Hopp til innhold

Utferden fra Egypt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Israelittenes utferd fra fangenskapet i Egypt, slik James Jacques Joseph Tissot tenkte seg det, 1896-1902. Ifølge Andre Mosebok vandret Israel-folket tilbake til Kanaan, «det lovede land», ledet av brødrene Moses og Aron.

Utferden fra Egypt, på latin Exodus, fra gresk Exodos (έξοδος), hebraisk יציאת מצרים, Yetsi'at Mitzrayim, er en beretning i Andre Mosebok (Exodus) kapittel 1-18 i den hebraiske bibelen (Tanakh), om hvordan israelittene ble befridd fra sitt fangenskap i Egypt. Fortellingen fortsetter i Fjerde og Femte Mosebok (hebr. במדבר, Bamidbar og דְּבָרִים, Devarim).

Fortellingen

[rediger | rediger kilde]

I Bibelens fortelling flyktet israelittene under Moses' og broren Arons lederskap ut av Egypt til Kanaan, «det lovede land», der deres forfedre hadde levd, et land som de var blitt lovet av Gud. Utferden fra Egypt er opphav til feiringen av den jødiske påsken, pesach, som også omtales som «det usyrede brøds høytid».

Israel i Egypt, slik Edward Poynter tenkte seg det.

Ifølge Torah kom Israels barn til Egypt fordi det rådet hungersnød i Kanaan. De var invitert dit av farao, ettersom Josef var vesir i landet. Etter Josefs død kom en ny farao til makten i Egypt, en som ikke kjente Josef.[1] I frykt for at hebréerne skulle ble enda flere og til slutt ta makten i landet, lot farao i stedet gjøre dem til slaver.[2]

Etter lang tid i Egypt skal Gud ha vist seg for Moses og gitt ham i oppdrag å føre sitt folk ut av Egypt og til Kanaan.[3] Med Guds hjelp konfronterte Moses farao og hans magikere og førte israelittene tvers over det som feilaktig ble oversatt til gresk som Rødehavet; men det hebraiske jam sûf betyr ordrett «sivhavet», tilsvarende det egyptiske navnet på det som i dag kalles Ballah-sjøene.[4] Beretningen kalles i nyere tid «Sivsjø-underet».[5]

Ved en feilaktig oversettelse til gresk ble sivhavet til Rødehavet. Utferden beskrives delvis som et mirakel, der Moses hever sin stav og kløver sivhavet i to, så israelittene kan krysse tørrskodd på havbunnen. Deretter kommer en mer naturlig forklaring: Jahve slapp løs en storm som blåste vannmassene bort, slik kunne kryssingen skje trygt, mens egypternes vognhjul kjørte seg fast i slammet på havbunnen, og de druknet da vannet skyllet tilbake. Her er trekk fra skapelsesberetningen der Gud lot en storm piske vannene (oversatt til: «Guds ånd svevde over vannet»[6]), og syndflodsberetningen der Gud slapp løs nok en stormvind[7] som fikk vannene til å synke.[8]

Israelittene vandret gjennom ørkenen til Horeb, Guds fjell, der Gud åpenbarte seg og inngikk en pakt med dem: de skulle holde seg til hans lover og påbud (mitzvot), og han være deres Gud. Etter 40 år i ørkenen døde Moses, og Josva tok over som leder for israelittene og førte dem inn i Kanaans land.

Moses fører sitt folk over Rødehavet – fremstilling i Hortus Deliciarum av Herrad von Landsberg (ca 1180).

Utferdens betydning i jødisk tradisjon

[rediger | rediger kilde]

Den jødiske påsken, pesach (hebr. פֶּסַח), feires til minne om utferden fra Egypt som en av de viktigste jødiske høytidene. Det hebraiske ordet pesach betyr «å passere» og viser til Andre Mosebok kap. 12 og 13, der Gud meddeler Moses at den førstefødte sønn i hvert egyptisk hjem skal dø, mens Guds engel vil passere de dører som er innsmurt med blod fra påskemåltidens lamoffer.

Jødene feirer pesach med blant annet å spise matza, dvs. usyret og uhevet brød, til minne om utferden. Det skal ikke finnes noen gjæret mat (chametz) i hjemmet. I kristen eller messiansk jødisk tro kan påbudet om ikke å spise syret brød, slik Gud pålegger israelittene i Andre Mosebok,[9] knyttes til Kristi utslettelse av menneskenes synder.[trenger referanse]

Mulige ruter: Svart beskriver den tradisjonelle ruten. Andre mulige ruter i blått og grønt.

Stedet for en eventuell utferd

[rediger | rediger kilde]

Det råder uenighet om israelittenes reiserute. Andre Moseboks oppgitte reiserute gjenfinnes ikke som eksisterende steder. I Josefus' beskrivelse[10] sies ferden å ha gått fra Egypt («Gosen») gjennom Rødehavet (Suezbukten) og til Sinaifjellet (Jabal Musa) på den sørlige Sinaihalvøya. Muligvis støtter Paulus en slik plassering av Sinaifjellet. I den svenske bibeloversettelsen Bibel 2000 kan man lese: «Sinai är ett berg i Arabien», og i noten forklares: «Arabien kan i Paulus' språkbruk ha innefattat Sinaihalvön, men det är ovisst om han ansåg berget ligga där eller i Arabien».[11] Men ingen spor etter utferden er funnet der heller.

