Den messianske hemmeligheten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En utgave av Markus-evangeliet fra 800-tallet, fra Codex Boreelianus.

Den messianske hemmeligheten er et litterært motiv først og fremst i Evangeliet etter Markus, hvor det står at Jesus krevde at tilhengerne hans tidde om det messianske oppdraget hans. Begrepet brukes i bibelforskning, og den første som ga oppmerksomhet til dette motivet var William Wrede i 1901.

Motivet går igjen i flere utsagn Jesus kommer med i Det nye testamentet, både til demoner som anerkjente hans guddommelige natur, og til hans tilhengere, om at de ikke skulle avsløre for andre at han var Messias.[1][2] Wrede foreslo at dette temaet ikke var historisk, men ble lagt til av forfatteren av Markus-evangeliet. Wredes vide begrep om den messianske hemmeligheten omfattet også det at Jesus talte i lignelser.[3]

Wredes teori er tett knyttet til hypotesen om at Markus-evangeliet ble skrevet før de andre synoptiske evangeliene. Selv forlot Wrede denne hypotesen, men noen av hans tilhengere aksepterte den.[4] Teorien hans ble sterkt kritisert i de første årene av 1900-tallet, fikk deretter aksept på 1920-tallet, men etter hvert begynte den å miste støtte. På 1970-tallet eksisterte ikke teorien lenger i den form Wrede hadde skapt.[3]

Eksempler[rediger | rediger kilde]

I Det nye testamentet befaler Jesus i mange tilfeller at det skal ties.[5] Et eksempel er i Mark 8,29–30:[6]

«'Og dere', spurte han, 'hvem sier dere at jeg er?' Da svarte Peter: 'Du er Messias.' Men han forbød dem strengt å snakke om ham til noen.»[7]

Jesus krever også taushet etter mirakler og helbredelser, for eksempel i Mark 1,43-45 etter helbredelsen av en spedalsk:[6]

«Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. 'Se til at du ikke sier et ord om dette til noen', sa han. 'Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.'»[8]

Begrepet slik Wrede brukte det inkluderte også lignelser og hemmeligheter om Guds rike, som i Markus 4,11:[3]

«Han svarte: 'Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt gitt i lignelser, …'»[9]

Wredes teori[rediger | rediger kilde]

Wrede foreslo at forfatteren av Markus oppfant tanken om hemmelighold for å redusere spenningen mellom tidlig kristen tro på Jesus som Messias, og den ikke-messianske måten han virket på.[1][6] Imidlertid var Wredes forestilling om hemmeligholdet ikke bare basert på at Jesus krevde det eksplisitt. Den involverte også en teori om hvorfor Jesus talte i lignelser.[4]

Wrede anerkjente det tette forholdet mellom hans tilnærming og hypotesen om at Markus ble skrevet først og påvirket de andre evangeliene. Etter på nytt å ha undersøke sin første teori, kom han imidlertid fram til at hans teori ville fungere best hvis denne hypotesen viste seg å være falsk.[4] Likevel ble tilhengere av hypotesen om den messianske hemmeligheten senere tvunget til å anta at Markus er eldst – et problem som har resultert i ulike former for kritikk fra andre forskere.[4]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Snart etter at teorien ble publisert i 1901 kom det negative reaksjoner på den fra teologer som William Sanday og Albert Schweitzer.[10][11] Til å begynne med var forskerstanden splittet, selv om det ble fremmet forslag for å bygge bro over gapet mellom de motstridende synspunktene.[4] Schweitzer mente at inklusjonen av Jesu lignelser i begrepet om den messianske hemmeligheten var det svakeste elementet i Wredes tilnærming.[3]

Wredes teori fikk mer aksept i 1920-årene, men støtten begynte å avta ettersom den ble kritisert med flere nye argumenter.[3][12] I 1960-årene viste Ulrich Luz at Jesu krav om taushet fra helbredede mennesker tilhørte en annen kategori enn kravene til disiplene hans.[3] Ved midten av 1970-tallet eksisterte ikke teorien lenger i den form som Wrede hadde skapt den.[3]

Sent på 1900-tallet fortsatte kritikken fra en rekke andre perspektiver, kritikk både av motivet og teorien. Daniel J. Harrington, tidligere professor ved Weston Jesuit School of Theology, hevdet at selv begrepet «messiansk hemmelighet» er en misvisende benevnelse, som blander sammen begrepene mysterium og hemmelighet. Begrepet samler dessuten sammen flere litt ulike motiver som bør tolkes hver for seg.[13] George E. Ladd , en tidligere baptistisk professor ved Fuller Theological Seminary, uttalte: «'Den messaniske hemmeligheten' er en smart teori, men fullstendig i mangel på bevis.»[14]

Andre forklaringer[rediger | rediger kilde]

