Utferden fra Egypt

Israelittenes utferd fra fangeskapet i Egypt, malt av James Jacques Joseph Tissot cirka 1896-1902. Ifølge Bibelens fortelling i Andre Mosebok (Eksodus) vandret Israel-folket tilbake mot Kanaan, landet de var blitt lovet av Gud, ledet av Moses og Aron.

Utferden fra Egypt, på latin Exodus, fra gresk Exodos (έξοδος), hebraisk יציאת מצרים, Yetsi'at Mitzrayim, er en beretning i Andre Mosebok (Eksodus) kapittel 1-18 i den hebraiske Bibel (Tanakh), om hvordan israelittene ble befridd fra sitt fangenskap i Egypt. Fortellingen fortsetter i Fjerde og Femte Mosebok (hebr. במדבר, Bamidbar og דְּבָרִים, Devarim).

Fortellingen

Ifølge Bibelens fortelling toget israelittene under Mose og Arons lederskap ut av Egypt og mot Kanaans land, der deres forfedre hadde levd, et land som de var blitt lovet av Gud. Utferden fra Egypt ligger som grunn for feiringen av den jødiske påsken, pesach, som også omtales som «det usyrede brøds høytid».

Israel i Egypt, av Edward Poynter.

Ifølge Torah kom Israels barn til Egypt da det rådet hungersnød i Kanaan. Det var på faraos innbydelse, da Josef var vesir i landet. Etter Josefs død fremtrådte en ny konge i Egypt, en som ikke kjente til Josef. I frykt for at hebréerne skulle forøke seg enda mer og til slutt ta over landet lot farao i stedet gjøre dem til slaver.

Etter en lang tid i Egypt åpenbarte Gud seg for Moses (Moshe) og gav ham oppdraget å føre sitt folk ut av Egypt og til det lovede land (Kanaan). Med Guds hjelp konfronterte Moses farao og hans magikere og førte israelittene tvers over Det røde hav og ut av Egypt.

Israelittene vandret gjennom ørkenen til Horeb, Guds fjell, der Gud åpenbarte seg og inngikk en pakt med dem: de skulle holde seg til hans lover og bud (mitzvot), og han skulle være deres Gud. Etter 40 år i ørkenen døde Moses ved 120 års alder og Josva tok over lederrollen og førte den israelittiske menigheten til Kanaans land.

Moses fører folket Israel gjennom Det røde hav – Fremstilling i Hortus Deliciarum av Herrad von Landsberg (ca 1180)

Utferdens betydning i jødisk tradisjon

Den jødiske påsken, pesach (hebr. פֶּסַח), feires til minne om utferden fra Egypt, og er en av de viktigste jødiske høytidene. Det hebraiske ordet pesach betyr «passere forbi» og viser til Andre Mosebok kap. 12 og 13, der Gud meddeler Moses at den førstefødte sønn i hvert egyptisk hjem kommer til å bli drept, men at Guds engel vil passere forbi de dører som er innsmurt med blod fra påskemåltidens lamoffer.

Under de syv eller åtte dagene som pesach varer spiser jødene matza, usyret og ikke hevet brød, for å minnes denne begivenheten. Det skal ikke finnes noe gjæret mat (chametz) i huset, og i forkant av denne høytiden gjøres det grundig rent i hjemmene. I kristen eller messiansk jødisk tro kan påbudet om ikke å spise syret brød, som Gud pålegger israelittene i Andre Mosebok, knyttes til Kristi rene offer/utslettelse av menneskenes synder.

Stedet for en eventuell utferd

Mulige ruter: I svart den tradisjonelle ruten. Andre mulige ruter i blått og grønt.

Det råder uenighet om hvilken rute som israelittene tok. Det finnes visserlig en hel del informasjon om ruten i Andre Mosebok, men det er lite som med sikkerhet kan henføres til noen steder i dag. Tradisjonelt, blant annet ifølge Josefus, sies ferden å ha gått fra Egypt (Gosen) gjennom Det røde hav (Suezbukten) og til Sinaifjellet (Jabal Musa) på den sørlige Sinaihalvøya. Det kan være så at Det nye testamente, gjennom Paulus, støtter en slik plassering av Sinaifjellet. I de svenske bibeloversettelsen Bibel 2000 kan man lese: «Sinai är ett berg i Arabien», og i noten forklares: «Arabien kan i Paulus språkbruk ha innefattat Sinaihalvön, men det är ovisst om han ansåg berget ligga där eller i Arabien». Men det er ikke funnet noen bevis på at utferden faktisk fant sted der.

