Fjellerke
| Fjellerke | |
|---|---|
.jpeg)
| |
| Vitenskapelig(e) navn: |
Eremophila alpestris (Linnaeus, 1758) Alauda alpestris |
| Norsk(e) navn: | fjellerke[1] |
| Biologisk klassifikasjon: | |
| Rike: | Dyr |
| Rekke: | Ryggstrengdyr |
| Klasse: | Fugler |
| Orden: | Spurvefugler |
| Familie: | Lerkefamilien |
| Slekt: | Eremophila |
| IUCNs rødliste: | |
ver 3.1  LC — Livskraftig[2] | |
| Norsk rødliste for arter: | |
 LC —
Livskraftig | |
| Habitat: | terrestrisk, åpent landskap, hekker gjerne over tregrensen og finnes ofte på strender |
| Utbredelse: | Holarktis |
| |
Fjellerke (Eremophila alpestris) er en holarktisk utbredt fugl i lerkefamilien (Alaudidae) og inngår som én av kun to arter i slekten Eremophila. Den andre er hornlerke (E. bilopha). De ble tidligere regnet som konspesifikke, og begge særpreges av to hornlignende fjærtufser (som kan reises) på issen.[4] Underarten E. a. flava hekker i Norge.
Taksonomi[rediger | rediger kilde]
Man regner i øyeblikket med hele 42 underarter til fjellerke, som er en kompleks art bestående av flere klader. Flere kan vise seg å være selvstendige arter, mens andre kanskje må defineres som økotyper.[4]
Biologi[rediger | rediger kilde]
Fjellerke blir cirka 16–20 cm lang og veier typisk 28–40 g.[4] Hannene blir noe større og mørkere enn hunnene.
Den globale bestanden er ukjent,[4] men man regner med 100 000–1 000 000 par i Russland og 10 000–100 000 par i Tyrkia.[4] Den europeiske bestanden har blitt estimer til 6 370–18 560 par,[4] hvorav de fleste oppholder seg i Norge.[4] I det nordlige Fennoskandia har arten vært i tilbakegang siden 1950-tallet, spesielt i Finland, og mistanken har blitt rettet mot overbeiting av rein (Rangifer tarandus).[4]
I Europa hekker arten først og fremst i fjellene og langt nord i utbredelsen, og fuglene er ofte å finne på strandflater. I Nord-Amerika, hvor det ikke er andre lerker å konkurrere med, kan man også finne den på dyrket mark, prærien, golfbaner, flyplasser og i ørkenen.
Fjellerker spiser frø, i hekkesesongen spiser de også insekter.
Reiret bygges på marken og hunnen legger fra 2 til 5 egg.
Inndeling[rediger | rediger kilde]
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[6][7][8]
- Passeriformes, spurvefugler
- Passeri, sangfugler
- Passerida
- Sylvioidea,
- Alaudidae, lerkefamilien
- Eremophila, hornlerker
- E. alpestris, fjellerke
- fjellerke (atlas)
- E. a. atlas, Atlasfjellene, Marokko
- fjellerke (penicillata gruppe)
- E. a. balcanica, Sør-Balkan og Hellas
- E. a. kumerloevei, vestre og sentrale Lilleasia
- E. a. bicornis, Libanon og langs grensen av Israel–Syria
- E. a. penicillata, Øst-Tyrkia og Kaukasus østover til det nordlige og vestlige Iran
- E. a. albigula, Turkmenistan og Nordøst-Iran østover til det vestre Tien Shan og Nordvest-Pakistan
- fjellerke (longirostris gruppe)
- E. a. longirostris, Himalaya, fra Nordøst-Pakistan og Kashmir østover til Sikkim
- E. a. teleschowi, Kunlun Shan fra Sør-Xinjiang østover til Nordvest-Qinghai og sørover til Nord-Xizang
- E. a. khamensis, Sørøst-Xizang og Vest-Sichuan
- E. a. przewalskii, Qaidambasinen i Nord-Qinghai
- E. a. nigrifrons, fjellene i Nordøst-Qinghai
- E. a. argalea, Nord-Ladakh, det vestre Kunlun Shan og det vestre Tibetplatået
- E. a. elwesi, det sørlige og østre Tibetplatået
- fjellerke (brandti)
- E. a. brandti, Europeisk Russland, Transkaspia, Indre Mongolia sørover til Nord-Turkmenistan, Tien Shan og Mongolia
- fjellerke (flava)
- E. a. flava, Nordøst-Eurasia til Anadyrland, sørover til Norge, Bajkalsjøen og Amurland
