Portugals herrelandslag i fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Portugal
Portugal
Forbund Federação Portuguesa de Futebol
Landslagstrener Fernando Santos
Kallenavn Selecção das Quinas
Flest kamper Luís Figo (127)
Flest mål Cristiano Ronaldo (55)
Hjemmebane Estadio Nacional
Kapasitet 48 000
Kit left arm portugal1415h.png Kit body portugal1415h.png Kit right arm portugal1415h.png
Kit shorts portugal1415h.png
Kit socks long portugal1415h.png
Hjemmedrakt
Kit left arm portugal1415a.png Kit body portugal1415a.png Kit right arm portugal1415a.png
Kit shorts.svg
Kit socks long.png
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
Ukjent

Portugals herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Portugal, og dette landslaget blir administrert av Portugals fotballforbund. Det portugisiske fotballforbundet ble stiftet i 1914, og de ble medlem av FIFA i 1923. Nasjonalstadion er Estadio Nacional i Lisboa, men landskampene sprer seg over hele landet. Kallenavnet er «A Selecção das Quinas», som spiller på våpenskjoldet til Portugal.

Portugal har deltatt i seks VM-sluttspill. De begynte ikke bra, og de kvalifiserte seg ikke til VM før i 1966, da de til gjengjeld kom til semifinalen, og til slutt endte på tredjeplass. De dukket opp igjen i 1986, og fra og VM i 2002 har de alltid kvalifisert seg. I EM-sammenheng ble Portugal med for første gang i 1984, og siden har de vært med fra og med 1996 og utover. Portugal har et sølv fra EM på hjemmebane i 2004.

Historie[rediger | rediger kilde]

Portugals historie er en historie om et lag som ikke leverte og om en håndfull stjerner som hevet laget. Særlig er spillere som Eusébio, Luis Figo og Cristiano Ronaldo viktige brikker i et landslag som aldri helt har fått det til - med unntak av 1966 og 2004. I tillegg er det en historie om et landslag og en forballføderasjon som ikke alltid jobber på lag.

Den spede begynnelsen: Kvarfinale og kvalifisering (1921-1940)[rediger | rediger kilde]

Fotball dukket opp i Portugal i andre halvdel av 1800-tallet, og den første bekreftede fotballkampen ble spilt i 1888.[1]. I 1910 ble Lisboas fotballforening dannet, og den 31. mars 1914 ble Portugals Fotballføderasjon stiftet under navnet «União Portuguesa de Futebol» («Den portugisiske fotballunion»). Navnebyttet kom i 1926.[1] Hensikten med unionen og senere føderasjonen var å skape nasjonale fotballturneringer. Det fikk de til i 1922, da Campeonato de Portugal ble introdusert. Turneringen var en tradisjonell utslagscup. Portugal ble provisorisk medlem av FIFA i 1914 og formelt i 1923.[1]

I 1921 hadde Portugal sin første landskamp, da de møtte Spania. Spania var sølvmedaljevinnere fra OL i 1920, mens Portugal ikke engang hadde en cup, langt mindre en liga. Kampen ble spilt 18. desember i Madrid, og endte med 1-3-tap.[2] Tapet var kanskje ikke overraskende, men det var det første av flere. I 1922 møttes de igjen i Lisboa, og da tapte de 1-2.[2] Entusiastiske fans av Portugal ble skuffet over de mange tapene for den større naboen i øst. Det var først da de mtte en annen motstander, Italia, at den første seieren kom.[3] Kampen ble spilt på Estádio do Lumiar (må ikke forveksles med Estádio da Luz). Deres andre seier kom hjemme mot Frankrike, som de slo 4-0 etter å ha tapt 2-4 mot dem borte.

Portugal meldte seg på til OL i 1928. De begynte med å møte Chile i en forrunde som bare de to hadde. Portugal vant 4-2. I første runde møtte de Jugoslavia. Jugoslavia var sterkt varierende, og Portugal slo dem 2-1 etter scoring på overtid.[4] Det betydde en av kvartfinalene besto av to overraskelseslag, de og Egypt hadde kommet mye lenger enn mange hadde antatt. Det ble imidlertid stopp for Portugal, som kom under 0-2 tidlig og bare lyktes å score et reduseringsmål.

Ettersom OL i 1928 var gjenstand for diskusjoner mellom FIFA og IOC om hva som krevdes for å være profesjonelle, fikk OL stadig mindre betydning, og dessuten var øvelsen droppet under OL i St. Louis. I stedet dukket VM opp i 1930. Det var ingen kvalifisering til dette, bare invitasjon, men Portugal ble ikke invitert. I stedet spilte de kvalifisering til VM i 1934. Kvalifiseringen besto av to kamper mot Spania, hjemme og borte. Borte tapte de hele 0-9, mens de hjemme tapte «bare» 1-2. I kvalifiseringen til VM i 1938 var Spania ute på grunn av borgerkrig. I stedet skulle Portugal først møte Sovjetunionen, men de trakk seg. Portugal møtte i stedet Sveits på nøytral bane i Milano, men tapte 1-2.

