Bobby Robson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bobby Robson
Robert William Robson
Bobby Robson
Født 18. februar 1933
Sacriston, England
Død 31. juli 2009 (76 år)
Durham, England
Posisjon Tilbaketrukket spiss
Klubber*
År Klubber
1950–56
1956–62
1962–67
1967–68​
Fulham
West Bromwich Albion
Fulham
Vancouver Royals
152 (68)
239 (56)
192 (9)
? (?)
Landslag
År
1957–62
Lag
England
Kamper (mål)
20 (4)
Trenerkarriere
År
Klubber
1968
1969–82
1982–90
1990–93
1993–94
1994–96
1996–98
1998–99
1999–2004
Fulham
Ipswich Town
England
PSV Eindhoven
Sporting
Porto
Barcelona
PSV Eindhoven
Newcastle United

* Antall seriekamper og -mål

Robert William «Bobby» Robson (født 18. februar 1933 i Sacriston – død 31. juli 2009) var en engelsk fotballmanager, og tidligere internasjonal fotballspiller. Hans profesjonelle spillerkarriere varte i 18 år, inkludert ett år i Canada på slutten av karrieren, og de 17 årene i England var fordelt på kun to lag, Fulham og West Bromwich Albion. Han fikk 20 landskamper for England og scoret fire mål. Hans karriere som manager, både på klubb- og landslagsnivå, gjør ham til en av de mest suksessfulle managere i verden. Han vant seriemesterskap i både Nederland og Portugal, og vant også trofeer i Spania og England. I tillegg førte han det engelske landslaget til semifinale i verdensmesterskapet i fotball i VM 1990 som ble avholdt i Italia.

Robson ble i 1990 utnevnt til kommandør av Order of the British Empire I 2002 ble han utnevnt til Knight Bachelor og dermed slått til ridder. Han hadde etter dette rett til å føre tiltaleformen Sir foran sitt navn. Robson var en av få med riddertittel i fotballen og er medlem av Engelsk fotballs Hall of Fame. Han var ærespresident i Ipswich Town. Han fikk diagnosen kreft fem ganger, og den 31. juli 2009 døde han, 76 år gammel.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Sacriston, Durham, og var den yngste sønnen av Philip og Lilian Robson. Familien flyttet til Langley Park da Robson kun var noen måneder gammel. Faren hans jobbet i en kullgruve og tok ofte med unge Robson på en lang gåtur for å se på det lokale laget, Newcastle United. Robson har sagt at Jackie Milburn og Len Shackleton var hans barndomshelter. Begge disse spilte som "inside-forwards" (en slags tilbaketrukket spiss), samme posisjon som Robson selv kom til å spille i.

Spillerkarriere[rediger | rediger kilde]

Robson signerte for Fulham i mai 1950, til tross for interesse fra Middlesbrough. Han kom fra hans lokale klubb, Langley Park Juniors. Han rykket ned fra toppdivisjonen med Fulham i 1951-52-sesongen, men returnerte da han signerte for West Bromwich Albion seks år senere, i mars 1956. Han spilte 257 kamper og scoret 61 mål for WBA, før han i august 1962 vendte tilbake til Fulham. På tampen av karrieren var han spillende trener i canadiske Vancouver Royals.

Robson representerte England 20 ganger, og scoret fire mål. Hans debut kom mot Frankrike i november 1957. Kampen endte 4–0 til England, og Robson scoret to. Han var med i den engelske troppen til både VM 1958 og VM 1962.

Managerkarriere[rediger | rediger kilde]

Før England[rediger | rediger kilde]

Robson debuterte som manager for sin tidligere klubb Fulham i januar 1968. Han varte ikke lenge, og forlot London-klubben i november samme år. Han sa selv at han ikke fikk vite at han hadde mistet jobben fra klubben, men fra en plakat.

Han dro videre til Ipswich Town i 1969, og det var der han bygde opp sitt rykte som en suksessfull manager. Etter fire middelmådige sesonger, ledet Robson klubben til en 4. plass i toppdivisjonen, samt seier i Texaco Cup i 1972-73-sesongen. I de kommende ni sesongene ble ikke Ipswich dårligere enn nummer 6 mer enn én gang, i 1977-78-sesongen, som likevel ble en suksess fordi klubben vant FA-cupen etter å ha slått Arsenal 1–0 i finalen. I løpet av sine 13 år i sjefsstolen i Ipswich, forvandlet han laget fra å være en dumpekandidat til å bli blant de beste lagene i England. De kom blant annet på 2. plass i serien ved to anledninger, og de var jevnlig å se i europeiske turneringer. Foruten å vinne FA-cupen i 1978, vant Robson også UEFA-cupen i 1981. På de tretten årene han var på Portman Road, hentet han bare inn fjorten spillere fra andre klubber, og satset i stedet på spillere utviklet gjennom Ipswichs juniorprogram.

England[rediger | rediger kilde]

Robson i 1988

Robsons resultater med Ipswich førte til at han i 1982 tok over det engelske herrelandslaget etter Ron Greenwood, etter VM i Spania. Under Bobby Robsons ledelse kom England til å gjøre sine beste VM siden seieren i 1966. Starten på hans karriere som landslagssjef var dog ikke så bra. England maktet ikke å kvalifisere seg for EM 1984, men kvalifiserte seg for alle de kommende mesterskapene under Robsons ledelse.