- fjellerke (alpestris gruppe)
- E. a. hoyti, fra nord på Baffinøya til Nord-Alberta og Vest-Ontario i Canada
- E. a. alpestris, nominatformen, fra Vest-Ontario østover til Newfoundland og Nova Scotia i Canada, samt fra Minnesota til Kansas og Carolina i USA
- E. a. praticola, fra Sørøst-Canada til det sentrale og østsentrale USA
- E. a. giraudi, langs kysten fra Sør-Texas til det nordøstre Mexico
- fjellerke (occidentalis gruppe)
- E. a. arcticola, fra Alaska i USA og Nordvest-Canada (fra Yukon sør til Britisk Columbia)
- E. a. alpina, Mount Rainier og Mount St. Helens
- E. a. leucolaema, fra Canada (Sør-Alberta øst til Manitoba) sørover til New Mexico og østover til Texas
- E. a. enthymia, Great Plains i Canada til det sentrale USA og Nord-Mexico
- E. a. merrilli, fra de østre skråningene av Kaskadefjellene og lavlandet i Britisk Columbia i Canada til Nordøst-California
- E. a. lamprochroma, fra Sørøst-Oregon til Sørvest-Idaho, Nordøst-California og det vestre Nevada
- E. a. utahensis, fra det sørsentrale Idaho til det østsentrale Nevada og vestsentrale Utah
- E. a. ammophila, fra ørkenen i Sørvest-Nevada og Sørøst-California til Nordvest-Mexico
- E. a. leucansiptila, Coloradoørkenen
- E. a. occidentalis, Sørvest-USA og Nordvest-Mexico
- fjellerke (strigata gruppe)
- E. a. strigata, fra Britisk Columbia sørover til Nord-California og østover til Idaho, Nevada og Utah
- E. a. sierrae, de sørlige Kaskadefjellene og det nordlige Sierra Nevada i California
- E. a. rubea, det nordøstre og sentrale California
- E. a. actia, langs kysten av California til det nordlige Baja California
- E. a. insularis, Kanaløyene utenfor kysten av California
- E. a. adusta, fra Sør-Arizona østover til det sørlige New Mexico og sørover, i Mexico til Durango øst til Coahuila
- fjellerke (enertera)
- E. a. enertera, det sentrale Baja California
- fjellerke (chrysolaema gruppe)
- fjellerke (peregrina)
- fjellerke (atlas)
- E. bilopha, hornlerke
- E. alpestris, fjellerke
- Eremophila, hornlerker
- Alaudidae, lerkefamilien
- Sylvioidea,
- Passerida
- Passeri, sangfugler
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 4. mars 2022. Besøkt 4. mars 2022.
- ^ BirdLife International. 2019. Eremophila alpestris. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T22717434A137693170. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T22717434A137693170.en. Accessed on 11 December 2021.
- ^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (2021, 24. november). Fugler: Vurdering av fjellerke Eremophila alpestris for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/27806
- ^ a b c d e f g h Beason, R. C. (2020). Horned Lark (Eremophila alpestris), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.horlar.01
- ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Larks (Alaudidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.alaudi1.01
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
- ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
- ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) fjellerke – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) fjellerke i Global Biodiversity Information Facility
- (no) fjellerke hos Artsdatabanken
- (sv) fjellerke hos Dyntaxa
- (en) fjellerke hos Fauna Europaea
- (en) fjellerke hos Fossilworks
- (en) fjellerke hos ITIS
- (en) fjellerke hos NCBI
- (en) Kategori:Eremophila alpestris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Eremophila alpestris – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Eremophila alpestris – detaljert informasjon på Wikispecies