Fortsatt under pari (1946-1960)[rediger | rediger kilde]

I 1947 lyktes Portugal for første gang å slå Spania, om enn i en vennskapslandskamp. I 1950 var Spania også tilbake i kvalifisering til mesterskap, og Portugal møtte dem igjen. Spania vant hjemme 5-1, mens Portugal greide 2-2 i Portugal. Spania var kvalifisert. Ettersom VM i Brasil var langt unna og mange land hadde mange utgifter etter andre verdenskrig, var det flere lag som trakk seg. Portugal fikk derfor tilbudet om å dra, men takket nei.[5] Neste kvalifisering slapp Portugal Spania, og møtte i stedet Østerrike og Danmark. Danmark, som holdt seg til amatørtolkningen av landslag, trakk laget sitt. Portugal tapt hele 0-9 mot Østerrike borte, men siden målforskjell ikke var med før kvalifiseringen til VM i 1970, måtte Portugal bare slå Østerrike hjemme og sikre en tredje, nøyral kamp (dette skjedde med Tyrkia, som slo Spania knepent hjemme etter å ha tapt 1-4 borte). Det endte imidlertid 0-0, og Østerrike gikk videre.

I kvalifiseringen til VM i 1958 var Portugal i en gruppe med tre lag, og for første gang, etter Sovjetunionen i 1938 og Danmark i 1954, var alle tre med. De to andre var Italia og Nord-Irland. Portugal startet med uavgjort mot Nord-Irland hjemme, før de tapte 0-3 mot Nord-Irland borte. Deretter slo de Itali 3-0 hjemme, deres første seier i kvalifisering, og tapte 0-3 i Italia. Det holdt til sisteplass i en gruppe der Nord-Irland som første og hittil (per 2016) eneste lag har hindret Italia å spille i VM.

I 1958 startet også kvalifiseringen til EM i 1960. Portugal møtte først Øst-Tyskland, og vant 2-0 borte og 3-2 hjemme. Neste utfordrer var Jugoslavia. Portugal vant 2-1 hjemme, men tapte hele 1-5 borte, og røk ut av kvalifiseringen.

Eusebio og skuffelse (1961 - 1982)[rediger | rediger kilde]

Heller ikke kvalifiseringen til VM i Chile ble noen suksess. Riktignok begynte Portugal sterkt med hele 6-0 hjemme mot Luxembourg og hederlige 1-1 hjemme mot England, men borte mot Luxembourg kom de under hele 0-3 etter hat trick av Ady Schmit. De reduserte til 1-3 ved debutanten Eusébio, men 1-4 kom rett etterpå, og kampen endte 2-4. Det ble også bortetap for England, og Portugal endte på andreplass i gruppen der bare vinneren kvalifiserte seg. I kvalifiseringen til EM i 1964 møtte Portugal Bulgaria. Begge kampene endte 3-1, og en tredje kamp ble spilt på nøytral grunn for å kåre vinner - som ble Bulgaria - 1-0.

Kvalifiseringen til VM i 1966 virket ikke særlig enkel. De møtte finalist fra forrige VM, Tsjekkoslovakia, dyktige Romania og underdogs Tyrkia. Imidlertid var det særlig en spiller som skinte, Eusébio. Han scoret tre mål da Portugal slo Tyrkia 5-1 hjemme, vinnermålet da de slo Tyrkia 1-0 borte, vinnermålet da de slo Tsjekkoslovakia 1-0 borte og begge målene da de slo Romania 2-1 hjemme. Ettersom Portugal ble kvalifisert etter at Tsjekkoslovakia slo Romania hjemme, spilte Portugal for halv maskin og fikk 0-0 hjemme mot Tsjekkoslovakia og tapte 0-2 borte for Romania.

VM i 1966[rediger | rediger kilde]

Eusébio ble en avgjørende spiller for Portugal under VM i 1966.

Portugal ble for første gang kvalifisert til VM. I England havnet de i gruppe med Ungarn, Brasil og Bulgaria. Ungarn var finalist senest i 1954, men etter oppstanden i Ungarn i 1956, mistet de mange spillere. Brasil var regjerende mester med spillere som Pelé og Garrincha, og Bulgaria hadde slått ut Portugal før.

Portugal begynte mot Ungarn, og vant 3-1, med blant annet et mål av José Augusto Torres. Torres og Eusébio scoret hver sin gang for Portugal da de slo Bulgaria 2-0. Brasils Pelé hadde fått hard motstand av Bulgarias forsvar, og spilte ikke da de overraskende tapte 1-3 mot Ungarn. Det betydde at Ungarn måtte slå Bulgaria for å gå videre, mens Brasil måtte vinne mot Portugal. Portugal hadde greid seg med uavgjort. Oppgjøret mellom den tidligere kolonimakten og den tidligere kolonien ble ikke pent. Enda han ikke var skadefri, tok Brasil ut Pelé til denne kampen. Portugals forsvar ga ham imidlertid så brutal behandling at mange mente at det var en skandale at flere, især Joao Morais ikke ble utvist.[6][7] Eusébio ble tomålsscorer og Portugal vant 3-1 og sendte Brasil ut.

Portugal møtte Nord-Korea i kvartfinalen. Nordkoreanerne hadde overrasket ved å slå ut Italia i gruppespillet, men ellers hadde de 0-3 mot Sovjetunionen og 1-1 etter at de utliknet to minutter før overtid mot Chile. Nord-Korea hadde ikke for vane å score mange mål i dette VM, men i løpet av de første 25 minuttene ledet de hele 3-0 mot Portugal. Imidlertid våknet Eusébio, og scoret to mål før og to mål etter pause slik at Portugal ledet 4-3. Et siste mål ble også scoret slik at Portugal vant 5-3.