Det er foreslått andre forklaringer om hvorfor Jesus krevde hemmelighold. Noen av disse har som premiss at Markus-evangeliet er historisk troverdig i disse passasjene, og at Jesus faktisk kom med kravene. Basert på denne antakelsen er det blant annet foreslått at Jesus krevde taushet for ikke å bli en «kjendis» og for dermed å lettere kunne reise rundt i Galilea og Judea.[5]

Den teologiske begrunnelsen ble foreslått av Wrede:[1] Tiden var ikke inne for at Jesus skulle bli avslørt som Messias. Han visste når han skulle for retten og bli korsfestet. I Markus 8,30 sies det, «Men han (Jesus) forbød dem strengt å snakke om ham til noen.» Jesu messianske oppdrag kan ikke bli forstått uten korset, som disiplene ennå ikke forstod (jf. 8,31-33 og 9,30-32). Denne teologiske forklaringen støttes av en tolkning av Matteus 12,14-21, som kobler fariseernes konspirasjon for å ta livet av Jesus med at han like etterpå påla sine tilhengere å ikke gjøre kjent hvem han var. Da Jesus ble oppmerksom på komplottet mot ham, dro han bort derfra og fortsatte sitt virke med å helbrede. Matteus hevder at Jesu bevisste beslutning om å oppfylle sitt virke ved å unngå konflikt på feil tidspunkt, var en oppfyllelse av en profeti i Jesaja 42,1-4:[1]s. 156

Se, min tjener som jeg har utvalgt, den elskede, i ham har jeg min glede.
[…] Han skal ikke trette og ikke rope, og ingen skal høre hans røst i gatene.
Han skal ikke knuse et knekket siv og ikke slukke en rykende veke før han har ført retten fram til seier.
Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp.[15]

Den litterære teorien om motivet mener at Markus gjorde et bevisst forsøk på å identifisere Jesus med Odyssevs, en gresk helt som Markus' hedningkristne publikum garantert ville kjenne til. Odyssevs måtte på sin reise hjem skjule identiteten sin for å unngå fiendene sine, og i Markus kunne den messianske hemmeligheten tjene det samme formål for Jesus. Dennis R. MacDonald sier at dersom Markus prøvde å etterligne Homers Odysseen, beviser det at Markus-evangeliets historier er fiksjoner.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Wrede, William (1901). Das Messiasgeheimnis in den Evangelien: Zugleich ein Beitrag zum Verständnis des Markusevangeliums (tysk). Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht. 
    Wrede, William (1971). Messianic Secret: Das Messiasgeheimnis in Den Evangelien. Oversatt av J. C. G. Greig (engelsk utg.). James Clarke & Co. ISBN 9780227677179. 
  2. ^ Blevins, James L. (1981). The Messianic Secret in Markan Research, 1901–1976. Washington, D. C.: University Press of America. ISBN 978-0-8191-1606-2. 
  3. ^ a b c d e f g Kingsbury, Jack Dean (1983). The Christology of Mark's Gospel. Fortress Press. s. 2-11. ISBN 0-8006-2337-1. 
  4. ^ a b c d e Head, Peter M. (1997). Christology and the Synoptic problem: An argument for Markan priority. Cambridge University Press. s. 233–235. ISBN 0-521-58488-4. 
  5. ^ a b Telford, W. R. (2002). The New Testament, a Short Introduction. Oxford: Oneworld. s. 139. ISBN 978-1-85168-289-8. 
  6. ^ a b c Hooker, Morna Dorothy (2001). Gospel According to St. Mark. A&C Black. s. 66–69. ISBN 0-8264-6039-9. 
  7. ^ Mark 8,29–30
  8. ^ Mark 1,43–45
  9. ^ Mark 4,11
  10. ^ Sanday, William (1907). The Life of Christ in Recent Research. New York: Oxford University Press. 
  11. ^ Schweitzer, Albert (1906). Von Reimarus zu Wrede (tysk). Tübingen: J. C. B. Mohr. 
    Schweitzer, Albert (1911). The Quest of the Historical Jesus: A Critical Study of its Progress from Reimarus to Wrede. Oversatt av W. Montgomery (engelsk utg.). London: Adam and Charles Black. 
  12. ^ Knight, Jonathan (2004). Jesus: an historical and theological investigation. T&T Clark. s. 139-141. ISBN 0-8264-6981-7. 
  13. ^ Donahue, John R.; Harrington, Daniel J. (2002). The Gospel of Mark. Sacra Pagina. Volume 2. Liturgical Press. s. 28-29. ISBN 0-8146-5965-9. 
  14. ^ Ladd, George Eldon (1993). A theology of the New Testament. Eerdmans. s. 178-180. ISBN 0-8028-0680-5. 
  15. ^ Matt 12,18–21
  16. ^ MacDonald, Dennis R. (2000). The Homeric Epics and the Gospel of Mark. Yale University Press. ISBN 9780300080124.