), hentet 24. desember 2013
  9. ^ R.F. Allemagne - France - FFF (udatert), hentet 25. desember 2013
  10. ^ Great managers of the Seventies: Stefan Kovacs Arkivert 27. desember 2013 hos Wayback Machine. - World Soccer History (udatert), hentet 25. desember 2013
  11. ^ Greg Duke: Ten shocking World Cup moments - CNN, 2. juni 2010, hentet 25. desember 2013
  12. ^ 10 of the Worst Football Injuries Ever - 9. Patrick Battiston - Bleacher Report (udatert), hentet 25. desember 2013
  13. ^ France - Israël - FFF, hentet 25. desember 2013
  14. ^ Ginola haunted by Houllier claims - BBC 22. august 2000, hentet 25. desember 2013
  15. ^ Jacquet's journey from 'caretaker' to champion - UEFA.com, 17. desember 2013
  16. ^ Zidane sent off in extra time for head butt - ESPN, 9. juli 2006, hentet 25. desember 2013
  17. ^ Jason Burt: Outspoken Gallas loses captaincy - The Independent, 22. november 2008, hentet 26. desember 2013
  18. ^ Thierry Henry admits to handball that defeated Ireland in World Cup play-off The Guardian, 19. november 2009, hentet 26. desember 2013
  19. ^ Zinedine Zidane: France are not a team and Raymond Domenech is 'not a coach' Daily Mail, 14. juni 2010, hentet 26. desember 2013
  20. ^ World Cup 2010: Nicolas Anelka to be 'sent home' after Raymond Domenech row - Daily Telegraph, 19. juni 2010, hentet 26. desember 2013
  21. ^ World Cup 2010: Nicolas Anelka sent home over coach row - BBC.no, 19. juni 2010, hentet 26. desember 2013
  22. ^ French players in revolt after Anelka sent home - CNN, 20. juni 2010, hentet 26. desember 2013
  23. ^ World Cup's Most Shocking Moments 2010 (10:34) - Youtube 4. oktober 2013, originalt BBC 17. oktober 2010, hentet 26. desember 2013
  24. ^ World Cup's Most Shocking Moments 2010 (25:34) - Youtube 4. oktober 2013, originalt BBC 17. oktober 2010, hentet 26. desember 2013
  25. ^ Jason Burt: Nicolas Anelka banned for 18 games by France after World Cup disgrace - Daily Telegraph, 17. august 2010, hentet 26. desember 2013
  26. ^ Euro 2012: France team profile -- BBC, 9. mai 2012, hentet 26. desember 2013
  27. ^ Euro 2012 preview: France - Zonal Marking, 6. juni 2012, hentet 26. desember 2013
  28. ^ Laurent Blanc leaves job as France boss after Euro 2012 exit - BBC, 30. juni 2012, hentet 26. desember 2013
  29. ^ Italy v. France: Four classic matches - UEFA.com, 12. november 2012, hentet 26. desember 2013
  30. ^ France: Four classic matches - UEFA.com
  31. ^ Calcio debate: France vs. Italy - The rivalry - Goal.com, 30. november 2008, hentet 26. desember 2013
  32. ^ Calcio debate: France vs. Italy - The rivalry - Goal.com, 30. november 2008, hentet 26. desember 2013
  33. ^ Which is the best rivalry? Arkivert 4. januar 2014 hos Wayback Machine. - ESPN.com, (udatert), hentet 26. desember 2013
  34. ^ Raul Diagne est parti - Afrik.com, 17. november 2002, hentet 26. desember 2013
  35. ^ Jean-Paul Coret: France 1998 side split over Blanc's role in quota row - Reuters, 6. mai 2011, hentet 26. desember 2013
  36. ^ [1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]