I semifinalen møtte de et annet formlag med tøffe stoppere, England. Kampen ble tett, men England vant 2-1 etter at de satte inn 2-0 i det 80. minutt og Eusebio scoret på straffe to minutter senere. Portugal endte derfor i bronsefinalen, der de møtte Sovjetunionen. Portugal vant 2-1 med Torres som matchvinner. Eusébio ble toppscorer med hele 9 mål, om enn fire av dem var på straffespark. Ni mål er det fjerde beste resultatet for en toppscorer i VM, bak Just Fontaine (13, 1958), Sándor Kocsis (11, 1954) og Gerd Müller (10, 1970).

Ned på jorda igjen (1968-1974)[rediger | rediger kilde]

Portugals neste kvalifisering var til EM i 1968. Motstanden virket overkommelig, de møtte Bulgaria, Sverige og Norge. Portugal tok ledelsen både hjemme og borte mot Sverige, men hjemme tapte de 1-2 og borte ble det 1-1. Borte mot Norge ble det seier 2-1 med begge mål av Eusébio. Hjemme mot Norge ble det også 2-1-seier. Mot Bulgaria gikk det ikke så bra: de tapt 0-1 borte og dermed var det ikke mulig å kvalifisere seg. Hjemme ble det 0-0.

Det ville seg ikke heller i påfølgende VM-kvalifisering. Til tross for at Portugal møtte overkommelig motstand i Romania, Sveits og Hellas, gikk det ikke særlig bra. Første kamp vant de 3-0 i Portugal mot Romania, men allerede andre kamp gikk dårlig - 2-4 borte mot Hellas. Dette ble fulgt av 0-2 hjemme mot Sveits, 2-2 hjemme mot Hellas, 0-1 borte mot Romania og 1-1 borte mot Sveits. Portugal endte sist i en gruppe som ble avgjort i Romania, der Romania greide uavgjort mot Hellas og kvalifiserte seg på bekostning av grenerne.

EM var fortsatt uutforskett territorie for Portugal. Kvalifiseringsgruppen til EM i 1972 besto av Portugal, Danmark, Skottland og Belgia. Portugal slo det fortsatt amatørfokuserte Danmark 1-0 i København, men tapte 0-3 for Belgia borte. Deretter vant de 2-0 hjemme mot Skottland og hele 5-0 hjemme mot Danmark. Imidlertid ble det skjebnesvangert i Skottland, der Portugal tapte 1-2. I den siste kampen måtte Portugal vinne med to mål for å gå forbi Belgia, men belgierne tok ledelsen, og kampen endte 1-1.

Kvalifiseringen til VM i Vest-Tyskland i 1974 var heller også et skritt i riktig retning vekk fra kvalifiseringen til 1970-VM. Portugal spilte mot Nord-Irland, Bulgaria og Kypros. Tap borte for Bulgaria og for mange uavgjort, inkludert begge mot Nord-Irland og mot Bulgaria hjemme medførte at Portugal endte på andreplass i gruppen, tre poeng bak Bulgaria. Portugal hadde i det minste vist at de nesten holdt nivået.

Klubbfotballen tar over (1974-1982)[rediger | rediger kilde]

To ting av betydning skjedde mellom kvalifiseringen til VM i 1974 og EM i 1976. I 1973 la Eusébio opp, og dermed var symbolet på det store eventyret i 1966 borte. I 1974 ble den fredelige nellikrevolusjonen gjennomført. I kjølvannet av revolusjonen og en påfølgende nasjonal identitetskrise ble klubbfotballen viktigere enn landslaget. Dette problemet, som også nabolandet opplevde, medførte desto mindre tro på landslaget.[3]

Portugals neste kvalifisering ble bare brukbar. De møtte en annen fallen storhet fra 1966, England, og også Tsjekkoslovakia og Kypros. En hederlig 0-0 borte mot England ble fulgt av en ydmykende 0-5 mot Tsjekkoslovakia borte. Deretter ble det 2-0 borte mot Kypros. De tre hjemmekampene endte 1-1 mot Tsjekkoslovakia og England og 1-0 mot Kypros. Igjen var det for mange uavgjortkamper for Portugal. Laget endte på tredjeplass, bare to poeng bak vinner og til slutt europamester Tsjekkoslovakia, men med langt dårligere målforskjell.

Enda klubbfotballen ble viktigere enn landslaget, ble ikke klubbfotballen en suksess i perioden. En semifinale i cupvinnercupen i 1980-81 var beste plassering, i tillegg til noen kvartfinaler i serievinnercupen og UEFA-cupen.

Neste kvalifisering var heller ingen større opplevelse. mot Polen, Kypros og Danmark var det først og fremst Polen som var motstanderen. Kampen dem imellom ble avgjort med en gang da Portugal tapte hjemme mot dem. Hjemme- og borteseier mot Danmark og borteseier mot Kypros gjorde at Portugal var fire poeng bak Polen da de to møttes i Polens siste kamp. Dersom Portugal slo Polen borte og vant hjemme mot Kypros, ville de ha like mange poeng som polakkene. Imidlertid måtte de ta inn 11 måls bedre målforskjell. Ettersom Portugal bare lyktes å spille uavgjort mot Polen, ble hjemmekampen mot Kypros betydningsløs. Portugal vant den likevel 4-0.