Flere forskere mener også at Bibelen ikke henviser til Rødehavet, men at det hebraiske navnet (som i tidligere bibeloversettelser er blitt oversatt med Rødehavet) skal oversettes med Sivhavet, en mindre vik.

Flere av disse teoriene går videre ut på at «Sivhavet» tilsvarer Akababukten, som ligger øst for Sinaihalvøya, og at overgangen i så fall skjedde mellom halvøya Nuweiba og Ras Dabr på Den arabiske halvøy. Forskeren Lennart Möller har i sin bok The Exodus Case publisert bilder av diverse skjelettdeler, vognhjul med mer fra dykkinger derfra. Denne teorien bygger på at det vi i dag kaller Sinaifjellet bare heter så på grunn av en gammel tradisjon uten egentlig historisk forankring. The Exodus Case peker i stedet til fjellet Jabal el-Lawz somr det «rette» Sinaifjellet. Dette hevdes å kunne bekreftes av diverse arkeologiske funn.

Den mest naturlige rute for gjennomreisende i området hadde vært på de kongelige veiene, som hadde vært brukt i årtusener og skulle bli brukt i enda noen årtusener. Imidlertid stemmer ikke denne ruten med sentrale forhold som beskrives i bibelen om ruten som Moses tar.

Historisitet

Ipuwer Papyrus

Det har blitt spekulert mye på hva som er det historiske grunnlaget for bibelens fortelling om israelittenes utferd fra Egypt. Visse forskere anser at det i det omfattende forn-egyptiske tekstmaterialet (en beskrivelse av noe som ligner Egypts ti landeplager gjenfinnes for eksempel i Ipuwer-papyrusen) finnes en likhet med hyksos, et asiatisk folk som bebodde oldtidens Egypt på 1600- og 1500-tallet f.Kr.

Andre foreslår at israelittene var de apiru som finnes nedtegnede fra det egyptiske nye rike (1550–1070 f.Kr.).

Den tidigste kjente henvisningen til Israel (omkring 1200 f.Kr.) er farao Merneptahs seiersstele (også feilaktig kjent som Israelstelen), som beskriver at «Israel ligger øde, dets sed finnes ikke mer». Egypt fortsatte å herske over Palestina på 1100-tallet f.Kr. Det finnes forskere som har spekulert i at utferden fra Egypt i virkeligheten beskriver Israels frigjøring fra det egyptiske herrevelde over landet Israel.

Stelens seierbudskap kan imidlertid settes under diskusjon. Egyptologen Donald Redford foreslår at Israel oppstod fra et nomadisk folk. Hans forskning påviser at israellitene tilhørte det nomadiske Shasu-folket. Opprinnelsen til Israel skulle da ha vært en gruppe nomader som utmerket seg ved sin tro på Jahve.

Forsøk er blitt gjort på å relatere Egyptens ti landeplager til historiske hendelser, i særdeleshet vulkanutbruddet på Thera på 1600-talet f.Kr., men dette anses av andre som pseudovitenskap.

I Andre Mosebok kap. 12, vers 37 står det at israelittene var om lag 600.000 mann til fots, foruten kvinner og barn. I Fjerde Mosebok kap. 1, vers 46 nevnes at de mønstrede var sammenlagt 603 550 mann. Tallene virker svært usannsynlige. Selv om antallet innvånere i det gamle Egypt er ukjent, overstiger antallet israelitter (totalt omkring 3 millioner) de laveste overslagene av den totale egyptiske befolkning. Et vanlig forslag er at den bibelske teksten istedet skal tolkes som 600 familier, og ikke 600.000, något som skulle gi et mer trolig antall. Det egyptiske tekstmaterialet viser at grupper av asiater flyttet inn og ut av Egypt, i særdeleshet til det fruktbare Nildeltaet under tider av tørke.

Den fullstendige mangel av historiske eller arkeologiske belegg leder til en tanke som noen anser som uimotsigbar, nemlig at utferden fra Egypt som den beskrives i Bibelen ikke har funnet sted. I boken The Bible Unearthed har forfatterne konkludert slik: «The conclusion – that the Exodus did not happen at the time and in the manner described in the Bible – seems irrefutable when we examine the evidence at specific sites where the children of Israel were said to have camped for extended periods during their wandering in the desert (Numbers 33) and where some archeological indication – if present – would almost certainly be found».

Det råder imidlertid ingen enighet blant forskerne om hvordan antallet israelitter skal tolkes eller i det hele tatt om utferden fant sted.