Én teori er at Sivhavet tilsvarer Akababukten øst for Sinaihalvøya, og at overgangen i så fall skjedde mellom halvøya Nuweiba og Ras Dabr på Den arabiske halvøy. Forskeren Lennart Möller har i sin bok The Exodus Case publisert bilder av diverse skjelettdeler, vognhjul med mer fra dykkinger derfra. Denne teorien bygger på at det vi i dag kaller Sinaifjellet, bare heter så på grunn av en gammel tradisjon uten egentlig historisk forankring. Möller utpeker i stedet fjellet Jabal el-Lawz som det «rette» Sinaifjellet, angivelig bekreftet av diverse arkeologiske funn.[12]

Den mest naturlige rute for reisende i området var de kongelige veiene. Imidlertid stemmer ikke denne ruten med det som beskrives i Bibelen.

Ipuwer-papyrusen.

Historisitet

[rediger | rediger kilde]

Pr 2024 er det aldri funnet det minste arkeologiske spor etter utferden eller ørkenvandringen, enda denne skal ha pågått i 40 år, og Jahve ha bedt Moses ta opp manntall ved Sinai, der stammene angivelig mønstret 603 550 voksne menn.[13] Disse førte med seg kvinner og mindreårige, dvs. 2-3 millioner mennesker. Tallene er helt urealistiske, tatt i betraktning at det ikke finnes spor etter en slik masseutvandring i egyptiske eller andre samtidige arkiver eller overleveringer.[14] Men en langt mer beskjeden hendelse kan danne utgangspunkt for beretningen. En israelitt ville neppe forklare sitt opphav som en skokk slavearbeidere på flukt fra egyptisk fangenskap, særlig fordi det alt fantes en annen tradisjon for folkets opphav i en innvandring fra Mesopotamia, kjent fra beretningen om Abrahams ankomst fra nord.[15]

Det er fremlagt diverse teorier om det historiske grunnlaget for beretningen. I det omfattende gammel-egyptiske tekstmaterialet finnes en beskrivelse av noe som ligner Egypts ti landeplager i «Ipuwer-papyrusen»), samt noe som minner om hyksos, et asiatisk folk som bebodde oldtidens Egypt på 1600- og 1500-tallet f.Kr.

Folkene omtalt som habiru - semittisk for «utenforstående», «utlendinger» og brukt om nomader, flyktninger, røvere og arbeidere med lav status; ordet er beslektet med «hebreer», på egyptisk apiru - synes å ha etablert en militær overklasse i Palestina, der de etablerte nye forsvarsverker og brakte ny velstand til byene uten å ødelegge eksisterende lokal kultur.[16] Apiru er omtalt i tekster fra det egyptiske nye rike (1550–1070 f.Kr.).

Den tidligste kjente henvisningen til Israel (omkring 1200 f.Kr.) er farao Merneptahs seiersstele (også feilaktig kjent som «Israel-stelen»), som beskriver at «Israel ligger øde, dets sed finnes ikke mer». Egypt fortsatte å herske over Palestina på 1100-tallet f.Kr. Forskere har foreslått at utferden fra Egypt i virkeligheten er et minne om Israels frigjøring fra et egyptisk herrevelde over landet.

Stelens seiersbudskap er omdiskutert. Egyptologen Donald Redford mener at Israel kan ha oppstått fra det nomadiske shasu-folket som utmerket seg ved sin tro på Jahve. Shasu'ene (egyptisk šꜣsw]) var semittisktalende nomadiske klaner under lokale høvdinger, der noen tjente som leiesoldater i asiatiske og egyptiske tropper.[17]

Papyrus Anastasi 6 i British museum[18] er fremlagt som «bevis» for en gruppe israelitters passering av en egyptisk grenseovergang; men denne papyrusen fra farao Seti IIs 5. regjeringsår (ca 1209 f.Kr.) nevner ingen israelitter, derimot en gruppe shasu-beduiner fra Edom som fikk tillatelse av egyptisk øvrighet til å krysse grensen ved Merneptah-Hotephirma i Wadi Tumilat i den østlige delen av Nildeltaet,[19] og føre dyrene sine til sjøene ved Pithom så dyrene fikk drikke. Denne stammen var ikke edomitter, men trolig shasu-nomader fra Edom.[20]

Virkningene av vulkanutbruddet på Thera på 1600-talet f.Kr. kunne ha forklart flere av Egypts ti landeplager som beskrives i Mosebøkene, slik som dagene med nattemørke og forurensingen av elvene.[21] Men bortsett fra bruddstykker av vulkansk glass funnet enkelte steder i Nildeltaet, og pimpstein skylt i land noen få steder, er det ikke funnet spor etter Theras utbrudd i Egypt.[22]