Portugal møtte i kvalifiseringen til EM i 1980 flere gamle kjente. Belgia, Østerrike, Norge og Skottland. Det begynte bra for Portugal. En brukbar 1-1 hjemme mot et Belgia som selv hadde hjemmeuavgjort mot det svakeste laget, Norge, ble fulgt opp av borteseier av Østerrike og hjemmeseier mot Skottland og borteseier mot Norge. Imidlertid røk det med bortetap for Belgia og hjemmetap for Østerrike, bare med hjemmeseier over Norge innimellom. Portugal avsluttet en svak andre halvdel av kvalifiseringen med hele 1-4 mot Skottland borte.

De ble ikke kvitt Skottland i neste kvalifisering, og også Nord-Irland kom med i tillegg til Sverige og Israel. Etter en god 0-0 borte mot Skottland ble resten av kvalifiseringen slik at de vant hjemme, bortsett fra tap for Sverige, og tapte borte - inkludert mot bunnlaget Israel. Dette gjorde at Portugal endte nest sist i gruppen.

Fra Saltillo til stabilitet (1982-1994)[rediger | rediger kilde]

Med den siste kvalifiseringen som utgangspunkt, skulle det en del til for å tro på at Portugal ville kvalifisere seg. Likevel viste landet en plutselig bedring. Den var imidlertid ikke særlig langvarig, men den viste at Portugal kunne greie seg også uten en superstjerne.

EM i 1984[rediger | rediger kilde]

Portugal kom i gruppe med Polen, Sovjetunionen og Finland i neste kvalifisering. Polen hadde vært gode i tre VM på rad, med bronse fra forrige VM. Sovjetunionen hadde levert en brukbar innsats i 1982, der nettopp Polen so dem ut. Finland hadde lite å vise til. Portugal begynte med 2-0 borte mot Finland, før de noe overraskende vant 2-1 hjemme mot Polen. De kom raskt ned på jorden med hele 0-5 mot Sovjetunionen borte. De tok raskt hevn med 5-0 hjemme mot Finland før de slo Polen borte og Sovjetunionen borte, begge 1-0. Dermed var Portugal kvalifisert til sitt første EM og sitt andre mesterskap.

EM ble arrangert i Frankrike, og Portugal ble plassert i gruppe med regjerende europamester Vest-Tyskland, Spania og Romania. Portugal begynte med en målløs kamp mot Vest-Tyskland, før de spilte uavgjort mot Spania og slo Romania 1-0. Portugal gikk dermed videre på bekostning av Vest-Tyskland og Romania. I semifinalen møtte Portugal vertslandet i en veldig tett kamp. Frankrike tok ledelsen i første omgang, Portugal utliknet i andre. Portugal tok ledelsen i første ekstraomgang, Frankrike utliknet i andre, og i nest siste spilleminutt scoret Michel Platini og sendte Portugal ut.

VM i 1986[rediger | rediger kilde]

José Augusto Torres (til venstre ved siden av Eusébio), var en svært god spiss og en god trener - mwn landslagskarrieren ble ødelagt av Saltillo-opprøret.

Portugals fremgang i EM i 1984 gjorde at de ble levnet større sjanser til å kvalifisere seg til VM i 1986. De møtte Vest-Tyskland, Sverige, Tsjekkoslovakia og Malta. Portugal begynte med borteseier mot Sverige og hjemmeseier over Tsjekkoslovakia, men tapte overraskende hjemme mot Sverige i neste kamp. Deretter vant de borte mot Malta, men tapte 1-2 hjemme mot Vest-Tyskland. Den 25. september 1985 ble det tett da Sverige lyktes å spille uavgjort mot Vest-Tyskland mens Portugal tapte borte mot Tsjekkoslovakia. Portugal slo Malta hjemme, men de var avhengig av hjelp fra Tsjekkoslovakia samtidig som de måtte slå Vest-Tyskland borte. Sverige tok ledelsen mot Tsjekkoslovakia etter bare seks minutter, men et selvmål og et tsjekkisk mål gjorde at det ble tap for skandinavene. Portugal, med ny trener i den gamle storscoreren José Augusto Torres, lyktes på sin side å slå Vest-Tyskland borte. Dermed var Portugal kvalifisert som nest beste lag i gruppen. Det var også første gang et lag hadde slått Vest-Tyskland i kvalifiseringssammenheng noensinne.[8]

I VM i 1986 havnet Portugal i gruppe med Enlgand, Polen og Marokko. De havnet også i en klønete situasjon. Etter at Portugal slo England i første kamp, gikk spillerne ut i streik.[9] Bakgrunnen for skandalen var komplisert. Det begynte med at spilleren Antonio Veloso skulle ha testet positivt på stereoider. Veloso ble kastet ut av laget før ryktet ble bekreftet. I tillegg var det stor irritasjon overfor fotballføderasjonen, som spillerne mente tok mesteparten av prispengene og forlangte at spillerne skulle stille opp på reklamestunts som ikke var godkjent - i tillegg til at boligene de var innkvartert i ikke holdt mål.[10]

Resultatet av dette ble at verken Portugals Fotballføderasjon eller spillerne kom særlig pent ut av det. Det kom frem at fotballføderasjonen hadde tatt de billigste reisene, som inkluderte to mellomlandinger, at det ikke var noe sikkerhet på hotellet, at media fabrikerte historier, at laget landslaget skulle trene med holdt et svært dårlig nivå og flere andre utfordinger.[11] Torres gikk etter denne situasjonen.

