Dvergdykker
| Dvergdykker | |
|---|---|
 Dvergdykker (nominatformen) | |
| Vitenskapelig(e) navn: |
Tachybaptus ruficollis Pallas, 1764 Colymbus ruficollis |
| Norsk(e) navn: | dvergdykker |
| Biologisk klassifikasjon: | |
| Rike: | Dyreriket |
| Rekke: | Ryggstrengdyr |
| Klasse: | Fugler |
| Orden: | Dykkerfugler |
| Familie: | Dykkerfamilien |
| Slekt: | Tachybaptus |
| IUCNs rødliste: [1] | |
ver 3.1  LC — Livskraftig | |
| Nasjonal rødliste (Norge): [2] | |
 VU — Sårbar | |
| Habitat: | grunne våtmarksområder |
| Utbredelse: | se kartet |
| |
Dvergdykker (Tachybaptus ruficollis) er en liten lappedykker med stor utbredelse. Nominatformen finnes i Skandinavia. I Norge ble den første gang påvist i 1973, i både Østfold og på Sunnmøre.[3]
Innhold
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Dvergdykkeren er på størrelse med en ukegammel stokkandunge. Den blir omkring 23-29 cm lang og veier 130-236 gram.[4] Vingespennet er cirka 40-45 cm.
Arten har forholdsvis kort hals og tykt rett nebb. Iris er mørk rødbrun og beina grønngrå til mørkt blygrå. Både hannen og hunnen er likt utseende. Sommerdrakten er mørk med sort isse og kastanjebrune kinn, hals og strupe. Den har en karakteristisk svovelgul flekk i nebbrota (munnviken), som står i sterk kontrast til det mørke hodet. Vinterdrakten er betraktelig lysere. Den kastanjebrune fargen på kinn og hals erstattes med en gulaktig brun tone. Buken er hvit.
I motsetning til mange av de andre lappedykkere mangler dvergdykkeren hodepryd.
Habitat[rediger | rediger kilde]
Arten har et variert krav til habitatet, men trives gjerne på små og grunne våtmarksområder, som små innsjøer, tjern, dammer, kanaler, i små beskyttede viker og andre naturlige vannreservoarer. Langs kysten opptrer arten gjerne på steder som er godt beskyttet for bølger. I Sørvest-Kina er det kjent at arten opptrer i høyder opp mot 4000 moh.[4]
I Norge foretrekker dvergdykkeren små, vegetasjonsrike dammer og tjern med rik undervannsflora og liten vannstandsvariasjon i hekketiden.
Underarter og utbredelse[rediger | rediger kilde]
Ni underarter er beskrevet.[4] Disse er utbredt i store deler av Afrika, Europa, Asia og det nordligste Oseania.[4] I Norge forekommer nominatformen i tre atskilte områder; fra Oslofjordområdet og til Mjøstraktene, i lavlandsområdene i Rogaland og muligens sørover til Vest-Agder, samt på strandflateområdene i Møre og Romsdal.[3]
- T. r. ruficollis, (nominatformen) Europa og Nordvest-Afrika øst til Uralfjellene
- T. r. capensis, Afrika sør for Sahara, Madagaskar og Komorene
- T. r. iraquensis, Irak og Sørvest-Iran
- T. r. albescens, Kaukasus øst til Balkhash og Tien Shan og sørøstover til India, Sri Lanka og Myanmar
- T. r. poggei, Nordøst- og Sørøst-Asia, inkludert Kurilene, Japan, Ryukyuøyene, Taiwan og Hainan
- T. r. philippensis, de nordlige Filippinene
- T. r. cotabato, Mindanao (i de sørøstre Filippinene)
- T. r. tricolor, Sulawesi og Molukkene, Java, De små Sundaøyer og det nordlige Ny-Guinea
- T. r. collaris, det nordøstre Ny-Guinea til Bougainvilleøya (ved Salomonøyene)
Nominatformen er registrert så lang nord som i Nord-Norge, så langt sør som til Azorene, Madeira og Kanariøyene, og så langt øst som til Bajkalregionen i Sibir og Mongolia.[4]
Atferd[rediger | rediger kilde]
Dvergdykkeren kan være både standfugl og trekkfugl. I Skandinavia og andre tempererte soner er dem trekkfugler, men trekkene er ikke kartlagt. Til Norge kommer gjerne de første fuglene da isen forsvinner om våren, som regel i mars–april. Den første tiden preges gjerne av krangling om territorier, der det er flere par. Arten bygger flytereir som forankres i sivbeltet.[3]
Hunnen legger 2–10 egg (i Norge som regel i siste halvdel av april), vanligvis 3–5 (større ansamlinger kan være et resultat av to hunner).[4] Inkubasjonstiden er 20–25 dager. Kyllingene har mørk dun med bleke striper og lysere underside. Ungene blir flyvedyktige etter cirka 8 uker. Et andre kull kommer normalt i juni, og i spesielt gunstige år et tredje kull i juli–august.[3]
Annet[rediger | rediger kilde]
Den globale bestanden har en negativ tendens[1] og teller trolig et sted mellom 610 000 og 3 500 000 individer,[4] men man vet lite om bestandstallene for de enkelte underartene rundt om i verden. Man antar imidlertid at økningen i den skandinaviske bestanden skylds klimaendringene.[4]
Arten er utsatt for fugleinfluensa, så bestanden kan trues av nye utbrudd.[1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c BirdLife International. 2012. Tachybaptus ruficollis. The IUCN Red List of Threatened Species 2012: e.T22696545A40207755.Besøkt 2016-03-24
- ^ Dvergdykker Tachybaptus ruficollis. Norsk rødliste for arter 2015. Arkivert 26. august 2016 hos Wayback Machine. Besøkt 2016-03-24
- ^ a b c d Ottar Folkestad. Dvergdykker Tachybaptus ruficollis. Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening (NOF). Besøkt 2016-03-24
- ^ a b c d e f g h Llimona, F., del Hoyo, J., Christie, D.A., Jutglar, F., Garcia, E.F.J. & Kirwan, G.M. (2016). Little Grebe (Tachybaptus ruficollis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-03-24
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (sv) dvergdykker hos Dyntaxa
- (en) dvergdykker – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) dvergdykker i Encyclopedia of Life
- (en) dvergdykker i Global Biodiversity Information Facility
- (en) dvergdykker hos Fauna Europaea
- (en) dvergdykker hos NCBI
- (en) dvergdykker hos ITIS
- (en) Kategori:Tachybaptus ruficollis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Tachybaptus ruficollis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Tachybaptus ruficollis – detaljert informasjon på Wikispecies
|