Den fullstendige mangel på historiske og arkeologiske spor etter ørkenvandringen leder til den konklusjon at utferden fra Egypt slik den beskrives i Bibelen, aldri fant sted.[23] I boken The Bible Unearthed har forfatterne konkludert slik: «Konklusjonen - at utferden ikke fant sted på den tid eller den måten som beskrives i Bibelen - synes uomgjengelig når vi undersøker spesielle steder hvor Israels barn ble sagt å ha slått leir i lengre perioder på sin vandring i ørkenen, og hvor arkeologiske funn - hvis de fantes - nesten helt sikkert skulle vært å finne.»[23]

Ingen funn underbygger at «Israels barn» noen gang dro til Egypt eller flyktet derfra. Ingen spor er funnet etter hebreere i Egypt, eller etter deres etterfølgende flukt gjennom Sinai-ørkenen. Og selv om de virkelig hadde flyktet fra Egypt, ville de bare ha kommet til nok et område under egyptisk styre, ettersom Palestina på den tid var under egyptisk kontroll. Det er vanskelig å finne en eneste arkeolog som vil si seg enig i Bibelens versjon av oldtidshistorien.[24]

I ettertid

[rediger | rediger kilde]

Beretningen om utferden har til alle tider inspirert grupper som søkte frihet fra undertrykkelse, som negerslavene med sangen «Go Down Moses». Oliver Cromwell, John Knox, Jean Calvin og til og med Karl Marx har referert til den. I den franske revolusjon var utferden derimot aldri tema, trolig fordi en jødisk-kristen historieforståelse var uønsket blant revolusjonslederne; men på 1970-tallet fikk beretningen ny aktualitet for frigjøringsbevegelser i Argentina, Peru og Colombia.[25] I 1926 utga Lincoln Steffens boken Moses in red: The revolt of Israel as a typical revolution.[26]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ 2. Mos 1,8, nettbibelen.no
  2. ^ 2. Mos 9-11, nettbibelen.no
  3. ^ 2 Mos. 3,1-20, nettbibelen.no
  4. ^ «Israelittenes vei ut av Egypt»
  5. ^ 2 Mos. 14,21-30, «Sivsjø-underet», nettbibelen.no
  6. ^ 1. Mos. 1,2, nettbibelen.no
  7. ^ 1. Mos. 8,1, nettbibelen.no
  8. ^ Eduard Nielsen: «Udvandringen fra Ægypten», Bibelen i kulturhistorisk lys, bind 1 (s. 256), Politikens forlag, København 1968
  9. ^ Nettbibelen: Andre Mosebok 12:15-20 og 13:5-7
  10. ^ «Moses went up to a mountain that lay between Egypt and Arabia, which was called Sinai[...]» Josefus: Pros Apiona 2:2 [2:25]: William Whiston (overs.), Josefus: Complete Works (London, 1734 [Kregel Publs., Grand Rapids, Mich., 1960 reprint]) s. 623b; Henry St. J. Thackeray (overs.), Josephus (Harvard Univ. Press, Cambridge, Mass., 1926) vol. 1, s. 301-303.
  11. ^ «Galaterbrevet 4, 25». bibeln.se. Besøkt 26. april 2023. 
  12. ^ The Exodus Case, 9788772477084
  13. ^ 4. Mos 1,46, nettbibelen.no
  14. ^ Eduard Nielsen: «Udvandringen fra Ægypten», Bibelen i kulturhistorisk lys, bind 1 (s. 233-35)
  15. ^ Eduard Nielsen: «Udvandringen fra Ægypten», Bibelen i kulturhistorisk lys, bind 1 (s. 256)
  16. ^ Bronsealderens Palestina, Britannica
  17. ^ R.W.: Younker: The Emergence of the Ammonites, ISBN 978-90-04-10762-5
  18. ^ Papyrus Anastasi 6
  19. ^ Hans Goedicke: Papyrus Anastasi VI
  20. ^ J.H. Breasted: Ancient Records of Egypt (s. 273)
  21. ^ Heather Whipps: How the eruption of Thera changed world history, Livescience 25. februar 2008
  22. ^ Mark Harris: Thera, Egypt, and the Exodus, Edinburgh-universitetet 26. februar 2014
  23. ^ a b Finkelstein, Israel & Silberman, Neil Asher, The Bible Unearthed: Archeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts. New York: Free Press 2001. ISBN 0-684-86912-8
  24. ^ Nir Hasson: Is the Bible a true story? Haaretz 1. november 2017
  25. ^ Kåre Berge: «Let my people go: Politisk Exodus-tolkning» i Det gamle testamentet, Samlaget, Oslo 2007, ISBN 978-82-521-6290-5 (s. 178)
  26. ^ Melanie Wright: Lincoln Steffens's Moses in Red (1926)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Utferden_fra_Egypt&oldid=24536906»