Flere spillere ble suspendert etter VM, som endte etter gruppespillet, da Portugal tapte for både Polen og Marokko.[12] Fenomenet ble oppkalt etter stedet de trente på, Saltillo, og begrepet «Saltillo» brukes fortsatt om dårlig styring i Portugal.

Gjenoppbyggingen av landslaget (1986-1994)[rediger | rediger kilde]

Neste kvalifiseringsgruppe inkluderte Sverige, Italia, Sveits og Malta. Med flere spillere ute, var det beskjedne håp for Portugal, spesielt mot et Italia på vei opp. Portugal begynte med hjemmeuavgjort mot Sverige og borteuavgjort mot Sveits, før de tapte hjemme for Italia og noe overraskende spilte uavgjort hjemme mot Malta. De slo også Sverige borte, men uavgjort 0-0 mot Sveits hjemme og 0-3 mot Italia borte medførte at Portugal endte på tredjeplass, et poeng foran Sveits og to bak Sverige.

I kvalifiseringen til VM i 1990 var Portugal nærmere. I gruppe med kjenninger som Belgia, Sveits, Luxembourg og Tsjekkoslovakia var Portugal nære med uavgjort hjemme og tap borte mot Belgia og Tsjekkoslovakia og seier i de andre kampene. Portugal viste at de vant kampene de skulle vinne, men lyktes ikke mot den beste motstanden.

Portugal fortsatte å være det beste ikke-kvalifiserte laget i neste kvalifisering, der de var bedre enn Finland, Hellas og Malta, men ikke holdt mot regjerende europamester Nederland. Portugal slo faktisk Nederland hjemme, men de tapte borte mot Hellas, og med uavgjort mot Finland hjemme og tap borte mot Nederland, holdt det akkurat ikke. Portugal var denne gangen på nivå med det beste laget, men var ikke like god gjennom hele kvalifiseringen.

Kvalifiseringen til VM i 1994 ble enda jevnere. De to beste gikk videre, og med Skottland, Malta, Estland, Italia og Sveits hadde Portugal en outsider-sjanse. Problemet til Portugal denne gangen var at de tapte begge gangene for Italia, Sveits slo og spilte uavgjort mot Italia og Portugal slo og spilte uavgjort mot Sveits. Til sammen medførte dette at Portugal endte på 14 poeng, mens Sveits (15) og Italia (16) gikk videre. Portugals målforskjell hadde også blitt noe bedre, men fortsatt var ikke den iberiske nasjonen en målgarantist.

Stjernenes inntog (1994 - )[rediger | rediger kilde]

Luís Figo debuterte i 1991 på landslaget - og har flest kamper for landslaget.

Ikke alt var håpløst for Portugal. Under U20-VM i 1989 vant Portugal mesterskapet og introduserte nye spillere som Fernando Couto] og João Vieira Pinto. I 1991 vant de igjen, da med spillere som Luís Figo og Rui Costa.

EM 1996[rediger | rediger kilde]

Disse fire spillerne markerte seg allerede i neste kvalifisering, der de møtte Irland, Nord-Irland, Østerrike, Latvia og Liechtenstein. Rui Costa scoret Portugals første mål i kvalifiseringen til EM i 1996 da Portugal vant 2-1 borte mot Nord-Irland. Figo og Vieira Pinto scoret også, Pinto to ganger, da Latvia ble slått 3-2. Figo scoret kampens eneste mål da Portugal slo Østerrike 1-0 hjemme. Deretter ble Liechtenstein ødelagt 8-0 før Portugal tapte sin første og eneste kamp - borte mot Irland. Portugal hentet seg inn og gikk opp til 3-0 etter 20 minutter hjemme mot Latvia, men bortelaget kjempet seg inn og reduserte to ganger. Deretter ble igjen Liechtenstein et nummer for lite og tapt 0-7 for ibererne. Portugal hadde deretter to uavgjortkamper, hjemme mot Nord-Irland og borte mot Østerrike. Dette betydde at om Irland vant 6-0 borte mot Portugal, ville de gå forbi. I stedet vant Portugal komfortabelt 3-0 og ble klare gruppevinnere.

I EM i England ble Portugal plassert i gruppe med regjerende europamester Danmark, med Kroatia og med Tyrkia. Portugal begynte med uavgjort 1-1 mot Danmark, før de slo Tyrkia 1-0. Kroatia var allerede videre med to seire av to mulige, mens Portugal i teorien kunne tas igjen av Danmark. Portugal fjernet enhver sjansefor skandinavene ved å slå Kroatia hele 3-0. I kvartfinalen møtte de Den tsjekkiske republikk, som de tapte 0-1 for.