I VM 1986 startet England mesterskapet dårlig, men etter at Robson endret på noen taktiske disposisjoner klarte de likevel å kvalifisere seg for åttendedelsfinalen, og kom også til kvartfinalen. Der ble det stopp. Diego Maradona og Argentina ble for sterke, delvis på grunn av Maradonas kjente mål Guds Hånd.

I kvalifiseringen til EM 1988 mistet England bare ett poeng, og smadret Tyrkia hele 8–0. I EM ville det seg likevel ikke, og England ble slått ut i gruppespillet.

I VM 1990 ble England seedet til trekningen av gruppespillet, og møtte Nederland, Irland og Egypt. England vant gruppen med fire poeng på tre kamper. I åttendedelsfinalen slo de ut Belgia, og i kvartfinalen Kamerun. I semifinalen skulle de opp mot Vest-Tyskland. Kampen endte 1–1, men Vest-Tyskland ble for sterke på straffer, og England måtte spille bronsefinale. Italia ble for sterke i bronsefinalen, og vertsnasjonen vant 2–1. Robson har ikke sagt et ord om semifinaletapet, og andre valg han kunne ha tatt. Sent i 1990, gav han ut en selvbiografi som fikk navnet Bobby Robson: An Autobiography (Bobby Robson: En selvbiografi).

I Europa[rediger | rediger kilde]

FA fornyet ikke Robsons kontrakt etter VM 1990, og han dro til Nederland for å trene PSV Eindhoven. Til tross for at PSV klarte å snyte Ajax for to serietitler, ble ikke Robson sett på som en suksess i PSV. Delvis på grunn av dårlige resultater i Europa, delvis på grunn av uoverensstemmelser med noen av spillerne. Derfor gikk turen videre til Sporting Lisboa i 1993, men han ble uventet sparket i desember 1994, til tross for at klubben lå på toppen av tabellen. Sportings rivaler, Porto, var raske med å ansette Robson, og slo Sporting Lisboa i den portugisiske cupfinalen, og fulgte opp med å vinne serien i både 1995 og 1996.

Dette tiltrakk seg oppmerksomheten fra den spanske storheten Barcelona. En av de viktigste avgjørelsene Robson gjorde var å hente Ronaldo for €19 millioner, en dristig avgjørelse som kom til å lønne seg. Barcelona vant Copa del Rey, UEFA Super Cup og Cupvinnercupen i 1997. Robson ble stemt frem som Årets manager i Europa, og Ronaldo sa: "... som trener er han utvilsomt en av de beste i verden...". Robsons assistent i Barca var ingen ringere enn José Mourinho, tidligere manager i Chelsea. Mourinho hadde tidligere jobbet for Robson i hans tid i Portugal, da som tolk. Senere fikk Mourinho tilbud om å være Robsons assistent i Newcastle, noe Mourinho takket nei til, slik at han kunne fortsette å fokusere på sin karriere som manager.

Robson ble, etter den suksessfulle førstesesongen med Barcelona, forfremmet til daglig leder. Louis van Gaal tok over som manager. Robson ble kun en sesong i denne stillingen før han dro tilbake til Nederland for å jobbe i sin tidligere klubb, PSV Eindhoven. I 1998, rett før hans inntreden som PSV-sjef, gav han og Bob Harris ut boka Bobby Robson: An Englishman Abroad (Bobby Robson: En Engelskmann Utenlands).

Retur til England[rediger | rediger kilde]

Statue av Robson på Portman Road

Robson ble utnevnt som ny manager i Newcastle United i september 1999, og i sin første hjemmekamp, knuste Newcastle Sheffield Wednesday 8–0, som fortsatt er klubbens største seier på hjemmebane. Sent i 2000, etter Kevin Keegans oppsigelse på det engelske landslaget, ble styreformann Freddy Shepherd spurt av FA om Robson kunne ta jobben som midlertidig manager for landslaget. Shepherd sa nei. Da Robson tok over Newcastle slet klubben i bunnen av Premier League, men han førte dem til 4. plass i 2001-02-sesongen. Påfølgende sesong sikret Robson 3. plassen. I 2002 ble han slått til ridder for sine tjenester til fotballen, og i 2003 ble han tatt inn i Engelsk fotballs Hall of Fame på grunn av hans prestasjoner. En dokumentarfilm fra BBC, Just Call Me Bobby (Bare Kall Meg Bobby) ble sendt 25. februar samme år, hvor Gary Lineker fulgte sin tidligere England-sjef gjennom en vanlig periode i hans dagligliv.

Robson kom etter hvert på kanten med spillerne og styret. Derfor valgte Freddy Shepherd å gi Robson sparken 30. august 2004, på grunn av en dårlig sesongstart (ironisk nok en mye bedre sesongstart enn hva hans etterfølger presterte kommende sesong) og på grunn av misnøye blant spillerne. Robson er fortsatt høyt verdsatt blant Newcastles supportere grunnet det han oppnådde med klubben. 2. mars 2005 ble han tildelt Freedom of the City of Newcastle upon Tyne (en slags bynøkkel).