EM 2000[rediger | rediger kilde]

Neste kvalifisering var til VM i 1998. Portugal kom i en tøff gruppe med Tyskland, Ukraina, Armenia, Albania og Nord-Irland. Det begynte ikke bra for Portugal. Målløst mot Armenia borte ble fulgt av at de utliknet borte mot Ukraina bare for å slippe inn 1-2 med to minutter igjen å spille. 3-0 borte mot Albania hjalp litt, og det ble fulgt opp med 1-0-seier hjemme mot Ukraina. Deretter ble det igjen uavgjortkampene som ødela. Først 0-0 hjemme mot Tyskland, så samme resultat borte mot Nord-Irland. Seier hjemme mot Albania og Armenia var forventet, og en god 1-1 borte mot Tyskland viste at de holdt nivået. Det ble også hjemmeseier mot Nord-Irland. Imidlertid endte de ett poeng bak Ukraina på andre og tre bak Tyskland. Portugal måtte vente på sin første VM siden Saltillo-affæren.

I kvalifiseringen til EM i 2000 gikk ting bedre. Gruppen besto av dem, Romania, Ungarn, Slovakia, Aserbajdsjan og Liechtenstein. På papiret var dette en langt mer overkommelig gruppe, og Portugal startet bra med 3-1 borte mot Ungarn. Deretter gikk det litt i stå med hjemmetap for Romania. Deretter kom tre målrike kamper: 3-0 borte mot Slovakia, 7-0 hjemme mot Aserbajdsjan og 5-0 borte mot Liechtenstein. Det ble mer edruelige 1-0 hjemme mot Slovakia før Liechtenstein ble slått hele 8-0. Borte mot Aserbajdsjan holdt det på å gå galt, men Figo utliknet i siste spilleminutt til 1-1. Kvalifiseringsfinalen mot Romania endte 1-1, og deretter vant Portugal 3-0 hjemme mot Ungarn. Dermed endte Portugal på andreplass i gruppen. Portugal ble beste toer, og gikk dermed rett videre til EM.

I EM ble de plassert i gruppe med gruppevinneren Romania, England og Tyskland. I utgangspunktet en vanskelig gruppe, men verken England eller Tyskland holdt nivået fra forrige EM. Portugal vant 3-2 over England med Nuno Gomes som matchvinner. Mot Romania sto det 0-0 til Costinha scoret fire minutter på overtid, og Portugal vant hele 3-0 mot Tyskland. I kvartfinalene møtte Portugal Tyrkia og vant 2-0 takket være to mål av Nuno Gomes. Nuno Gomes scoret også ledermålet til Portugal i semifinalen mot Frankrike, men Frankrike utliknet og vant på golden goal i ekstraomgangene. Dermed hadde Portugal fått sin andre bronse.

VM i 2002[rediger | rediger kilde]

Kvalifiseringsgruppen til VM i 2002 besto av tre gode lag, Irland, Portugal og Nederland, og tre på papiret svake lag, Kypros, Estland og Andorra. Portugal vant først 3-1 over Estland borte før det ble 1-1 hjemme mot Irland. Portugal markerte seg med 2-0 borte mot Nederland, og hadde 7 av 9 poeng. En helt grei, men ikke imponerende, 3-0 over Andorra ble fulgt av et tett hjemmeoppgjør mot Nederland, der nederlenderne ledet 2-1 til godt på overtid, da Portugals Figo scoret på straffe. Også borte mot Irland ble det uavgjort, da 1-1, mens Portugal vant resten av kampene komfortabelt. Portugal og Irland kom på de to øverste plassene, men Portugal hadde best målforskjell. Irland møtte Iran i play-off og vant sammenlagt.

Dermed var Portugal tilbake i VM for første gang siden 1986. Dessverre var Portugal ikke ferdig med Saltillo-affæren, og anklager om shopping, dårlige forhold og uprofesjonell innstilling dukket igjen opp.[11] Portugal startet med 2-3 mot USA, før de slo Polen hele 4-0. Mot Sør-Korea spilte Portugal stygt, skaffet seg to røde kort, var ufine mot dommeren og tapte til slutt 0-1. Det stygge spillet, som også inkluderte et gult kort, dukket opp igjen fire år senere. I 2002. derimot, var Portugal ute på en enda mindre imponerende måte enn i 1986.

EM 2004 og VM i 2006[rediger | rediger kilde]

Charisteas scoret Hellas' vinnermål i finalen mot Portugal.

Portugal slapp å kvalifisere seg til EM i 2004, ettersom de var verter. De kom i gruppe A med Spania, Russland og Hellas. Portugal tapte mot Hellas i åpningskampen med 1-2 etter at Cristiano Ronaldo scoret trøstemålet på overtid. Portugal hentet seg inn og vant 2-0 over Russland og 1-0 over Spania. Dermed ble Portugal gruppevinner. I kvartfinalen møtt Portugal igjen England. Nå ble oppgjøret jevnt, og gikk til straffesparkkonkurranse, som Portugal vant. I semifinalen møtte Portugal Nederland, og vant 2-1 etter mål av Ronaldo, Maniche og et selvmål. I finalen møtte Portugal Hellas i en kamp som endte 1-0 til gjestene. Dermed fikk Portugal sitt første sølv.

Kvalifiseringen til VM i 2006 så mer enn overkommelig ut. Russland, Slovakia, Estland, Luxembourg og Liechtenstein var motstanderne. Etter 2-0 borte mot Latvia og 4-0 hjemme mot Estland, kom en av de store overraskelsene i kvalifiseringen. Portugal ledet 2-0 til pause borte mot Liechtenstein, men slapp inn to mål etter pause, og kampen endte 2-2. Portugal tok affære og vant hele 7-1 hjemme mot Russland. Etter 5-0 borte mot Luxembourg fikk Portugal sin andre uavgjort, da borte mot Slovakia. De møttes også i Portugal, der hjemmelaget vant 2-0. Ronaldo ble eneste målscorer i 1-0-seieren borte mot Estland, før det ble 6-0 hjemme mot Luxembourg. I Russland spilte hjemmelaget og Portugal uavgjort 0-0. Hjemme i Portugal kom hjemmelaget seg over et tidlig baklengsmål mot Liechtenstein og snudde til 2-1. Den siste kampen endte 3-0 hjemme mot Latvia.

Portugal var soleklar gruppevinner, og var dermed for første gang i sitt andre VM på rad. De kom i en svært overkommelig gruppe som i tillegg til dem besto av Mexico, Iran og Angola. Akkurat som 40 år tidligere, møtte Portugal en tidligere koloni, nå Angola. De vant 1-0. Mot Iran ble det 2-0 etter mål av Deco og straffemål av Ronaldo. I gruppefinalen mot Mexico scoret Maniche og Simão Sabrosa hvert sitt mål i en 2-1-seier.

Dermed var Portugal videre til utslagsspillet i VM, igjen for første gang siden 1966. Det neste laget de møtte var Nederland, som de slo 2-1 i 2004. Dette var imidlertid en helt annen kamp. Kamen ble så hard og tøff, med to spillere på hvert lag som fikk to gule kort og dermed marsjordre og 8 andre som fikk gult, at kortene, og dommeren, tok over fokus i en kamp som er blitt kalt «Slaget om Nürnberg».[13] Maniche greide å score kampens eneste mål etter 23 minutter, tre minutter etter at han fikk sitt gule kort.

Neste oppgjør var England, og også her var et rødt kort i fokus etter at Cristiano Ronaldo prøvde å påvirke dommeren til å gi lagspiller på Manchester United Wayne Rooneyet rødt kort. Hvor vidt Ronaldos innsats var avgjørende eller ikke, ble Rooney utvist.[14] Kampen gikk igjen til straffesparkkonkurranse, og igjen var Portugal bedre enn England. I semifinalen møtte Portugal Frankrike, og tapte 0-1 etter straffemål av Zinedine Zidane. Bronsefinalen gikk mot vertslandet Tyskland, og Portugal tapte 3-1 med reduseringsmålet til Portugal bare minutter før slutt.


Meritter[rediger | rediger kilde]

  • Beste resultat fra VM: Nr. 3 i 1966.
  • Tapende finalist i EM i 2004

VM-resultater[rediger | rediger kilde]

VM Resultat
1930 Takket nei til VM-invitasjon
1934 Utslått i kvalifisering til VM
1938 Utslått i kvalifisering til VM
1950 Utslått i kvalifisering til VM
1954 Utslått i kvalifisering til VM
1958 Utslått i kvalifisering til VM
1962 Utslått i kvalifisering til VM
1966 Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 3)
1970 Utslått i kvalifisering til VM
1974 Utslått i kvalifisering til VM
1978 Utslått i kvalifisering til VM
1982 Utslått i kvalifisering til VM
1986 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1990 Utslått i kvalifisering til VM
1994 Utslått i kvalifisering til VM
1998 Utslått i kvalifisering til VM
2002 Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
2006 Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 4)
2010 Kvalifisert til VM, utslått i åttendelfinale

EM-resultater[rediger | rediger kilde]

Portugisiske fans under EM i fotball 2004.
EM Resultat
1960 Utslått i kvalifisering til EM
1964 Utslått i kvalifisering til EM
1968 Utslått i kvalifisering til EM
1972 Utslått i kvalifisering til EM
1976 Utslått i kvalifisering til EM
1980 Utslått i kvalifisering til EM
1984 Kvalifisert til EM, utslått i semifinale
1988 Utslått i kvalifisering til EM
1992 Utslått i kvalifisering til EM
1996 Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinale
2000 Kvalifisert til EM, utslått i semifinale
2004 Direkte kvalifisert til EM, tapende finalist
2008 Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinale
2012 Kvalifisert til EM, utslått i semifinale

Flest kamper[rediger | rediger kilde]

# Kamper Navn Tidsrom Mål
1 127 Luís Figo 12/10·1991 - 08/07·2006 32
2 120 Cristiano Ronaldo 20/08·2003 - 55
3 110 Fernando Couto 19/12·1990 - 30/06·2004 8
4 94 Rui Costa 31/03·1993 - 04/07·2004 26
5 88 Pauleta 20/08·1997 - 08/07·2006 47
6 86 Nani 01/09·2006 - 15
7 85 Simão 18/10·1998 - 29/06·2010 22
8 81 João Pinto 12/10·1991 - 14/06·2002 23
9 80 Vítor Baía 19/12·1990 - 07/09·2002 0
9 80 Ricardo Carvalho 11/10·2003 - 5
9 80 Bruno Alves 05/06·2007 - 10

Flest mål[rediger | rediger kilde]

Cristiano Ronaldo har scoret flest mål for Portugal.
# Mål Navn Tidsrom Kamper
1 55 Cristiano Ronaldo 20/08·2003 - 120
2 47 Pauleta 20/08·1997 - 08/07·2006 88
3 41 Eusébio 08/10·1961 - 13/10·1973 64
4 32 Luís Figo 12/10·1991 - 08/07·2006 127
5 29 Nuno Gomes 24/01·1996 - 11/10·2011 79
6 27 Hélder Postiga 13/06·2003 - 71
7 26 Rui Costa 31/03·1993 - 04/07·2004 94
8 23 João Pinto 12/10·1991 - 14/06·2002 81
9 22 Nené 21/04·1971 - 23/06·1984 66
9 22 Simão 18/10·1998 - 29/06·2010 85