Hans seneste selvbiografi, Bobby Robson: Farewell but not Goodbye (Bobby Robson: Farvel, men ikke Adjø) kom ut i 2005. Tittelen er basert på en av hans uttalelser. I boka kom Robson med detaljert kritikk av hvordan Shepherd styrte Newcastle, og påstod at mens han var manager ble han nektet informasjon om kontraktsforhandlinger og spillerkjøp/salg. Han kritiserte også Shepherd og Douglas Hall, vise-styreformannen, for at de kun fokuserte på førstelaget og St James' Park, som førte til at de neglisjerte mindre glamorøse, men dog like viktige, områder som treningsfeltet, ungdomssatsingen og talentspeidingen. Klubbens treningsfelt ble senere kritisert av Robsons arvtager, Graeme Souness, for en rekke skader på klubbens førstelagsspillere.

Fotballkonsulent[rediger | rediger kilde]

7. juni 2005 avslo Robson muligheten til å bli manager i Hearts, fordi han ønsket å bli boende i Newcastle. 13. januar 2006 ble han utnevnt til internasjonal fotballkonsulent for det irske landslaget, mens Steve Staunton ble utnevnt til manager.

Utenfor fotballen[rediger | rediger kilde]

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Robson giftet seg med Elsie i 1955, og de har tre barn, Andrew, Paul og Mark. Han er Freeman of Newcastle, som han i selvbiografien sin omtaler som sitt stolteste øyeblikk i sitt liv.

Andre forretningsinteresser[rediger | rediger kilde]

I 2004, tok han, for en kort tid, over etter Brian Clough som spaltist for britiske FireFireTo, etter Cloughs dødsfall. Robson har skrevet under en rekke sponsoravtaler, deriblant en TV-reklame med Carlsberg. Han skrev også en ukentlig spalte for Daily Mail.

Helse[rediger | rediger kilde]

6. mai 2006 gjorde Daily Mirror det klart at Robson led av kreft for tredje gang, og at en svulst hadde blitt fjernet fra lungen hans. 5. august samme år ble han tatt med til sykehus etter å ha sagt at han ikke følte seg bra etter ti minutter av oppgjøret mellom Ipswich Town og Crystal Palace i Championship. Før kampen hadde Robson blitt hyllet av fansen på Portman Road etter å ha blitt utnevnt til ærespresident i Ipswich Town.

Det viste seg 20. august at Robson hadde fått en hjernesvulst, og måtte gjennomgå en operasjon 23. august. Operasjonen var vellykket, og Robson var på bedringens vei.

31. august ble det klart at han hadde reagert på operasjonen og at dette hadde forårsaket en lett svelling på hjernen, som førte til at han mistet følelsen på venstre side. 17. oktober var han helt frisk igjen, og kunne ta opp sine plikter for det irske landslaget. Likevel viste det seg at han ikke hadde overvunnet kreften helt ennå. 6. mai 2007, kunne det reporteres at Robson hadde fått diagnosen kreft for femte gang.

Robson døde 76 år gammel, den 31. juli 2009.

Managerstatistikker[rediger | rediger kilde]

Klubboversikt[rediger | rediger kilde]

Lag Land Fra Til Oversikt
M S T U Seier %
Fulham England 1. januar 1968 1. november 1968 36 6 21 9 16.7
Ipswich Town England 1. januar 1969 7. juli 1982 617 267 197 153 43.3
England England 7. juli 1982 1990 95 47 18 30 49.5
PSV Eindhoven Nederland 1990 1992 76 52 7 17 68.4
Sporting Clube de Portugal Portugal 1992 1994 59 34 12 13 57.6
Futebol Clube do Porto Portugal 1994 1996 120 86 11 23 71.7
FC Barcelona Spania 1996 1998 58 38 8 12 65.5
PSV Eindhoven Nederland 1998 1999 38 20 8 10 52.6
Newcastle United England 2. september 1999 30. august 2004 255 119 72 64 46.7
Totalt i karrieren
1354 669 354 331 49.4

Meritter[rediger | rediger kilde]

Tittel Lag År
Texaco Cup Ipswich Town 1973
FA-cupen Ipswich Town 1978
UEFA-cupen Ipswich Town 1981
Eredivisie PSV Eindhoven 1991, 1992
Taça de Portugal Porto 1994
Campeonato português de futebol Porto 1995, 1996
Copa del Rey Barcelona 1997
UEFA Super Cup Barcelona 1997
Cupvinnercupen Barcelona 1997

Individuelle meritter[rediger | rediger kilde]

  • Kommandør av Order of the British Empire (CBE) for tjenester til fotball: 1990
  • Fotballskribentenes Forbunds Hyllelsespris for flott bidrag til det nasjonale spillet: 1992
  • Britiske Sportskribenters Forbunds Pat Besford Trofé for flott oppnåelse: 2001
  • Slått til ridder for tjenester til fotball: 2002
  • FAs Hall of Fame: 2002
  • Årets internasjonale personlighet (Eircom): 2006

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]