Kamper i VM-sluttspill[rediger | rediger kilde]

Kamp Tidspunkt Motstander Resultat Målscorere Kampreferat
1 13/07-1966 Ungarn 3-1 Augusto 2', 65', Torres 89'
2 16/07-1966 Bulgaria 3-0 Vutsov 2' (selvmål), Eusébio 38',
Torres 82'
3 19/07-1966 Brasil 1-2 Simöes 15', Eusébio 36', 85'
4 23/07-1966 Nord-Korea 5-3 Eusébio 27', 42', 57', 59',
Augusto 79'
5 26/07-1966 England 1-2 Eusébio 82'
6 28/07-1966 Sovjetunionen 2-1 Eusébio 12', Torres 88'
7 03/06-1986 England 1-0 Manuel 75'
8 07/06-1986 Polen 0-1
9 11/06-1986 Marokko 1-3 Diamantino 90'
10 05/06-2002 USA 2-3 Beto 39', Agoos 71' (selvmål)
11 10/06-2002 Polen 4-0 Pauleta 14', 65', 77',
Rui Costa 88'
12 14/06-2002 Sør-Korea 0-1
13 11/06-2006 Angola 1-0 Pauleta 4' (en) FIFA, BBC
14 17/06-2006 Iran 2-0 Deco 63', Ronaldo 80' (en) FIFA, BBC
15 21/06-2006 Mexico 2-1 Maniche 6', Sabrosa 24' (en) FIFA, BBC
16 25/06-2006 Nederland 1-0 Maniche 23' (en) FIFA, BBC
17 01/07-2006 England 0-0 1
3-1 etter straffer2
(en) FIFA, BBC
18 05/07-2006 Frankrike 0-1 (en) FIFA, BBC
19 08/07-2006 Tyskland 1-3 Gomes 88' (en) FIFA, BBC

Troppen til EM 2016[rediger | rediger kilde]

Portugals 23-mannstropp til EM i Frankrike 2016. [15]

Nr. Posisjon Spiller
1 K Rui Patrício (Sporting CP)
2 F Bruno Alves (Fenerbahçe)
3 F Pepe (Real Madrid)
4 F José Fonte (Southampton)
5 F Raphaël Guerreiro (Lorient)
6 F Ricardo Carvalho (Monaco)
7 A Cristiano Ronaldo Kaptein (Real Madrid)
8 MB João Moutinho (Monaco)
9 A Éder (Lille(lån) Swansea)
MB Renato Sanches (Benfica)
11 MB Vieirinha (Wolfsburg)
12 K Anthony Lopes (Lyon)
Nr. Posisjon Spiller
13 MB Danilo Pereira (Porto)
14 MB William Carvalho (Sporting CP)
15 MB André Gomes (Valencia)
16 MB João Mário (Sporting CP)
17 MB Nani (Fenerbahçe)
18 MB Rafa Silva (Braga)
19 F Eliseu (Benfica)
20 MB Ricardo Quaresma (Beşiktaş)
21 F Cédric Soares (Southampton)
22 K Eduardo (Dinamo Zagreb)
23 MB Adrien Silva (Sporting CP)

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Portugal adorn world game - UEFA.com (udatert), hentet 22. mai 2016
  2. ^ a b International Friendly Special - memorable Spain-Portugal clashes in the past - Goal.com, 17. november 2010, hentet 22. mai 2016
  3. ^ a b Side 164 ff, João Nuno Coelho: 'On the border': Some notes on football and national identity in Portugal i «Fanatics: Power, Identity and Fandom in Football» av Adam Brown (red.), Routledge, London og New York, 1998
  4. ^ Yugoslavia National Team List of Results 1920-1929 - RSSSF.com (udatert), hentet 22. mai 2016
  5. ^ World Cup 1950 Qualifying - RSSSF.com, hentet 22. mai 2016
  6. ^ The day Portugal hunted down Pelé - Soccerly 12. mars 2013, hentet 22. mai 2016
  7. ^ Worlc Cup final - Top 10 World Cup referreeing errors - Daily Telegraph, 9. juli 2010. hentet 22. mai 2016
  8. ^ World Cup 1986 story - Planet World Cup
  9. ^ Portuguese Stage Strike AP/New York Times 27. mai 1986, hentet 22. mai 2016
  10. ^ Side 14, Ben Shave: The Curse of the Golden whistle, «The Blizzard - The Football Quaterly: Issue Six»
  11. ^ a b Chris Whitfield: «BALLS! The Best European Football Nations», Sedbergh Publishing - internet-bok
  12. ^ Portugal and its long history of World Cup messes - Soccer America, 20. juni 2014, hentet 22. mai 2016
  13. ^ Match Report: Portugal defeats Holland at the Battle of Nuremberg - Spiegel Online, 26. juni 2006, hentet 23. mai 2016
  14. ^ Rooney 'gobsmacked' by red card - BBC, 3. juni 2006, hentet 23. mai 2015
  15. ^ Euro-2016: os 23 convocados


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]